DET TVETYDIGE STED

                                                          Tilbake

 

 

En beskrivelse av genius loci i et psykiatrisk senter – en stedbundet virkelighet?

 

 

Hovedoppgave i helsefag hovedfag

Spesialfag: Sykepleievitenskap

 

 

Inger Beate Larsen

 

 

Det medisinske fakultet og Det psykologiske fakultet

Senter for etter- og videreutdanning

Universitetet i Bergen 2001

 

 

 

FORORD

 

I arbeidet med denne oppgaven har det mange ganger slått meg hvor ofte stedet er til stede i ordene. Vi snakker om tilstedeværelse, om å finne sted og om iboende muligheter. Utrykket å gå inn i en psykose handler om en bevegelse fra ett sted til et annet. Å gå i kjelleren er en stedsforflytning mot noe som er mørkt og trist og en måte å beskrive en depresjon på. Å være på vei opp er måten pasienter beskriver frykten for å komme i en manisk fase. Her finner også en stedsforflytning sted. Uttrykket å ha fast grunn under føttene er knyttet til en opplevelse av stedbundethet eller tilhørighet.

 

I våre dager bidrar hurtigheten til stadige stedsforflytninger. Det er vanskelig å dvele. Hurtigheten truer tilstedeværelsen. Likevel har jeg møtt mennesker som har hatt tid til å være til stede sammen med meg. Mennesker som har stoppet opp, oppmuntret meg, gitt meg gode råd og vekket min nysgjerrighet. Alle disse fortjener en takk fordi de på ulikt vis har bidratt til at denne avhandlingen er blitt en realitet.

 

Først og fremst vil jeg takke Solhøgda. For meg er Solhøgda både det bygde sted og alle menneskene der. Stedet har tatt meg i mot og delt av sin romslighet.

 

I tillegg ønsker jeg å takke min veileder, dr. philos. Kari Martinsen, for hennes engasjement, interesse og grundighet i møte med meg og mitt prosjekt. Hennes svake paternalisme har vært vesentlig for oppgavens fremdrift.

 

Jeg ønsker også å takke dr. med. og sosialantropolog Ida Hydle for oppmuntrende ord og nyttige kommentarer etter gjennomlesning av oppgaven.

 

Deretter vil jeg takke professor i psykologi Jaakko Seikkula for spennende diskusjoner om psykiatri og grunnlagstenkning sommeren 2000.

 

Til sist ønsker jeg også å rette en takk til dere som har stått for gjennomføring og tilrettelegging av Helsefag hovedfag i Bergen; 1. amanuensis Eva Gjengedal, 1. amanuensis Herdis Alvsvåg, 1. amanuensis Kirsten Schau, 1. amanuensis Gunhild Blåka og koordinator Bjørg Hildeskaar.

 

 

Arendal 25.07.01

 

 

Inger Beate Larsen

 

   

 

 

SAMMENDRAG

1 INNLEDNING                                                                                                                               3

1.1 På vei mot problemformuleringen                                                                                                 3

1.2 Presentasjon av ”Dialog i Kontekst – DiK”                                                                                    7

1.3 Oppgavens oppbygging                                                                                                              9

1.4 Oppgavens avgrensing                                                                                                              10

2. ANKOMST, OPPHOLD, SAMVÆR OG TILBAKETREKNING                                                         11

2.1 Fra institusjon til egne hjem                                                                                                      12

2.1.1 Medisinsk psykiatri                                                                                                            13

2.1.2 En mangfoldig psykiatri                                                                                                      13

2.2 Om å gripe tak i forskjellene                                                                                                      14

2.2.1 Psykiske lidelser som språkskapte                                                                                     16

2.2.2 Nettverkets betydning                                                                                                         18

2.2.3 Åpen dialog                                                                                                                       19

2.3.4 Hjemmets betydning                                                                                                          20

2.3.5 Refleksjoner omkring Seikkulas tenkning                                                                             21

2.3 Stedet og livet                                                                                                                          27

2.3.1 Stedet og atmosfæren                                                                                                        29

2.3.2 Stedets språk                                                                                                                    30

2.3.3 Stedet i fortid og nåtid                                                                                                        32

2.3.4 Refleksjoner omkring Nordberg-Schulz’ stedsfenomenologi                                                    33

2.4 Praktisk kunnskap – den levende kunnskapen                                                                            39

2.4.1 Oppmerksomhet                                                                                                                41

2.4.2 Åpen dialog nok en gang                                                                                                    43

2.4.3 Praktisk samhandling                                                                                                         44

2.5 Temaer som grunnlag for å diskutere empirien                                                                            46

3. METODE                                                                                                                                  48

3.1 Kvalitativ forskning                                                                                                                    49

3.2 Feltforskningens relevans i forhold til problemstillingen                                                                 50

3.2.1 Å være bevisst egen tilstedeværelse                                                                                    51

3.2.2 Tidsaspektet                                                                                                                      51

3.2.3 Nedenfraperspektivet                                                                                                          53

3.2.4 Konteksten                                                                                                                        53

3.2.5 Grader av deltakelse                                                                                                           54

3.3 Begrunnelse for egne etiske valg                                                                                               55

3.4  Min egen innvirkning                                                                                                                58

3.5 Valg av informanter                                                                                                                   59

3.6  Den refleksive prosess                                                                                                             61

3.7 Pålitelighet og gyldighet i forskningsarbeidet                                                                               63

4. EN TID, ET STED, EN STEMNING                                                                                              66

4.1 Bygningens tale –Solhøgdas historie                                                                                         67

4.2 Forskerens ankomst                                                                                                                70

4.3 Ragnhilds historie                                                                                                                    72

4.4 Ingrids historie                                                                                                                         73

4.5 Møter mellom mennesker                                                                                                         75

4.5.1 Kardeksmøtene                                                                                                                 75

4.5.2 Undervisningsmøtene                                                                                                         78

4.5.3 Møter mellom ansatte på Solhøgda og representanter fra kommunen                                      79

4.5.4 Møter med pasienter til stede                                                                                              81

4.5.5 Møter i pasientens hjem                                                                                                     81

4.5.6 De uformelle møtene                                                                                                          83

4.6 Et mangfoldig liv                                                                                                                       86

4.7 Den nye trenden                                                                                                                      88

5. TOLKNING OG REFLEKSJON                                                                                                    90

5.1 Steders betydning for identitetsdannelse                                                                              91

5.1. Ansatte, sykdom og språk                                                                                                   94

5.1.2 Pasienter, sykdom og språk                                                                                               96

5.1.3 Identitet og språk                                                                                                               97

5.2 Det sykdomsdefinerende stedet – det gode stedet                                                                      98

5.3 Det sykdomsdefinerende stedet – det medikaliserende stedet                                                    103

5.4 Gammel arkitektur, ny tenkning                                                                                               107

5.5 Om å gå i dialog med stedet                                                                                                   112

5.5.1 Solhøgdas monolog                                                                                                          112

5.5.2 Dialogens muligheter på Solhøgda                                                                                     113

5.5.3 Atmosfæren – språkskapt eller stedbundet?                                                                       117

6 OPPSUMMERENDE TANKER                                                                                                   119

6.1 Refleksjoner helt til slutt                                                                                                          121

LITTERATURLISTE                                                                                                                      122

 

 

SAMMENDRAG

”Det tvetydige sted” fokuserer på det særegne (genius loci) ved Solhøgda psykiatriske senter. Mitt feltarbeid strakk seg over fem måneder og viser at stedet karakteriseres ved en god atmosfære hvor både det bygde sted og ansatte på stedet, verner og beskytter pasientene, og hvor pasientene finner trygghet og tilhørighet. I avhandlingen stilles spørsmål om denne atmosfæren nødvendigvis er god. Beskyttelsesaspektet ser ut til å bidra til en ytterligere sykeliggjøring av pasientene på stedet, og dermed hindre pasienter og ansatte i å se pasientenes iboende muligheter. Avhandlingen viser at både stedets historie som tuberkulosesanatorium og psykiatriens historie, er en viktig del av det som foregår på stedet i dag. Noen ansatte og noen pasienter betegnes i dette arbeidet som tradisjonsbærere fordi de har oppholdt seg lenge på Solhøgda. Disse bidrar til å føre genius loci videre.  Avhandlingen viser at dersom man ønsker endring må man føre en dialog med stedet som historisk og nåtidig sted. 

 

Oppgaven baserer seg i hovedsak på to ulike teorier. Den første er teorien til den finske professor og psykolog Jaakko Seikkula. Hans arbeider baserer seg på en forståelse av psykiske lidelser som språkskapte. På Solhøgda er en fortelling om pasienten som syk konstruert gjennom det bygde stedets språk, og språket til den medisinske psykiatri.

 

Den andre teorien tilhører den norske arkitekten Christian Nordberg-Schulz. Hans arbeider retter oppmerksomheten mot en fenomenologisk stedsforståelse, hvor både den materielle og sosiale livsverden betraktes som en helhet som er i gjensidig interaksjon med hverandre. Hans tenkning har fokus på steders formspråk og grunnspråk. Formspråket utformes i møte med det bygde steds struktur, mens grunnspråket er et allmennmenneskelig språk som gjelder for alle steder til alle tider. Grunnspråket manifesterer menneskers grunnleggende behov for å bo. På Solhøgda er formspråket språket som bekrefter pasienten som syk og hjelpeløs, mens grunnspråket bekrefter at pasientene er kjærlighet verdig. Denne kjærligheten blir satt på prøve av et klassifiserende formspråk.

 

Hensikt med studiet er å vise at psykiatriske institusjoner som  bygde, historiske steder har betydning for menneskene som bruker slike steder.

 

 

  

 

1 INNLEDNING

 

Å oppholde seg på steder med en god atmosfære, har betydning for vår psykiske helse. Å sette fokus på hvilken betydning en psykiatrisk institusjon som bygget sted har å si for menneskene som oppholder seg der, noen som pasienter og ansatte over år, noen som korttids- eller dagpasienter, er vesentlig. Ved å betrakte psykiatriens bygninger og rom som uttrykk som gjør inntrykk på personer, kan man bidra med nyttig kunnskap innen helsefag generelt og psykiatrien spesielt. En oppmerksomhet på slike forhold kan gjøre ansatte i psykiatriske institusjoner kjent med hva som bør bevares og videreutvikles, og hva som eventuelt bør endres. Et slikt fokus er også av betydning for planarbeid av psykiatriske helsetjenester i en tid hvor institusjonsplasser reduseres og tilbudene i hjemmebaserte tjenester økes.

 

Oppgaven baserer seg på et feltarbeid utført i vårhalvåret 2000 i Solhøgda psykiatriske senter, samt i hjemmene til fire pasienter med dag- eller korttidstilbud i senteret. Hensikten er å innlemme psykiatrisk praksis i en stedsforståelse som er ment å omhandle forholdet mellom mennesker i psykiatrien og bygningene de oppholder seg i – forholdet mellom den sosiale og materielle livsverden. Med materiell livsverden forståes det bygde rom som arkitektonisk rom. Den overordnede problemstillingen handler om å gi en beskrivelse av genius loci (stedets ånd) ved dette senteret.

 

1.1   På vei mot problemformuleringen

 

Forut for oppstarten av feltarbeidet var jeg interessert i å beskrive den praktiske kunnskapen som kom til uttrykk i møte mellom ansatte ved et psykiatrisk senter, pasienter og deres pårørende, etter at de ansatte hadde dannet team som reiste til pasientens hjem. Altså etter at de hadde iverksatt en nettverksorientert tilnærming. Pasientens hjem skulle derfor være hovedarena for feltarbeidet, med det psykiatriske senteret som utgangspunkt.

 

Bakgrunnen for denne ideen var at en omorganiseringsplan skulle ha startet. Solhøgda hadde til da fungert som en tradisjonell institusjon. Hovedvekten i omsorgen var rettet mot den enkelte pasient, mens pasienten var i institusjonen. Nå var planen at mange av pasientene og deres pårørende skulle få hjelp i sine hjem av ambulerende team. En slik nettverksorientert tilnærming skulle ta utgangspunkt i  St. meld. 25 (1996 – 97), Åpenhet og helhet  og Helse- og sosialdepartementets opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006) som vektlegger brukernære og desentraliserte tilbud.

 

Tanken  var å se på – og delta i - samspillet mellom ansatte, pasienter og pårørende. Pasienter og pårørende skulle derfor betraktes som meningsberettigede i forhold til hva som kunne betegnes som god omsorg. Ved å delta i slike samhandlingssituasjoner ville jeg derfor kunne bidra til å utvikle kunnskap om gode omsorgshandlinger som fant sted i pasientens hjem.

 

Faglitteratur om feltforskning (Wadel 1991) forbereder stadig den uerfarne forsker på å være oppmerksom på at det kan være langt mellom liv og lære i feltet hun ønsker å gå inn i. Likevel var overraskelsen stor da livet på Solhøgda ikke var som jeg på forhånd var blitt forespeilet. Ingen faste team var etablert, og dersom noen oppsøkte pasienter i deres hjem var det oftest ut i fra den enkelte hjelpers vurdering, og ikke ut i fra en overordnet ideologi. Pårørende, men også pasientene selv, ble i liten grad betraktet som medspillere i forhold til omsorgen. Fokus for forskningsarbeidet måtte derfor endres, men til hva? Det som ble klart var at hovedarenaen for feltarbeidet ikke lenger ville bli pasientens hjem, men det psykiatriske senteret.

 

Disse forholdene frustrerte meg, men vekket også min nysgjerrighet. Hvorfor var ikke situasjonen slik den ble beskrevet av ledelsen? Jeg reflekterte over muligheten til å beskrive hva som skjer når en omorganisering ikke går som planlagt, men ønsket ikke et slikt hovedfokus. Interessen min for å beskrive konkrete og praksisnære samhandlingssituasjoner innen psykiatrifeltet var større enn interessen for å prøve å finne årsaken til hvorfor ting ikke gikk som planlagt. Jeg rettet derfor oppmerksomheten mot samhandlingssituasjoner  som fant sted i senteret. Hvordan var samhandlingen mellom ansatte og pasienter som levde i institusjonen over lang tid? Og hvordan samhandlet de med pasientene som levde i sine hjem, men hadde status som dagpasienter eller benyttet seg av tilbud om korttidsopphold? Hvordan samhandlet ansatte med hverandre? Kunne kunnskap om slike forhold komme til nytte dersom den planlagte omorganisering ble iverksatt? Kunne mitt prosjekt være et lite bidrag til å utvikle en nettverksorientert psykiatri tilpasset eksisterende lokale forhold i motsetning til eventuelt å ta modell av hva andre tidligere hadde gjort?

 

Slike spørsmål dukket stadig opp i tankene mine samtidig som jeg ble mer og mer oppmerksom på, og interessert i, Solhøgda som sted. Institusjonen hadde startet som tuberkulosesanatorium, hadde deretter vært hjem for senil demente og hadde nå betegnelsen psykiatrisk senter. Planen videre var at stedet skulle bli et distriktspsykiatrisk senter (DPS) med vekt på nettverkspsykiatri.

 

Interessen min ble etter hvert rettet mot de ulike rom som samhandlingssituasjonene fant sted i. Jeg begynte å legge merke til bygningens arkitektur og plassering i lokalmiljøet, samt vise interesse for dens historie. Samtidig som jeg ble oppmerksom på at ulike samhandlingssituasjoner kunne betraktes som språklige uttrykk, ble jeg også oppmerksom på at språket endret seg avhengig av personene som var til stede, men også avhengig av hvilke rom samhandlingene fant sted i. Jeg tenkte derfor at bygninger og rom talte til oss. Mennesker, rom og bygninger kommuniserte gjensidig med hverandre. Jeg la merke til at det som foregikk i ett rom syntes å ha lite sammenheng med det som foregikk i et annet rom. Noen steder ble pasientene omtalt som likeverdige mennesker, i andre rom ble de definert, klassifisert og tingliggjort. Noen steder dominerte dialogen, andre steder monologen.

Til tross for disse forholdene opplevde jeg den overordnede atmosfæren som god. Solhøgda var et godt sted å være for både pasienter og ansatte. Menneskene der møtte hverandre, og meg, med varme og omsorg. Jeg begynte derfor å undre meg på om det lå en historie ”i veggene” – en god historie – som var sterkere, kraftigere og mer overordnet det som foregikk i det enkelte rom. Hvilken betydning hadde for eksempel bygningens opprinnelige funksjon som tuberkulosesanatorium for Solhøgda i dag? Hvilke forhold gjorde Solhøgda til et godt sted å være? Hva fikk pasienter og ansatte til å virke fornøyde til tross for nedslitte bygninger og låste dører?  Lå det noe ”i veggene” som dominerte over det som foregikk i det enkelte rom?

 

Da feltarbeidsperioden var avsluttet, og mens jeg balet med disse tankene, ble jeg gjort oppmerksom på en liten bok skrevet av den norske arkitekten Nordberg–Schulz (1978); Mellom jord og himmel.  I boka presenterer Nordberg-Schulz begrepet genius loci (stedets ånd) som omhandler stedets egenart (s. 31), eller det spesielle med nettopp det stedet. Han sier at ved å ha tilhørighet til et spesielt sted finner vi fotfeste. Vi finner en identitet. Han sier videre at i mange tilfeller kan historiske betraktninger med fordel trekkes inn og at de er nødvendige for å forstå steder hvis genius er blitt iverksatt og klargjort over et langt tidsrom (s. 110). Slik sett kunne det tenkes at den gode atmosfæren kunne settes i forbindelse med hva som i tidligere tider hadde vært bygningens intensjon. Kanskje var det slik at atmosfæren lå i veggene og talte til de menneskene som opp gjennom tidene hadde oppholdt seg der. Nordberg-Schulz (1978) sier: ”Veggene konkretiserer stedets grunnleggende egenskaper, og en overensstemmende livsform.” (s. 35).

 

 Stedets ånd, eller Solhøgdas ånd, kan sies å handle om en god atmosfære. En slik atmosfære appellerer til følelsene. Følelser kan ikke beskrives direkte., men i det dagligdagse og åpne språk. Dagligspråket gir rom for variasjoner og motsetninger. Refleksjonene videre dreide seg derfor om det var mulig å beskrive genius loci slik at det kunne komme psykiatrien som fagfelt til gode. Kunne det tenkes at genius loci kom til uttrykk gjennom samhandling, og at jeg ved å beskrive konkrete omsorgshandlinger også klarte å konkretisere og videreformidle stedets ånd? Og kunne det tenkes at de som hadde vært på stedet før det ble et psykiatrisk senter, nemlig noen av pasientene og en del av hjelpepleierne, så å si ble bærere av genius loci?  Bidro stedet til å gi menneskene der fotfeste og identitet?

 

Hvis det er slik at Solhøgda er et godt sted å være, ser jeg det derfor som vesentlig å avdekke og videreformidle hvordan genius loci kommer til uttrykk på dette stedet. Ved å beskrive stedets ånd uttrykt gjennom mange stemmer mener jeg det er mulig å ivareta eller videreutvikle forhold som kommer pasientene til gode. Det gjelder både de pasienter som fortsatt vil trenge institusjonsplass, og de som bor, eller skal flytte, i egne hjem. Sistnevnte med tanke på overordnede statlige føringer (St. meld. 25-1996-97, Opptrappingsplanen for psykisk helse-1999-2006) hvor målet er  at stadig flere psykiatriske pasienter skal bo i egne hjem og at psykiatriske sentra skal omgjøres til distriktspsykiatriske sentra med vekt på polikliniske tilbud og oppsøkende virksomhet.  

 

Hovedproblemstillingen blir derfor:

EN BESKRIVELSE AV GENIUS LOCI VED ET PSYKIATRISK SENTER

 

Forskningsspørsmål:

1. Hva uttrykker de ulike rom, og hvilke inntrykk gjør uttrykket på menneskene som oppholder seg i rommene?

2. På hvilke måter kan det sies at menneskene som har oppholdt seg lenge på stedet blir bærere av genius loci?

3. På hvilke måter kommer genius loci til uttrykk gjennom den praktiske kunnskapen?

            4. Hvordan ivareta Solhøgdas ånd på vei mot en desentralisert psykiatri?

 

1.2   Presentasjon av ”Dialog i Kontekst – DiK”

 

Innen feltforskning er det vesentlig at forskeren retter oppmerksomheten mot forforståelsen og reflekterer over den. På den måten blir hun i stand til å møte feltet så åpent som mulig. Min egentlige ide var å studere et omorganiseringsprosjekt som skulle vært i gang. Dette overordnede prosjektets idègrunnlag og organisering er derfor å betrakte som en del av min forforståelse. Det avstedkommer visse implikasjoner at jeg selv var medlem av prosjektledelsen. Dette vil være av betydning når leseren videre skal bedømme dette arbeidets troverdighet. Av den grunn ønsker jeg å redegjøre for omorganiseringsprosjektet innledningsvis.

 

Psykisk helsevern er i endring. Det skjer og har skjedd en gradvis fokusforflytning fra institusjonsbasert psykiatri til mer desentraliserte og lokale tilbud. Både fra faglig og politisk hold er visjonen at mennesker med psykiske lidelser i størst mulig grad skal få bistand og hjelp i sitt nærmiljø. ”Dialog i kontekst – DiK” er ment å være et omsorgstilbud til mennesker med psykiske lidelser, og deres pårørende, i deres eget miljø. DiK bygger på dialogiske behandlingsteorier hvor det legges stor vekt på oppsøkende virksomhet og tilgjengelighet. Behandlingsfilosofien legger også vekt på brukernes egen forståelse av situasjonen (brukerperspektivet), samt kontinuitet i behandlingen. DiK er inspirert av arbeidet Jaakko Seikkula og hans medarbeidere utførte ved Keropudas sjukhus i Västerbotten i Finland. Dette arbeidet er uttrykt i hans doktorgradsavhandling ”Family Hospital Boundary System in the Social Network” (1991), og i boka hans ”Öppna samtal. Från monolog till levande dialog i sociala nättverk” (1996).

 

DiK tar utgangspunkt i St. meld nr. 25 (1996 – 97) som vektlegger behovet for nye, desentraliserte og brukernære tilbud innen psykiatrien. Et slikt tilbud er ment å iverksettes på Solhøgda. Planen er en gradvis omstrukturering til et distriktpsykiatrisk senter hvor behandling i institusjon skal reduseres og det polikliniske tilbud økes. I tillegg skal det dannes fagteam som reiser hjem til de pasientene som opplever å være i krise. Tanken er at økt tilgjengelighet vil bidra til å redusere innleggelse i institusjon samt opprettholdelse av det sosiale nettverk. Indirekte kan en derfor si at ideen er at egen bolig er bedre enn institusjon.

 

Prosjektledelsen består av Solhøgdas eneste psykolog samt styreren for institusjonen. Kommuneoverlegen for distriktet er representert. I tillegg finner vi to representanter som arbeider ved videreutdanningen i psykisk helsearbeid ved nærmeste høgskole. En av disse er undertegnede. Lederen for prosjektet er psykologen.

 

Prosjektet kan sies å være delt inn i en klinisk del, en undervisningsdel og en forskningsdel. Ansvarlig for klinikken er stedets styrer. Han har ansvar for det som omtales som en institusjonsbase. Her er tanken å opprette to kriseplasser. En er allerede opprettet. Disse plassene skal kun anvendes i de tilfeller hvor det ambulerende team i samarbeid med pasienten selv og det sosiale nettverk finner det nødvendig med et korttidsopphold i institusjon. De ambulerende team skal bestå av  grupper av ansatte på institusjonen. Psykologen er ansvarlig for at slike team dannes, og å vurdere når det er påkrevd å dra hjem til pasienter. Undervisningsdelen har min kollega på høgskolen ansvar for. En del ansatte i institusjonen og i kommunale hjemmebaserte tjenester deltar for tiden i et tverrfaglig utdannelsesopplegg (SEPREP[1]). Hensikten med undervisningen er økt kunnskap om behandling, oppfølging og rehabilitering av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Forskningsdelen er mitt ansvar.

 

Vi ønsket i utgangspunktet å gjøre både en kvantitativ og en kvalitativ undersøkelse. Den kvantitative skal foreløpig ligge av praktiske og økonomiske årsaker. Den kvalitative delen tar jeg meg av. Jeg har tidligere sagt at teamene ikke var etablert og at jeg derfor måtte flytte min hovedarena fra pasientenes hjem til institusjonen. Da selve ideen med et feltarbeid er å gå åpent inn i aktørenes livsverden og den kontekst samhandlingene foregår i, sier det seg selv at et slikt prosjekt kan ta andre retninger enn hva man først tenker. Mitt prosjekt levde slik sett sitt eget liv i tråd med ideologien innen feltarbeid. Likevel mener jeg at kunnskap om institusjonens egenart, om relasjoner mellom mennesker og rom og om den praktiske kunnskapen som kommer til uttrykk, vil kunne gi inspirasjon og bidra til å utvikle en nettverksorientert modell. Mitt prosjekt kan muligens tydeliggjøre de forhold det kan være nyttig å bygge videre på, samt de en vil ta avstand fra. Slik sett kan kunnskap om institusjonens egenart være et bidrag til å utvikle en selvstendig modell som kan stå for Solhøgdas egen regning og ikke en speilmodell av hva som foregår i Finland. Derfor handler også et av mine forskningsspørsmål om hvordan man kan ivareta Solhøgdas ånd på vei mot en desentralisert psykiatri.

1.3 Oppgavens oppbygging

 

Å beskrive atmosfæren, og livet i et psykiatrisk senter som er inne i en omorganiseringsprosess, handler om å formidle kunnskap om menneskelig mangfold, om ulikheter og motsetninger. En slik beskrivelse tar mål av seg til å åpne opp for undring og refleksjon hos leseren.

 

Det kan derfor oppfattes som inkonsekvent å presentere en klassisk oppbygging hvor teorien skal danne grunnlag for en diskusjon med empirien. Teori kan stenge for undring og refleksjon. Men i dette arbeidet er teorikapittelet (Kap. 2) et resultat av en åpen prosess hvor teori og empiri har gått hånd i hånd. Teori jeg var opptatt av før møtet med Solhøgda påvirket det jeg opplevde der, samtidig som opplevelsene førte meg til andre teorier. Teoriene er presentert i en diskuterende stil, noe som jeg håper bidrar til innsikt hos leseren om betydningen av Solhøgda som bygget sted, og den innvirkning dette kan ha på ansatte og pasienter med tilknytning til stedet.  Siden oppgavens utgangspunkt er livet på et psykiatrisk senter, innleder jeg hver overskrift i teorikapittelet med et sitat fra mine feltnotater. Disse sitatene er typiske kommentarer som gyldiggjør den øvrige tekst.

 

I metodekapittelet (Kap. 3) har jeg til hensikt å argumentere for hvorfor feltarbeid som metode egner seg til å besvare problemformuleringen. I tillegg fremkommer etiske overveielser i forhold til forskerens innvirkning og de valg som er tatt. Jeg poengterer at denne typen forskning først blir troverdig dersom det er blitt opprettet et tillitsforhold mellom forskeren og informantene.

 

I kapittel 4 presenteres resultater. Først beskrives de organisatoriske og bygningsmessige forhold. I tillegg gis en oversikt over Solhøgdas historiske utviklingen. Hovedtyngden av mine data har utgangspunkt i dagliglivet.

 

Kap. 5 har til hensikt å utvide forståelsen for livet på Solhøgda. Utgangspunktet er fem perspektiver. Det første tar for seg Solhøgdas betydning for identitetsdannelse. Det andre omhandler det sykdomsdefinerende stedet som det gode stedet, mens det neste tar for seg det sykdomsdefinerende stedet som det medikaliserende stedet. Videre omhandler ett perspektiv refleksjoner om gammel arkitektur og ny tenkning. Det siste perspektivet fokuserer på muligheten til å gå i dialog med stedet. Her blir data gjort til gjenstand for tolkning og refleksjon i hovedsak på et erfaringsnært og teoretisk nivå.

 

I kapittel 6 sammenfattes hva som kan sies å være spesielt med Solhøgda som sted, og hvilke momenter som kan bidra til en utvidet forståelse.

 

Kapittel 2, 3, 4 og 5 er forholdsvis lange, derfor presenteres et oversiktsbilde over innholdet forut for hvert kapittel. Når jeg direkte siterer en respondent gjengis sitatet i kursiv.

 

I litteraturlista har jeg ført opp aktuelle referanser som gjelder Solhøgdas historie og forhold til den lokale Sanitetsforening. Her har jeg valgt å erstatte navnet på fylkeskommunene og kommunen med X, da anonymiseringen ellers ville blitt et problem. Solhøgda er et fiktivt navn. Litteratur med stedets egentlige navn i tittelen er derfor erstattet med ”Solhøgda”.

1.4 Oppgavens avgrensing

 

Nordberg-Schulz’ (1996) stedsfenomenologi omfatter forholdet mellom de naturlige omgivelser, bygninger, rom, interiør og menneskene som bruker disse. Han betegner både omgivelser, bygninger og rom som steder. En psykiatrisk institusjon blir derfor å betrakte som et bygget sted. Denne oppgaven begrenser seg i hovedsak til forholdet mellom Solhøgda som bygget sted og ansatte og pasienter med tilknytning til stedet. De ansatte er sykepleiere og hjelpepleiere med eller uten videreutdanning, omsorgsarbeidere, psykolog, tilsynspsykiater, tilsynslege og ergoterapeut. Kun tre ansatte er menn.

 

2. ANKOMST, OPPHOLD, SAMVÆR OG TILBAKETREKNING

 

 

Teorikapitlet er blitt til som et vekselspill mellom feltstudier i et psykiatrisk senter og teoristudier - en ”frem og tilbake – prosess”. Noen teorier hadde jeg med meg, noen ble jeg oppmerksom på underveis. Slik sett er ikke kapittelet å betrakte som løsrevet fra livet på Solhøgda. For å gripe en stedsforståelse og en atmosfære er det flere momenter som har betydning. Overskriften henspeiler på noen av disse momentene og viser min vei som forsker inn i feltet. Ankomsten til et sted handler om forventninger til stedet. Oppholdet viser til de inntrykk et sted gir. Samværet er uttrykk for dagliglivets aktiviteter og tilbaketrekningen  peker på de inntrykk du sitter igjen med når du forlater stedet.

 

Ved ankomsten til Solhøgda hadde jeg mangeårige erfaringer som psykiatrisk sykepleier fra norsk psykiatrisk praksis, og hadde sett et mangfoldig uttrykk hva gjelder forståelse, beskrivelse og behandling av psykiske lidelser – se kapittel 2.1.

 

Ved ankomsten til stedet hadde jeg tilegnet meg Seikkulas (1996) tenkning. Forventningene var å få se hvordan en nettverksorientert psykiatri med vekt på språket som et meningsskapende system kom til uttrykk. Seikkulas dialogiske nettverksperspektiv blir fremlagt i kapittel 2.2.

 

Oppholdet på Solhøgda gjorde inntrykk. Livet i institusjonen ga refleksjoner som knyttet seg til mer enn mellommenneskelige dialoger. Jeg fikk tanker om at stedet selv og rommene også var en del av disse dialogene. Her ble Nordberg-Schulz’ fenomenologiske arkitekturteori en viktig inspirasjonskilde. I kapittel 2.3 presenterer jeg noen av hans tanker, gjør disse til gjenstand for refleksjon og diskusjon, og relaterer dem til psykiatrien som praksisfelt.

 

Kapittel 2.4 omhandler praktisk kunnskap. Når vi får innblikk i hvordan mennesker bruker Solhøgda, skjer en forflytting fra teorier til en konkret og nærværende verden.

 

Når man trekker seg tilbake fra et sted, får vi avstand til stedet. Nye perspektiver kan åpne seg. Kapittel 2.5 er å betrakte som en oppsummering, hvor jeg kort presiserer temaer som jeg ønsker å diskutere min empiri i forhold til.

 

2.1 Fra institusjon til egne hjem

 

”Den nye ’trenden’ handler om at alle skal behandles og alle skal bli friske. Men noen trenger en låst dør altså. Alle skal ikke være der ute for en hver pris.”

                                                                                                            (Psykiatrisk sykepleier)  

 

På 1800-tallet fikk vi våre første psykiatriske institusjoner her til lands. Asyler[2] ble bygget. Psykiatrien som medisinsk fagfelt var etablert, pasientene ble klassifisert og fikk sine diagnoser. Den gale var ikke lenger besatt av onde ånder – han var syk og trengte behandling. Asylene ble bygget i landlige omgivelser og man anså nærhet til naturen og den friske luften som viktig for pasientenes helbred. Tanken den gang var at disse menneskene ville få den beste behandling innenfor veggene til en institusjon. Arkitekturen viste at kontroll og overvåking var en viktig oppgave (Foucault 1999, Hermundstad 1999, s. 249). Høye gjerder mellom institusjonens område og samfunnet for øvrig, samt tårn hvor voktere hele tiden kunne ha oversikt over pasientene, talte et tydelig språk. Et slikt kontrollaspektet kan både betraktes som et ønske om å beskytte - om å uttrykke verdighet, og som en krenkningsmekanisme hvis eneste mål er å beskytte det øvrige samfunn for de som ikke passer inn.

 

Psykiatrien som fagfelt har vært i endring. Det finnes fortsatt asyler selv om de har skiftet navn til psykiatriske sykehus. Vi har etter hvert fått psykiatriske avdelinger innen somatiske sykehus. Psykiatriske sykehjem skal nå hete psykiatriske sentra og disse sentra skal i størst mulig grad vektlegge polikliniske tilbud. Det beste for pasientene nå er å bo hjemme og være en del av et nærmiljø, forteller de politiske føringer oss (St. meld. 25 1996-97, Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006) . Pasienten er blitt en bruker med de krav og rettigheter det medfører – rettigheter som også handler om å bo.

2.1.1 Medisinsk psykiatri

                                                                      

”Har hatt tankekjør, men har fått økt Haldolen.”

                                                                                                                      (hjelpepleier)

                                                                       ”En ekte, eksistensiell kverulant.”

                                                                                                                      (psykolog)

 

Dersom man tar for seg dagens fagbøker, informasjonsbrosjyrer eller politiske planer finner vi at den overordnede ideologien har en positivistisk forankring. Psykiatrien blir betraktet som en medisinsk spesialitet (Kringlen 1997, Dahl, Malt & Retterstøl 2001, Ot prp nr 11 1998-99). Man er opptatt av å finne årsaken til psykiske lidelser – sannheten om disse – for deretter å bli i stand til å iverksette rett behandling. Kunnskapen her er fundert i objektive data frembrakt av den nøytrale forsker. Kunnskapens mål er å fremskaffe teorier som kan bringe oss stadig nærmere en nøyaktig forståelse av hva psykiske sykdom er (Lundby 1998, s. 64).  Sykdommen blir beskrevet i diagnostiske termer, og rett diagnose er en forutsetning for rett behandling. Dersom sykdommens årsak ligger i biologien vil det være naturlig å benytte medikamenter som kan endre uheldige biologiske prosesser. Dersom den finner sin forklaring i fortrengte traumer fra barndommen, vil en psykodynamisk tilnærming kunne løse problemet. Sykdom blir i en slik sammenheng enten noe som oppstår inne i kroppen uten en klar ytre årsak, eller den kommer ”utenfra”. Man blir offer for noe. ”Sykdommen er aktøren – og ikke den syke selv” (Bjelland 1993, s. 24).

 

2.1.2 En mangfoldig psykiatri

 

”Alt er diffust med psykiatriske pasienter. Vi har ikke noe mal på det. Slik sett var det enklere med senil demente. Det vanskelige er å sitte stille og lytte.”

                                                                                                                      (hjelpepleier)

 

Selv om vi i det store og hele kan si at dagens psykiatri har en positivistisk forankring, ser vi likevel et mangfold av ulike retninger. De tar til orde for ulike måter å forstå, beskrive og behandle mennesker med psykiske lidelser på. Mangfoldet bygger på vitenskapsfilosofier som tradisjonelt har stått langt fra hverandre. Positivismen er en retning, andre bygger på fenomenologisk, hermeneutisk eller konstruksjonistisk tenkning. Kritikken de tre sistnevnte retningene reiser mot en positivistisk forankring, dreier seg om en entydiggjøring av synet på det psykisk lidende mennesket. Den positivistiske forankring domineres av et abstrakt begrepsspråk der ordene er satt fast i ulike klassifiseringer, og der de ikke alltid settes på prøve i møte med den konkrete situasjon. Kritikerne tar til orde for forklaringsmodeller som uttrykkes i situasjonsbestemte diskurser i form av historier eller sykdomsberetninger (Bjelland 1993, s. 12-26, Aaslestad 1997). På den måten kan vi si at det ikke eksisterer én forståelse av psykiske lidelser, men mange.

 

Vi kan velge å se på de ulike retningene som konkurrerende eller supplerende perspektiver. Mange vil hevde at meningspluralisme preger faget (Hermundstad 1999, Wifstad 1997). Ulike meninger er uttrykk for ulike verdier. Wifstad (1997) sier at psykiatrien står overfor en identitetsproblematikk. Han viser til at en vitenskapelig entydiggjøring av psykiatriens kunnskapsgrunnlag ikke vil være et fremskritt, men en fortegning av de utfordringer faget står overfor. Han hevder at det vesentlige blir å forstå hva det betyr at psykiatrien vanskelig lar seg feste til entydige begreper. Psykiatriens viktigste ressurs er lydhørheten for det som” ikke passer inn”, åpenheten for den smerte som kan gi de mest uventede uttrykk. Han tar avstand fra  kvantitativ forskning og diagnostikk, og viser til at det vitenskapelige blikket bare blir meningsfullt dersom det hermeneutiske og etiske perspektivet får en fundamental betydning. I den forbindelse redegjør han for en forståelsesorientert tilnærming med basis i dagligspråket. Dersom den overordnede positivistiske tenkningen innen dagens psykiatri er grunnleggende for vår moral, vil etiske verdier og regler som vi til daglig følger ikke være tilpasset mangfoldet. Dette vil forstyrre oss og gjøre oss usikre. For om vi er lydige overfor noen verdier, vil vi være ulydige overfor andre. Steinsholt (1997) mener det er mulig å gjøre noe med denne usikkerheten. Han sier:

 

 ”Vi må gripe tak i forskjellene og finne opp nye språk eller talemåter for dem. Det er et slikt behov for et åpent kunnskapssystem, et system som kan romme det forskjellige, det som ikke blir representert og det som kan få frem uttrykk som er fremmed for det dominerende uttrykksregimet.” (s. 275)

 

 

2.2 Om å gripe tak i forskjellene

 

”…også det med dialogen… det er veldig OK altså…for du forhindrer den der forutinntattheten ”

                                                                                              (Psykiatrisk sykepleier)

 

Livet finner alltid sted et sted. Og igjen – helsepolitiske føringer tar til ordet for at psykiatriske pasienters liv skal finne sted i et hjem. Institusjonslivet er ikke bra. Å ha et hjem er det beste. Indirekte sier Seikkula (1996) seg enig i  disse politiske føringer. Den finske psykologen Jaakko Seikkula har i en årrekke arbeidet både klinisk og forskningsmessig i forhold til forståelse av, og tilnærming til, mennesker i krise. I forordet til boka Öppna samtal (1996) skriver Seikkula at en treårig familieterapiutdannelse som han og flere medarbeidere gjennomførte,  i vesentlig grad har bidratt til at oppmerksomheten nå retter seg mot språklige og reflekterende prosesser i terapeutisk arbeid. Han hevder også at dagliglivet er en konstruksjon skapt av den enkelte situasjon.  Da Seikkula (sommeren 2000) blir spurt hvilken fagtradisjon han knytter seg til, svarer han at han ikke plasserer seg innenfor en enkelt vitenskap, samtidig som han ønsker å være pragmatisk.[3]

 

Seikkula (1996) støtter seg til tradisjoner som ser det som vesentlig å oppheve skillet mellom subjekt og objekt i møte med den psykiatriske pasient og det sosiale nettverk. Han benytter i denne sammenheng det svenske ordet vård for å beskrive fagpersoners tilnærming til mennesker i krisesituasjoner. Seikkulas (1996) bok er oversatt til svensk av Jukka Piippo. I  ordforklaringen kan vi lese:

 

”Att använda ordet behandling i det Jaakko Seikkula beskriver vore fel, då han menar at vi som yrkeshjälpare inte bør streva etter en objektiv syn på pasienten och därefter ’behandle’ människors levnadsförhållanden och relasjoner. Han ser det mer som en subjekt-subjekt relation, och då finns vi som yrkesmänniskor med i den process som startas och pågår och vi blir like myket ’behandlade’ som de som presenterer problemet.” (Seikkula 1996, s. 228)

 

 

Hans pragmatiske ståsted innebærer at hans tenkning støtter seg på andre teoretikere. I sin utlegging om språkets meningsbærende funksjon  henviser han til sosialkonstruksjonistiske teorier[4] (bl.a.  Gergen 1999). Han har hatt kontakt med språkfilosofiske miljøer og henviser til Bakhtin og Voloshinov. I tillegg støtter han seg til Andersens (1998) tanker om reflekterende prosesser og Golishians & Andersons (1991) ikke-vite-posisjon.

 

Om Seikkula er pragmatisk på sitt teoretiske fundament,  tar han tydelig avstand fra det medisinske perspektiv som for ham innebærer et subjekt-objekt forhold mellom behandler og pasient (Seikkula 1996). I et slikt perspektiv betraktes problemer som noe som eksisterer inne i pasienten og dermed må pasienten forandres. Han setter likhetstegn mellom medisinsk psykiatri og institusjonspsykiatri. Ved å se på pasienten som et objekt for behandling vil ansatte først og fremst være opptatt av å påvirke pasienten. Behandleren blir eksperten og den handlende aktør. Pasienten blir brikken som flyttes rundt i den retning eksperten mener gagner pasienten best. Han blir en tilskuer til eget liv (Skjervheim 1976,  Nygård 1993). I ordforklaringene til Seikkulas (1996) bok kan vi videre lese: ”…Behandling används i det finska språket då man gör nogonting konkret med nogonting, t. ex. behandlar trävaror med ytbehandlingsmedel eller behandlar budgetfrågor på et møte…” (s. 228). Behandling anser han med andre ord som en objektivering av pasienten. Omsorg (vård) innebærer et subjekt-subjekt forhold.

 

Hans engasjement knytter seg  til en forståelse av psykiske lidelser som språklig konstruert, og hvordan fagpersoner med en slik forståelse kan møte både pasienter og pasientens nettverk. Han hevder at forandring først og fremst skjer gjennom det vi alle er en del av, nemlig dagligspråket, nettverket og samtalen. Hans nettverksorienterte psykiatri vektlegger dialogens betydning for å få i stand endringsprosesser til beste for pasienten. Han mener også at hjelpen skal gis i de omgivelser hvor problemet oppstår, hovedsaklig i pasientens hjem. Jeg vil videre utdype disse forhold.

 

2.2.1 Psykiske lidelser som språkskapte

 

”Mange ganger har jeg lyst til å spørre henne når hun har termin. Men hun er jo ikke gravid…. Det går jo ikke an å gå inn på den tanken. Som regel overhører vi henne bare.”

                                                                      (hjelpepleier)

 

Seikkula (1996) hevder, med støtte av Bakhtin og Voloshinov, at mennesker ikke har en ferdig identitet som det tar med seg i møte med andre. Identiteten forandres etter omstendighetene. Individet påvirkes av hvert enkelt interaksjonstilfelle, og igjen påvirker individet andre mennesker i sine omgivelser (s. 27-30). Slik sett blir psykiske lidelser ikke individuelle, men relasjonelle. De oppstår i kontakt med andre og kan opprettholdes eller endres ved hjelp av språket i relasjon med andre.

 

Seikkula (1996) stiller spørsmål om hvorfor språket er så viktig for oss mennesker og henviser til Vygotskys modell for språkutvikling. Vygotskys tanke er at språket utvikles utenfra og innover, fra sosial interaksjon til psykologisk. I første fase oppstår det som omtales som sosialt språk (talande). Et barn er avhengig av et språklig fellesskap med andre for å utvikle en forståelse av seg selv. Morens språk påvirker barnet.  I neste fase , det egosentriske språket (talet), styrer barnet sin lek. Her er det med andre ord språket som styrer handlingen. Barnet beskriver ikke handlingen. Barnet begynner selv å ta ansvar. Det kan snakke med seg selv og dermed styre sine handlinger. Denne fasen er begynnelsen på den tredje fasen, det indre språket (talet). Det indre språket er i hovedsak dialogisk. Når mennesker handler er det ut i fra en indre dialog. I et utviklet språk får opplevelser som utvikles i sosial interaksjon alltid sin motvekt i en indre dialog (183-185). En indre dialog er med andre ord dialogen et menneske fører med seg selv, en ytre dialog oppstår i et språklig fellesskap mennesker imellom.

 

Et menneske i en psykotisk splittet verden vil ut fra en slik forståelse, både være påvirket av og påvirke mennesker i sine omgivelser. Det psykotiske språket er et uttrykk for at erfaringer aldri har blitt møtt av andre i et språklig fellesskap (Seikkula 1996, 27-30). Seikkula (1996) henviser til Goolishian & Anderson  og sier at de hendelser som skaper kriser for mennesker blir til problem når de i språket, defineres som problem. Seikkulas ide er å betrakte en psykotisk tilstand som en krisetilstand. I den forbindelse blir det derfor viktig at pasienten og nettverket får hjelp så tidlig som mulig. Helst før krisetilstanden ved hjelp av språket er formet som et problem.

 

Det språket vi benytter for å beskrive psykiske lidelser kan sies å være informativt og formativt.  Språket gir for eksempel fagpersoner mulighet til å gi informasjon til pasienter. Denne informasjonen kan i neste omgang bidra til å forme pasientens syn på seg selv. Hvordan man forstår psykiske lidelser dreier seg om de ord man omtaler lidelsen med. Slik sett kan språket gi muligheter eller sette begrensninger for hvordan man forstår. Vi kan uttrykke vårt inntrykk av at ”du har en sykdom”, og det som uttrykkes blir til et inntrykk både hos en selv og andre. Eller vi kan spørre: ”Hvordan opplever du selv situasjonen din akkurat nå?” Et slikt språklig uttrykk åpner i større grad opp for noe som er midlertidig og noe som kan uttrykke ulike måter å leve på (Andersen 1998, s. 148).

 

Når vi uttrykker oss, vil den som uttrykker seg forme sitt liv og seg selv. Andersen (1998) hevder at ”… dersom man sier ordene skyld og ansvar lenge nok, begynner de å eksistere; nærmest som ting. Og sier vi dem ofte nok og lenge nok, slutter vi å legge merke til av vi i det hele tatt sier dem.” (s. 147) Å lete etter et nytt språk, er å finne nye måter å uttrykke seg på. Gergen (1999) hevder at språket ikke bare knytter mennesker sammen i et fellesskap. Det er gjennom språket vår selvforståelse og virkelighetsforståelse etableres. Identitet er et produkt av språkspill. Språket kan derfor bidra til at man identifiserer seg som psykiatrisk pasient, og det kan bidra til at man ikke gjør det. Virkeligheten betraktes som en språklig og sosial konstruksjon. Den er ikke påført utenfra, den har heller ikke oppstått inne i menneskene –  men mellom dem. Andersen (1998) sier at vi ikke har språket i oss, men at vi er i språket. På samme måte som vi er i språket, er vi i bevegelse, i samtaler, i fellesskap. Et fellesskap eksisterer i en kultur, og en kultur finnes i en natur (s. 142). Ser vi på Vygotskys forståelse over, er vi også i en språklig, indre dialog.

 

2.2.2 Nettverkets betydning

 

”Jeg har noen ganger inntrykk av at de (pasientene) helst ikke vil at pårørende skal vite noe særlig.”

                                                                                                          (sykepleier)

 

Det sosiale nettverket har, i følge Seikkula (1996), betydning for hvem man er, og for opplevelsen av identitet og tilhørighet (s. 27). Det er i mellommenneskelige relasjoner opplevelsen av god psykisk helse uttrykkes, og det er også i relasjoner med andre at psykiske lidelser blir et faktum.  Nettverket har med andre ord betydning for ens psykiske velvære, eller det motsatte.

 

I møte med psykisk lidende mennesker hevder Seikkula at det er vesentlig at nettverket består av personer som pasienten selv mener er betydningsfulle – både privatpersoner og offentlige personer. Det sosiale nettverk er å betrakte som et system som dannes på nytt ved hvert interaksjonstilfelle. Det er et relasjonssystem. Alle i nettverket vil derfor i utgangspunktet ikke kjenne hverandre i det første møtet. Relasjonsnettverket er å betrakte som et nettverk av erfaringer, og den språklige dialog har mange sider avhengig av de som er tilstede i situasjonen (Seikkula 1996, s. 25). Når fagpersoner får øye på hvilken betydning sosiale relasjoner har i pasientens liv, krever det en tilnærming som går utover den individuelle. Sosiale relasjoner handler om noe mer enn sosial og materiell støtte. Med hele nettverket samlet vil den betydning sosiale relasjoner har i pasientens liv komme tydeligere frem. Et grunnprinsipp i hans tenkning er å se pasienten som ansvarlig for sitt eget liv og som en aktiv deltaker i et nettverk (Seikkula 1996, s. 89). Pasientens egne meninger – hans egen stemme – blir betydningsfull. I tillegg blir det viktig at de øvrige medlemmene i det sosiale nettverket blir hørt. Nettverket består i følge Seikkula (1996), med andre ord, av et nettverk av stemmer.

2.2.3 Åpen dialog

 

”Noen ganger er det viktig å la ting flyte lite grann… ikke være så opptatt av at det du sier skal være så riktig. Så jeg tror vi kan hjelpe de bedre ved å få lov å filosofere litt uten at de (pasientene) er til stede.”

                                                                                                                     (sykepleier)

 

Seikkulas (1996) tenkning vektlegger en åpen dialog mellom alle stemmene i det sosiale nettverk. Jo før en får startet en dialogisk prosess, jo bedre. I løpet av 24 timer er tverrfaglige fagteam i Finland i stand til å dra hjem til pasienter som trenger hjelp. Teamene består av ulike yrkesgrupper; sykepleiere, sosionomer, psykiatere og psykologer. Alle har en nettverksorientert familieterapiutdannelse. Det er pasienten, og eventuelt de som står ham nær, som selv skal vurdere når det er behov for hjelp. Dersom situasjonen oppfattes som svært vanskelig blir det i første møte diskutert hvilke personer som er betydningsfulle i pasientens liv. Disse blir invitert til et nytt møte.

 

Når språkliggjøring ved hjelp av dialog er målet, blir ingen situasjoner like. Dette fordi alle sannsynligvis har ulike syn på saken. Lederen av teamet blir beskrevet som ”orkesterdirigenten” som ser til at alle stemmer blir hørt. På den måten mener man at ”den helbredende kraft” vil komme gjennom en språkliggjøring av følelsesopplevelser. De iakttakelser som alle setter ord på skal øke forståelsen hos de som deltar i prosessen. Lederen har ansvar for å skape dialog mellom de ulike stemmene, ikke mellom mennesker med ulike roller. Seikkula (1996) støtter seg til Luckmann og Bakthin som tar avstand fra rollebegrepet. De hevder at rollebegrepet handler om individets eget valg og hvordan hun selv velger å oppføre seg. Stemmebegrepet omhandler interaksjonen ved den enkelte situasjon (s. 30). Dette henspeiler for eksempel på at en sykepleier som er tilstede på et nettverksmøte ikke inntar en entydig sykepleierolle. I stedet uttrykker hun seg ved hjelp av sine ulike stemmer. Hun vil da kunne ha en stemme som kvinne, en som mor, en som aktiv i lokalpolitikk og en som sykepleier. En pårørende vil på samme vis kunne ha en stemme som mann, far, medlem av stedets orkesterforening og som lege. Noen av stemmene, eller alle, vil få betydning avhengig av den konkrete situasjon de deltar i. Dette tilsier en stor grad av personlig engasjement mellom ansatte og nettverk. Og det tilsier en endret oppfatning angående det å være pasient, pårørende eller ansatt. Seikkulas (1996) sosiale nettverksarbeid innebærer en åpen dialog mellom betydningsfulle mennesker i pasientens liv. En slik måte å arbeide på vil innebære at pasienter i psykotisk kaos blir bedre. Seikkula (1996) refererer til Bakhtin og Voloshinov som hevder at hvert interaksjonstilfelle skaper sitt eget språk. Språket er spesifikt for akkurat den situasjonen (s. 30). En slik språkliggjøring vil få frem potensielle ressurser som finnes i de relasjoner pasienten har. Nettverket er derfor ikke et objekt for forandring, men skal selv skape forandring gjennom dialog.

 

Utfordringen blir å tilpasse seg enkeltsituasjoner. Det blir umulig å konstruere modeller som følges slavisk når utgangspunktet er den enkeltes stemme og de ulike historier som fortelles. Fagpersoners teorier blir tomme dersom de ikke blir til et språk som alle skaper sammen. Dialog innebærer et oversettelsesarbeid mellom eget språk og andres. Å arbeide på denne måten innebærer at fagpersoner også lar seg berøre. Fastlåste forestillinger må legges til side. Det åpnes opp for ulike handlingsalternativer.

 

Den ene fortellingen som sier at ”du er syk og trenger behandling” gjelder ikke lenger. Fortellingene blir i stedet mange og varierte når mange mennesker skal bruke sin kreativitet. Den eller de som hjelper er ikke lenger sykdomsspesialister . Fagpersonene blir personer som i utgangspunktet ikke vet. De inntar en ”ikke-vite posisjon” hvor virkeligheten skapes i nuet – i relasjon med andre – og kanskje også i relasjon med rommene samhandlingen finner sted i. Dette innebærer å rette fokus mot selve den språklige interaksjonen omkring et problem. Man tenker at problemet skaper systemet, og ikke på systemet som problemskapende i seg selv. Meningssystemet konstitueres slik sett i samtalen (Wifstad 1997, s. 129). Dersom fagpersoner i en slik sammenheng skal kunne kalles spesialister blir spesialiteten deres dialogen (mer om dialog i kap. 2.4.2).

 

2.3.4 Hjemmets betydning

 

”Jeg takker Jesus hver kveld for at jeg har den leiligheten… Jeg blir så lett irritert på de (pasientene) som bor her når jeg er så god… Her har jeg alt… til og med Pippi (undulaten)..”

                                                                                                         (dagpasient)

 

Seikkula (1996) beskriver forskjellen mellom å møte pasienten i institusjon og i hans hjem på denne måten:

 

”Då de professionella lämnar sitt rum på mottagningen och går hem till klienten byter han/hon skepnad från fackmänniska till en nyfiken människa med livserfarenhet. Vid hembesöken får man en uppfatning om familjens hela situasjon, på mottagningen endast det som familjen berättar eller på annat sett förmedlar. Då arbetet sker hemma hos pasienten tvingar detta arbetsgruppen till en öppnare och mer mottagande attityd.” (s. 92)

 

 

En vanlig væremåte når man besøker folk i deres hjem er å respektere vertskapets normer og skikker, samtidig som vertskapet ønsker å gjøre sitt for at gjestene skal føle seg vel. Gjensidighet preger et allmennmenneskelig møte. Er det rett og slett slik en kan forstå Seikkula (1996)?  I hjemmet hvor folk bor, oppstår det en annen type respekt og ydmykhet. Ikke bare menneskene der, men også bygningen, rommene og interiøret forteller oss noe om den andre. Vi får et inntrykk som ikke kan løsrives fra sin kontekst. Vi forstår og oppfører oss forskjellig i et hjem sammenliknet med hva vi gjør i en institusjon. Gergen (1999) snakker om kunnskap som relasjonelle prosesser mellom personer, objekter og fysiske omgivelser. Han sier at ved å forstå hvordan våre liv er influert av disse konstruksjonene blir vi friere til å velge alternativer. Han refererer til Bakhtin som sier at ”… persons are born into meaning through dialogue…” ( s. 132). I dialogen inngår altså de fysiske omgivelser.

 

2.3.5 Refleksjoner omkring Seikkulas tenkning

 

”… Jeg hadde ikke lyst… for jeg mente jeg hadde det godt. De eneste gangene jeg hadde det godt var når jeg kom på en institusjon. Når jeg måtte reise hjem… jeg følte vel de sviktet meg de aller fleste.”

                                                                                                                                 (dagpasient)

 

Etter å ha presentert deler av Seikkulas tenkning blir det viktig å stille spørsmål om mentale lidelser bare finnes i navnet – om de kun er språklig konstruert? Og om de er språkskapt – i hvor stor grad er det medisinske språk blitt en del av oss? I tillegg blir det vesentlig å reflektere over hvorvidt man vil legge mentale lidelser bak oss ved å stenge institusjonene.

 

Før Seikkula startet sin nettverksorienterte tilnærming på 1980-tallet hadde han stilt spørsmål ved den virksomheten som foregikk i institusjonene. Slik jeg ser det må vi også stille spørsmål ved den psykiatriske virksomheten i kommunene. Her blir det i tillegg vesentlig å rette oppmerksomheten mot de bygninger og rom de ulike virksomhetene foregår i. Vi må forholde oss til rommenes tale, enten det er rommene i en institusjon eller rommene i pasientens hjem. På den måten setter vi fokus på hele konteksten, ikke bare enkeltsituasjonene.

 

Er psykiske lidelser kun å betrakte som språklige konstruksjoner?

Gergen (1999) forteller om en pasient som sier at hans historie i det store og hele er skapt av profesjonelle. ”I have swallowed the medical model in which I am the one who require cure for my deficiency.” (s. 173). Et slikt utsagn kan tyde på at ekspertspråket bidrar til å opprettholde en identitet som den manisk-depressive eller som den schizofrene. Og dersom denne pasienten oppholder seg i en lukket, psykiatrisk institusjon, vil han kanskje også oppleve å bli gitt en identitet som en som ikke selv har kontroll på livet sitt. Bygningens tale understøtter slik sett ekspertspråket som sier at pasienter med slike diagnoser er diagnosen.

 

Med andre ord innebærer det å forstå pasientens syn på seg selv som schizofren, som en språklig konstruksjon. Konstruksjonen er blitt en indre monolog. Undersøkelser Seikkula gjorde kan tyde på at dersom man betrakter psykiske lidelser som språklige konstruksjoner kan endring skje.  Han viste at i løpet av fem år med nettverksorientert psykiatri, ble institusjonsplassene i Vestre Lappland i Nord-Finland redusert fra 320 til 66 plasser. Blant schizofrene pasienter hadde 62% ingen vedvarende psykotiske symptomer etter to år. Nevroleptikabruken ble også betydelig redusert. Av 41 pasienter som fikk denne type omsorg, brukte bare tre av dem antipsykotisk medisin. ( s. 23). Etter hvert er behovet for slike plasser redusert ytterligere. Tallenes klare tale sier at flertallet av pasientene ikke er psykotiske og heller ikke bruker medikamenter for å dempe psykotiske symptomer. De aller fleste av dem bor hjemme. Tallene sier ikke noe om dette tilbudet har ført til en endring i pasientens selvforståelse. Er han nå blitt en aktiv deltaker i eget liv? Og inngår han i et sosialt fellesskap? Opplever han trygghet? Og hvordan lyder hans nykonstruerte fortelling?

 

Det hersker ikke tvil om at Seikkulas tenkning handler om å ville den andre vel. Den gode handling er den dialogiske språkhandling. Pasienten, ja hele nettverket med, skal få det bedre. Den gode handling er en moralsk handling – en verdig handling. Situasjonen bestemmer omsorgen, sier Seikkula. Ingen situasjoner er like, derfor blir ikke noe enten rett eller galt. Vi kan da ikke ta utgangspunkt i en grunnleggende moral. Ser man på virkeligheten som språkskapt, må vi ta avstand fra at mennesket innehar iboende moralske verdier. Moralen blir å betrakte som relativistisk. Og kan handlinger da kalles moralske? Wifstad (1997) hevder at sosialkonstruksjonister overser hva slags problem det blir å bedømme en person i etisk henseende når retorikken får så stor plass. Og hvis alt dreier seg om retorikk, hvorfor foretrekker man da tilværelsens frie spill framfor totaliserende diskurser? Og er det da mulig å  tenke at i stedet for å skape nye og bedre identiteter heller vil oppleve identitetsløshet?

(s. 123-125).

 

Refleksjoner om hvordan man bedømmer moralske handlinger mangler hos Seikkula. Likevel viser han i sitt arbeide at han har hatt kraft til å stå imot trykket fra de kreftene som vil reprodusere strukturer, tenkemåter og væremåter som bekrefter pasienten som objekt. Slik jeg ser det kan slike strukturer også handle om å protestere mot institusjoners bygningsmessige utforming. Bygninger hvis arkitektur plasserer pasientene som ting i egnede rom.

 

Piippo (2000) har intervjuet 22 pasienter i Sverige som får et nettverksorientert tilbud med vekt på åpen dialog. De fleste opplever dette tilbudet som godt, nettopp fordi de blir sett på som aktive deltakere i eget liv. Noen kan likevel fortelle om leger og enhetssjefer i kommunen som fortsatt snakker til dem som om de ikke selv er til stede. Pasientene sier at disse personene representerer en sannhet som de selv ikke kjenner seg igjen i, og opplever å bli tvunget inn i en passiv pasientrolle. De forteller også at de ikke opplever seg som likeverdige de andre i lokalmiljøet.  I tillegg presiserer noen av pasientene at de ikke synes noe om å ha pårørende eller naboer med på nettverksmøtene. De vil helst ikke være til bry.

 

I Seikkulas tenkning skal alle stemmer bli hørt. Når alle stemmer er å betrakte som like viktige kan alt som kommer frem i dialogen lett bli betraktet som gyldig. Ingen skal som kjent ha mer å si enn andre. Fagpersoner kan komme til å fraskrive seg ansvaret fordi pasienten selv blir betraktet som ekspert og ansvarlig for sitt eget liv. Da kan likegyldigheten ligge på lur. Wifstad (1997) kritiserer en slik sosialkonstruksjonistisk retning med å hevde at det er drøyt å hevde at  terapeutens vitenskaplige diskurs ikke er å betrakte som noe annet enn det han betegner som en ”kulturell mytologi” (s. 122). For hva skal man da med fagkunnskap dersom den kun finnes i en forkvaklet, språklig virkelighet?

 

Vil vi legge mentale lidelser bak oss med et farvel til institusjonspsykiatrien?

Hermundstad (1999) sier at medisinsk psykiatri har blitt ”en monolog over galskapen, ikke en dialog med medmennesker” (s. 250). Pasienten blir slik sett å betrakte som en ikke- person. Aaslestad (1997) har gjennomgått 150 journaler fra Gaustad i perioden 1890 – 1990 hvor han finner at det er sjelden at pasientene gis det siste ordet. Han sier at dersom det hadde skjedd ville det ha åpnet opp for pasienters beherskelse av institusjonstilværelsen og truet eller utydeliggjort de hierarkiske forholdene. For å ivareta hierarkiske forhold blir derfor monologen viktig. Det problematiske blir at et monologperspektiv hindrer utvikling av ny mening (Goolishian  & Anderson 1991, s. 67). Språket fastfryses. Virkeligheten entydiggjøres.

 

Seikkula (1996) tar ikke til orde for at institusjonsbygningen og rommene hvor den medisinsk orienterte behandlingen foregår, i seg selv kan tale et ”aktør-brikke”-språk. Men han forteller at da han og hans medarbeidere på Keropudas sjukhus i Västerbotten i Finland innførte familieterapibehandling som supplement til det rådende, institusjonaliserte systemet, brakte en slik behandlingsmetode ingen forandringer (s. 123). Forandringen skjedde først når de beveget seg utenfor sykehusets vegger. Dette kan forståes dit hen at institusjonskulturen også ligger innebygget i den materielle livsverden – i veggene – og protesterer når noen vil forsøke å endre den.

 

Indirekte kan det derfor sies at rommene også deltar i dialogen. Eller det kan hevdes at rommene understøtter monologen? Er for eksempel en institusjonstenkning med et brikkeperspektiv på pasienten blitt en konstruksjon som fagfolk ikke kan fri seg fra? Vil de av den grunn fortsette å behandle pasienten som et objekt fordi de ikke kan noe annet? Og vil pasientens fordring være å få en slik behandling fordi han ikke forventer noe annet?

 

Seikkulas kritikk av institusjonspsykiatrien er forståelig når vi leser hans resultater . Men undersøkelsen viser ikke om mentale lidelser er å betrakte som et tilbakelagt stadium etter en dialogisk nettverkstilnærming i pasientens hjemmemiljø. Den forteller at psykotiske symptomer stort sett er fraværende, men den forteller ingenting om hvordan pasientene har det utenfor institusjonen. Å bo i et hjem innebærer kanskje ikke for alle det de fleste av oss forbinder med å bo –  et sted hvor vi finner trygghet og tilhørighet, og et sted for utvikling og vekst. Integrering i et lokalmiljø er ikke alltid mulig. Det er allmennmenneskelig å føle seg fremmed noen steder.

 

Barham og Hayward (1995) bygger på intervjuer med 24 mennesker med en tidligere mental lidelse, i boka Relocating madness.  De tidligere pasientene opplever at det er viktig å skjule sin lidelse i lokalmiljøet. De forteller at dersom de står åpent fram, ser mennesker i nabolaget på dem som gale fordi de tidligere har vært innlagt i institusjon. En av dem forteller at han selv også har liten tiltro til de som tidligere har vært psykiatriske pasienter. Dette til tross for at han meget godt vet at psykiske problemer ikke er konstante, men at de kommer og går. Denne undersøkelsen kan enten tyde på at det medisinske perspektiv fortsatt har livets rett, eller at perspektivet er en svært solid konstruksjon som er vanskelig å rive ned.

 

Videre hevder Barham & Hayward (1995) at dersom man skal fri seg fra denne solide konstruksjonen blir det vesentlig å konstruere nye rammer for forståelse av psykiske lidelser. De hevder at vi vet alt for lite om eventuelle fordeler ved å flytte psykiatriske pasienter ut i kommunene. Pasientene er selv ikke entydige i sine svar om fordelene og ulempene ved å bo ute i kommunen. De som har det best, er de som har kjæledyr. Noen få har fått kontakt med en nabo eller to. De fleste lever under kummerlige, materielle forhold. Den sosiale kontakten flertallet har, er med ansatte i psykiatritjenesten.

 

Seikkulas undersøkelse viser at hans tilnærming reduserte de mentale lidelsene betraktelig. Barham & Haywards undersøkelse viser at når man flytter psykiatriske pasienter fra institusjon og ut i kommunen skaper man en ny marginalisering av psykiske lidelser. Men det må bemerkes en forskjell. I England er ikke rammene for forståelse endret, dette har man forsøkt å gjøre i Finland.

 

Er det da slik å forstå at når vi beveger oss bort fra institusjonens ”trygge” rammer, så vil ikke institusjonsspråket forstyrre fagpersonene? I følge Seikkula (1996) kan mye tyde på det. Han hevder som sagt at en slik forflytning ikke bare innebærer en stedsendring, men en endring fra fagmenneske til et medmenneske med livserfaring. Her blir da spørsmålet hva det innebærer å være fagmenneske. Dersom man har institusjonens tradisjonelle faglighet med seg i bagasjen fortsetter man å møte pasienten som et objekt. Man tar kunnskapen med seg og bytter dermed ikke skikkelse. Hvis man derimot har forståelse for at man vinner kunnskap i dialogsituasjoner vil man på sett og vis bytte skikkelse avhengig av den enkelte situasjon. Dette skulle likevel ikke tilsi at medisinsk fagkunnskap om psykisk sykdom og behandling ikke kan være nyttig som en del av de refleksjoner man gjør seg ved hjelp av en åpen dialog. Poenget må være at en medisinsk forståelse av problemet bare blir å betrakte som en av mange stemmer. En slik erkjennelse kan innebære en diskusjon med nettverket om hvorvidt pasienten er å betrakte som syk i medisinsk forstand. En åpen dialog vil sannsynligvis være det beste utgangspunkt for en endret forståelse. For først når en sykdomsforståelse er blitt språkliggjort har vi mulighet til å vite om dette er noe å bygge videre på, eller om det bør forkastes.

 

Er  Seikkulas forståelse av psykiske lidelser som språkskapte, og hans oppmerksomhet på dialogisk samhandling med pasienten og det sosiale nettverk noe å bygge videre på? 

Å gi seg i kast med et arbeid med utgangspunkt i en dialogisk nettverksorientering medfører ulydighet i forhold til institusjonspsykiatrien. Institusjonspsykiatriens verdier er som kjent blitt en  del av vår indre og ytre dialog, de er språklig konstruert ved hjelp av verbalspråket og ved hjelp av bygningens og rommenes språk. Slike konstruksjoner kan virke forstyrrende når vi prøver noe nytt. Vi opplever å handle feil når virkeligheten rekonstrueres og dagligspråket får forrang. I dialogen skal nye fortellinger skapes. Problemer og ressurser skal frem i lyset – de skal språkliggjøres. Noen pasienter har lang erfaring med å bli møtt av spesialister som kan sitt fag. De har fått en diagnose og blitt fortalt hvordan de best kan leve sitt liv med sykdommen. De har ikke erfaring med å bli sett på som meningsberettigede i saker som angår dem. Kan vi da forvente at de vil komme til orde i slike møter, at de ønsker å si noe? Kan vi forvente at alle er har familie og venner som ønsker være delaktige?

 

Jeg vil, til tross for de nå nevnte innvendinger, likevel hevde at Seikkula har noe å bidra med når vi som fagpersoner skal hjelpe mennesker som lider. Hans tanker innebærer en annen type engasjement og oppmerksomhet enn hva vi vanligvis forbinder med god, psykiatrisk praksis.

 

Å tenke på psykiske lidelser som språkskapte åpner opp for muligheten til at en dialog om et psykotisk budskap kan medføre nye oppdagelser hos pasienter og nettverk. Som hjelpere møter vi det psykotiske språket. Språkliggjøringen kan gjøre budskapet forståelig, og først da kan endring til det bedre skje.  Dette synet står i sterk kontrast til realitetsorienteringstanken hvor fagfolk skal  informere pasienten om hvordan virkeligheten egentlig er (Strand 1991), og hvor de bidrar til å lukke det psykotiske språket inne både ved hjelp av en grensesettende tilnærming og ved hjelp av medikamenter. Dette er handlinger som blir godt understøttet av fysiske og kontrollerende omgivelser. Å forstå psykiske lidelser som språkskapte fordrer at vi som hjelpere går inn i språklige og refleksive prosesser sammen med pasientene.  Dette innebærer en åpen oppmerksomhet, ikke en fastfrossen oppmerksomhet som stenger den andre ute.

 

I tillegg mener jeg at Seikkulas fokus på nettverkets betydning er av interesse i en tid hvor pasienter må bort fra institusjonene. Relasjonstilknytninger er et uttrykk for identitet og tilhørighet. Alle trenger andre mennesker for å få forståelse for hvem en er. Relasjonstilknytninger skal ikke overleveres fra hjelperen til pasienten i form av for eksempel en støttekontakt. Pasienten skal selv bestemme hvem som betyr noe for ham. Fagpersoner skal  inngå i relasjonstilknytninger med pasient og sosialt nettverk. De skal ikke nødvendigvis ha mer kunnskap, men kanskje annen kunnskap. Fremfor alt skal de ha et åpent forhold til kunnskap. Dette gjelder også de andre tilstedeværende. Kunnskapen kan være nyttig eller ikke. Situasjonen vil først vise det. Dette fordrer at hjelperen opptrer som en som i utgangspunktet ikke vet. Hun er åpen for flere muligheter og hun må derfor både være i dialog med nettverket, men også hele tiden forholde seg til sin egen, indre dialog. Og hun må være forberedt på at det som i utgangspunktet kan oppleves som den beste løsning, ikke nødvendigvis er det beste når alle tilstedeværende har fått sagt sitt.

 

Stemmebegrepet inngår i Seikkulas tanker omkring åpen dialog i det sosiale nettverk. Han ser det som vesentlig å tenke at en enkelt person har mange stemmer. Dette innebærer at fagpersoner også kan bruke sin ”private” stemme. Dette utfordrer fagpersoners syn på seg selv som eksperter, samtidig som det i langt større grad kan bidra til at vi hos pasienter og pårørende blir tillit verdig. Ved å dele fellesmenneskelige erfaringer vil vi gå inn i relasjoner som hele mennesker, og ikke bare som den nøytrale hjelperen. Samhandlingene  blir likeverdige.

 

Seikkula hevder at forandring først skjer når omsorgen utøves i pasientens hjem. Han vektlegger med andre ord hjemmets betydning. Det blir derfor også vesentlig å rette oppmerksomheten mot hvilken betydning de materielle omgivelser har på språk, nettverk og åpen dialog.

 

2.3 Stedet og livet

 

”…for jeg har prøvd så mye selv…  så jeg vet hva det betyr å få fast grunn å stå på…  og å få mennesker som bryr seg om deg…  og tar vare på deg. Uansett hvor svak du er, hvis du er syk så ser de det på meg. Men de har aldri gitt opp å tro på meg…  det har de aldri gjort.”

(Pasient)

 

Livet er knyttet til steder. Den norske arkitekten Nordberg-Schulz (1986) sier at vi ikke kan snakke om livet på den ene siden og stedet på den andre. De er uløselig forbundet. Som boende vesener deltar vi i livet, som boende vesener ”finner livet sted”. Når vi bor, er vi hjemme. Når vi bor er vi knyttet til andre. Det handler om å være beskyttet mot fare og skade, men ikke bare det. Det handler også om muligheten til å vokse og gro. Å bo handler om stedstilknytning og er et uttrykk for identitet og meningsdannelse. For å få en forståelse for stedet og livet og det å bo som uatskillelige, må vi forstå hva et sted er og hvordan det brukes. Nordberg-Schulz (1996) kaller sin arkitekturteori for anvendt fenomenologi (s. 10) og fenomenologien som en ”vitenskap om væren”. En slik værensvitenskap mener han er grunnlaget for enhver symbolikk. Et bygget sted vil derfor være et symbol for vår tilstedeværelse. Samspillet mellom mennesker og  steder, samspill av væremåter, er det arkitekturen skal uttrykke. Derfor må steder bli gjort til gjenstand for en følelsesmessig identifikasjon og han henviser til Husserls uttrykk om ”sansen for håndgripelighet”. (s. 10). Vi må gripe et steds særegenhet, stedets genius.

 

Nordberg-Schulz’(1986, 1996) arbeider retter søkelyset på hvordan det gitte, naturen, kan oversettes i arkitektur ved hjelp av fenomenologisk innsikt. For å beskrive en helhetlig arkitekturforståelse går han til Husserls begrep Wahrnemung som beskrives som en helhetlig, kroppslig funksjon hvor alle sansene deltar. I tillegg presenterer Nordberg-Schulz (1996) Heideggers definisjon av mennesket som Dasein, ”væren i verden” eller tilstedeværelse. Mennesket fortått som Dasein gjorde slutt på subjekt-objekt forholdet og gjorde mennesket til deltaker i verden (s. 6-7). Når mennesket oppfattes som tilstedeværelse handler det om å bruke steder med respekt. Da vil enhver handling inngå i en sammenheng. Tilstedeværelse kan da forståes som et vekslende samspill av kvalitativt forskjellige deler, samtidig som helheten blir karakterisert ved en viss stabilitet. Forholdet mellom helhet og deler mener Nordberg-Schulz (1996) er løst i Husserls fenomenologi. Husserl snakker om et intersubjektivt grunnlag for alle forandringer (s. 8).

 

Nordberg-Schulz (1996) er inspirert av Sigfried Giedion, som var hans lærer i moderne[5] arkitekturhistorie. Giedions arkitekturforståelse har som målsetting å hele splittelsen mellom tanke og følelse. En slik dualistisk tanke mener han fører til en fokusering på det matematiske og målbare, og følelsene blir da en konsekvens – et spørsmål om subjektiv ”smak og behag” (s. 6).

 

Nordberg-Schulz (1996) omtaler arkitektur som kunst og sier at kunsten er i stand til å gripe både-og forhold. Modernismens grunnleggende prinsipper består for ham av enheten mellom det praktiske og det uttrykksfulle (s. 6). Giedions lære, slik Nordberg-Schulz (1996) uttrykker det, handler om at noe forblir gjennom alle endringer. Betydningen av minner og symboler gir mennesket fotfeste i tid og rom. Dette omhandler forholdet mellom mennesker og omgivelser. Et forhold mellom omgivelser og mennesker må tolkes stadig på nytt. Konstans og forandring er derfor ikke motsetninger.

 

Nordberg-Schulz (1996) benytter Gadamers billedbegrep om arkitekturen. Bildet skal samle verden og være et legemliggjort uttrykk for tilstedeværelsen. Det skal formidle kunstnerens verdensbilde (s. 7). Men verden er ikke nødvendigvis konstant. Steder må derfor betraktes som uferdige da de skal tjene et liv i forandring. Åpenhet skal gjøre verdensbildet til en syntese av konstans og forandring. Et verdensbilde kan betegnes som et språklig uttrykk.

 

Nordberg- Schulz (1986) sier at arkitektur innebærer å lage steder slik at vi kan orientere oss og gi det en karakter vi kan identifisere oss med. Han er opptatt av å ”oversette” landskapet i bygget form. Et sted er ikke et matematisk rom, eller en samling mennesker, men et konkret område på jorden, under himmelen som er preget av naturgitte omgivelser og menneskeskapte bygninger. Stedets karakter iverksettes i huset og knytter oss til forfedre og gir oss fremsyn

(s. 64). For å gripe en stedsforståelse er det vesentlig å forstå stedets egenart; få tak i en atmosfære – genius loci. Stedets språk er et uttrykk for stedets genius, et språk som kan sies å romme stedets historie. Disse forhold utdypes i det følgende.

 

2.3.1 Stedet og atmosfæren

 

”Vi var opptatt av at pasientene (de senil demente) skulle se ordentlige ut…  og å snakke med de pårørende. Det skulle se ordentlig ut i omgivelsene selv om rammebetingelsene var dårlige. Vi prøvde å skape litt atmosfære. Det har vi tatt med oss i dagens situasjon.”

                                                                                                                     (Hjelpepleier)

Stedskvaliteten, eller atmosfæren, er en funksjon av det karakteristiske ved stedet, og av stedets struktur. En konkret, kvalitativ oppfatning av et sted handler om stedets forhold til himmel og jord. Et bygget sted står fast på jorden under himmelen. Parforholdet himmel og jord, sammen med andre rommessige egenskaper slik som f. eks veggenes begrensning, danner en romstruktur som kjennetegner et sted. Stedets struktur er uttrykt i bygningers plassering i forhold til hverandre, og i det enkelte byggverks form. Karakter og atmosfære er i følge Nordberg-Schulz (1978) ikke rommessige begreper men betegner en helhetsopplevelse. Rom og karakter blir slik sett to sider av samme sak og kan betegnes som et sted.

 

Nordberg-Schulz (1996) sier at  når vi kommer til et sted  er det vi først og fremst griper omfattende helheter. Han kaller det en bestemt genius loci, en stedsånd (s. 87). Selvsagt legger vi merke til detaljer som en dør som knirker eller et nymalt hagegjerde, men overordnet slike detaljer hersker det et preg. Preget bestemmer stedet, men det oppleves bare som en atmosfære som unndrar seg en presis kategorisering. Oppsøker vi en psykiatrisk institusjon vil vi, ut i fra en slik tenkning, også her oppleve en atmosfære. Stedet gjør inntrykk på oss. Vi kommer i en spesiell sinnsstemning. Som nyansatte vil vi kunne få inspirasjon til å gjøre en god jobb; som pasienter vil stedets atmosfære kunne inngi trygghet; eller motsatt. Hurtighet og effektivitet kan bidra til at vi føler oss fremmede.  Stedsopplevelsen er, i følge Nordberg-Schulz (1996), ikke et spørsmål om smak og behag. Stedet er gitt, det er slik det er, om vi liker det eller ikke. Det åpner sine hemmeligheter for oss, dersom vi selv åpner oss og lytter til stedets ånd. Genius loci var i antikkens tid en realitet som menneskene forsto og respekterte (Nordberg-Schulz 1986, s. 309). Norberg-Schulz (1996) kommenterer Venturis uttalelse om at ”arkitekturen finner sted i veggene”, på denne måten:

 

”Selv om veggene står i rommet sammen med oss og omgir oss, kan de ikke skilles fra den helheten de tilhører, og dermed fra gulv og tak. Vår egen identifikasjon er analog; den er ikke bare bestemt av hva kroppen står overfor og i mellom, men også av det som er under føttene og over hodet, altså av ”jord” og ”himmel” (s. 113).

 

Sitatet kan forståes dithen at arkitekturen bidrar til at mennesker finner et fast holdepunkt i tilværelsen (jorden), samtidig som arkitekturen skal være en oppfordring til å søke utfordringer og muligheter utover det konkrete sted (himmel).

 

2.3.2 Stedets språk

 

”Jeg ble lei av sykehussystemet (sentralsykehuset)…  kulturen i veggene. Alle de andre hadde et felles språk. Føler meg mer forstått her på Solhøgda.”

(Ergoterapeut)

 

Arkitektur blir alltid tolket som noe; som et psykiatrisk senter, som en kirke eller som en boligblokk. Og når vi skal prøve å forstå dette fenomenologisk, handler forståelsen ikke bare om bosetninger og bygninger, men et formspråk som er felles for nettopp det stedet. Formspråket har med stedets struktur å gjøre. Et slikt lokalt språk samler Nordberg-Schulz (1995) i begrepet byggeskikk. Han sier at når man står overfor et hus skal vi oppleve en bekreftelse av de meninger som bærer vår eksistens. Vi må lære å lese husets språk.  Man kan tenke seg at en psykiatrisk institusjons arkitektoniske utforming uttrykker en ideologi som for eksempel kan handle om hvordan psykiske lidelser beskrives, hvordan man forstår disse lidelsene og også hvordan lidelsene behandles.

 

Grunnspråket, derimot, kan sies å være det som gjelder for alle steder og til alle tider, og skal manifestere livsverdenens grunnleggende tilstedeværelse.[6] Dette kan bety at en psykiatrisk institusjon har et ”språk” som har noe til felles med for eksempel en boligblokk. Behovet for å bo handler om noe mer enn det å ha tak over hodet. Det å søke beskyttelse og trygghet handler om å finne fotfeste og identitet. Behovet for fotfeste og identitet er fellesmenneskelig. Nordberg-Schulz (1978) henviser til Heideggers etymologiske studier av ordet ”bo”, og sier at det handler om å forbli, å oppholde seg, å dvele. Det handler om det vante, det vi er kjent med, å være knyttet til noe, å være i fred, å være beskyttet mot fare (jord). Men det handler også om å ta vare på noe slik at det kan vokse og gro, noe som innebærer å være fri til å utvikle og være seg selv (himmel)(s. 21-22). Vi kjenner med andre ord igjen de konstante livsfenomener i deres variasjon. Flere forfattere (Bengtsson 1998, s.236, Martinsen 2000) henviser til Heidegger som sier at mennesket bor ikke fordi det har bygget, men det bygger fordi det er et boende vesen.

 

Nordberg-Schulz (1996) hevder at vår tids kvantifisering av omgivelsene fører til at et felles grunnspråk kan gå tapt. Steder som ikke inngår i en sammenheng med omgivelsene vil være å betrakte som identitetsløse, og menneskene føler ingen tilhørighet. Dette gir slik sett en mulighet til å forstå alle protester som oppsto i forbindelse med å bygge en moské i Oslo. En moské var noe de færreste der kunne identifisere seg med. Den inngikk ikke i en norsk identitetsopplevelse. Det kan også tenkes at det er samme prinsippet som råder når vi leser aviser om naboprotester i forbindelse med å bygge omsorgsboliger til psykiatriske pasienter. Naboene føler ingen tilhørighet med psykisk lidende mennesker og identitetstapet truer.

 

Et  stedstap vil derfor påvirke formspråket som uttrykker kvaliteter ved et spesielt sted. Følgen kan bli at det målbare tar overhånd. Sammenhengen i tilværelsen oppløses til fordel for et mangfold av fragmenterte tilbud som skaper forvirring i forhold til vår plass i verden. Psykiatrien kan sies å bestå av mange fragmenterte tilbud som finner sted i ulike omgivelser. Vi har alle hørt om psykiatriske pasienter som føler seg som kasteballer mellom lukkede og åpne institusjoner og mellom institusjoner og hjem. Tapet av sammenheng i tilværelsen vil man generelt unngå dersom man tilstreber en fenomenologisk arkitekturforståelse (Nordberg-Schulz 1996, s. 64). En slik forståelse innebærer at formspråk og grunnspråk spiller på lag. Dette medvirker til at mennesker finner fotfeste i tilværelsen. Vil da en slik forståelse føre til en endring i hvordan man utformer de fysiske omgivelser som psykiatriske pasienter ferdes i? Og hvilket formspråk vil da byggverk og rom måtte uttrykke?

 

2.3.3 Stedet i fortid og nåtid

 

”Kom hit 17 år gammel. Skremmende . Alle (personalet) satt i hvite frakker på rekke og rad nedover gangen. Personalet satt og vippet med beina. Det inntrykket har brent seg fast. Det må ha gjort dypt inntrykk…. Ingen tok seg av meg. Styreren hadde klikk-klakk sko. Trygt og godt i reingjøringen. Var i vaskeriet…  assisterte…  men mest pleie… Det kom en hjelpepleier fra Sørlandet – det forandret mye.”

                                                                                                                                             (Hjelpepleier)

 

Nordberg-Schulz (1996) hevder at stedsforståelsens grunnlag er allmennmenneskelig, noe som innebærer at de fleste av oss kan enes om bruken av et sted. Et kirkebygg gir andre assosiasjoner i forhold til bruk, enn en idrettshall. En psykiatrisk institusjon forteller oss noe annet enn et kunstgalleri. Når vi får innblikk i bruken får vi forståelse for stedet. Et kirkebygg fordrer for eksempel ro, en idrettshall aktivitet, et kunstgalleri kommunikasjon med kunstuttrykkene. Men hva fordrer en psykiatrisk institusjon? Det kan være så mangt avhengig av beliggenhet, utforming og menneskene som oppholder seg der. Forståelsen av stedet i dag vil avhenge av stedets historie. Stedet i seg selv er mer permanent enn livet. Stedet er både permanent og foranderlig. Vi kan forestille oss at et bedehus som omgjøres til grendehus vil beholde noe av atmosfæren fra den gang bønn og salmesang var vesentlig aspekter av bruken. Vi kan også forestille oss at dersom et helsestudio omgjøres til en psykiatrisk institusjon vil noe av den tidligere aktiviteten sitte igjen i veggene og tale til menneskene. På denne måten vil tidligere tiders bruk få følger for dagliglivet i nåtidens institusjon.

 

Nordberg-Schulz (1996) hevder at det som skal bevares er stedets genius, eller den stemning som omfatter liv og omverden. Og han hevder videre at noe kan være det samme selv om det ikke forblir likt. Tradisjoner består nødvendigvis ikke av fastlagte regler og rutiner som stadig gjentas, men om muligheter som gir rom for erindring eller gjenkjennelse. Dersom vi fjerner oss fra, eller ikke har kunnskap om, stedets opprinnelse vil dette påvirke vår erindringsevne, orienteringsevne og muligheten for identifikasjon (s. 51). Vi blir utrygge og fremmedgjorte. Vi vil ikke oppleve å være hjemme. Ved å forsøke å påvise at stedet har funnet sin plass i fortid og nåtid, blir det mulig å påpeke hva som må bevares eller videreutvikles for at stedet kan leve videre. Nordberg-Schulz (1996) skriver at ”…. liv vil ikke si stadig forandring, men at noe bevarer sin identitet gjennom tiden.” (s. 39). Identitet har med andre ord noe med det konstante og det foranderlige å gjøre.

 

Stedsforståelse innebærer respekt for det konstante og om å la det som er være. Stedsbruken kan også betegnes som medlevelse i livsverdenen og blir sett på som en kompleks prosess som omfatter menneskers handlinger, deres sanseinntrykk og opplevelser samt forståelse. Omverdenens strukturer betraktes ikke som stabile og entydige men avhengige av det enkelte menneskets livssituasjon. Et menneske i psykotisk kaos vil derfor ha en annen stedsforståelse enn den pleieren som er der for å hjelpe. Bruk refererer til den enkelte som bruker og til det som brukes. Talemåten ”å finne sted” uttrykker enheten av liv og omverden – eller av natur og kultur. På den ene side vil man derfor tenke at forholdet mellom enkeltmennesker og steder er av helt subjektiv karakter, og stemningsopplevelser vil kunne være svært ulike, avhengig av det enkelte menneskets situasjon. På den andre siden kan det tenkes at et sted har noe grunnleggende ved seg som overskrider det rent subjektive. Hvis så er tilfelle vil et steds genius være noe vi alle kan enes om. Nordberg-Schulz (1996) er talsmann for det sistnevnte. Han hevder at steder har fellesnevnere. Selv om menneskers forhold til livsverdenen har kvalitative forskjeller, så er disse forskjellene gjensidig avhengige. Dette gjør det mulig å hevde at der finnes noe allment i det spesielle. Den forforståelse vi har om et sted inngår i vår væremåte. En vil derfor kunne tenke seg at dersom et sted går fra et bruksområde til et annet, vil den opprinnelige hensikten med stedet påvirke – eller leve med - i den endrede bruken. Vi kan si at tingene har en iboende kraft ( s. 44).

 

 

2.3.4 Refleksjoner omkring Nordberg-Schulz’ stedsfenomenologi

 

”Hjelpepleier: Vanligvis tar de seg sammen når de er utenfor Solhøgda.

Jeg: Er de syke?

Hjelpepleier: Ja, i den forstand at de trenger hjelp.”

 

Nordberg-Schulz (1996) er talsmann for at arkitekturen inngår som en del av livet, og livet som en del av arkitekturen. Dette både-og forholdet kan være av stor betydning for å forstå pasienter som bor i institusjon eller hjemme, og for ansatte i møte med dem. Når han snakker om betydningen av vennskapsforhold mellom mennesker og steder, personifiserer han med andre ord bygninger. Slik sett gir han steder sjel, også bygde steder. Steder subjektiveres. Når menneskers liv inngår i en stedsforståelse, medvirker de. De er i stedene. Stedene er i dem. Andre vil i større grad hevde at steder påvirker oss. Noen vil si at et slikt fokus på steders betydning er sterkt overdrevet. Det blir derfor vesentlig å reflektere omkring betydningen av forholdet mellom arkitektur og mennesker.

 

På hvilken måte kan man si at arkitekturen har betydning for psykiatrisk praksis?

Flere tar til ordet for forbindelseslinjene mellom arkitektur og det levde liv (Amiel 1972, Carsten & Hugh-Jones 1995, Fridell 1998, Kolstad 1998). Noen snakker om hvordan formspråket påvirker mennesker, mens andre er opptatt av grunnspråkets medvirkning i menneskers liv. Kolstad (1998) hevder at arkitekturen skaper de fysiske rammene for våre sosiale og private liv. Den regulerer menneskelig atferd, og bestemmer vårt forhold til andre, våre tanker og følelser. På den måten vil ingen være upåvirket av omgivelsenes signaler, vår personlighet formes psykologisk av stedet (s. 1-3). Fridell (1998) redegjør for hvordan arkitekturen bidrar til å støtte opp om menneskers selvbestemmelse, integritet og trygghet eller det motsatte. Amiel (1972) henviser til Esquiol som allerede i 1819 tok til ordet for at arkitektoniske utforminger kan ha en helbredende virkning i seg selv: ”… the plan of a mental asylum is not a matter of indifference, it is an instrument for cure…” Carsten & Hugh-Jones (1995) sier at en helhetlig arkitekturantropologi må finne sin teoretiske plass på lik linje med en antropologi med utgangspunkt i kroppsliggjorte erfaringer. De sier at ”… the house and the body are intimately linked. The house is an extension of the body...” (s. 2).

 

Vi ser her at ord som regulerer og instrument blir benyttet av Amiel (1972) og Kolstad (1998) Arkitekturen blir beskrevet som en påvirkningsfaktor som regulerer menneskelig atferd. En slik forståelse gir refleksjoner i forhold til psykiatriens vektlegging av ekspertkunnskapen. En kunnskap som kan sies å sette reglene for handling. Fridell (1998) snakker om arkitekturens bidrag i  forhold til menneskelig trygghet eller ei. Hun sier at atmosfæren i et sykehusmiljø kan bekrefte pasienten slik at han opplever seg  som ”en som vil og kan” og ”en som har kontroll over”. Atmosfæren kan også bekrefte pasientens opplevelse av å være forstått, betydningsfull og verdifull, og den kan bekrefte personalets ønske om å være gode hjelpere

(s. 345).  Carsten & Hugh-Jones (1995) snakker om en intim forbindelse mellom hus og kropper. En god stedsånd innebærer hos de to siste at det må være et samspill mellom objektive omgivelser og menneskelige holdninger. Martinsen (2001) sier:

 

”Sykehuset, sykeværelset og tingene kan gi skikkelse, form og grenser som kan gi vern, trygghet og verdighet for den syke ved å gi rom for det uutgrunnelige. Det kan på den andre side være skammelig, krenkende og innvaderende i sin arkitektur, i sitt interiør og med sine ting.” (s.167).

 

Arkitekturens formspråk kan være uttrykk for en ideologi, eksempelvis ideen om det psykisk lidende mennesket. Arkitekturen er slik sett med å understøtte eller  protestere mot ulike måter å forstå på. I Fortidsminneforeningens årbok 2000 om Norsk sykehusarkitektur, skriver Øyvind Larsen følgende:

 

”Et sykehus er noe langt mer enn en institusjon der syke mennesker legges inn for å behandles. Sykehuset representerer i sin utforming og sin funksjon viktige kulturelle trekk ved fortid og nåtid i det samfunnet det hører hjemme i, slike som synet på sykdom og på hvilken verdi opprettholdelsen av helse er tillagt i forhold til andre verdier i livet. Sykehuset reflekterer også den medisinske fagutviklingen, er med på å gi helsefag identitet, og speiler også de forskjellige behov folkehelsen har til ulik tid.” (s.11)

 

Sitatet illustrerer sammenhengen mellom arkitektur og sykdomssyn. I årboka finner vi to artikler, om Gaustad sykehus (Bjerkek & Retterstøl 2000) og om Dikemark (Anker 2000). Artiklene stadfester psykiatrien som en medisinsk spesialitet, og tar til orde for at denne spesialiteten har fått et bygningsmessig uttrykk. Vi får også innblikk i det nære samarbeidet mellom psykiateren Herman Wedel Major og hans svoger og arkitekt Heinrich Ernst Schirmer under planleggingen og oppføringen av Gaustad sykehus i 1844 (Bjerkek & Retterstøl 2000). Både Major og Schirmer var på den tiden viktige, offentlige personer hvor stat og profesjon gikk hånd i hånd. Slik sett var de å betrakte som maktpersoner som ga uttrykk for en allmenn psykiatrisk orden. Vi kan lett forestille oss samtaler dem i mellom som handlet om Majors syn på forståelse og behandling av psykiske lidelser, og hvordan dette synet skulle uttrykkes arkitektonisk. Dersom samtalene i første omgang gikk på at Gaustad skulle være et fristed som gav  psykisk lidende mennesker beskyttelse, kan vi med Nordberg-Schulz si at beskyttelsestanken ble bygget inn i veggene. Beskyttelsestanken ble liggende der som en kraft; som noe overordnet. Grunnspråket var beskyttelsens språk. Beskyttelsens språk lå i veggene, og den var en del av de ansatte. Pasientene opplevde trygghet og verdighet. Formspråket som talte kontrollens språk ble da også et uttrykk for beskyttelse. Eksemplet kan være en illustrasjon på Foucaults (1999) tenkning om at diskursen materialiserer seg i bygningene. Men diskursen kan i motsatt fall uttrykke disiplin og ikke beskyttelse, den kan uttrykke manglende verdighet. Beskyttelsen blir en beskyttelse av befolkningen mot de gale.

 

Johansen (1992), som er påvirket av Bourdieu, er opptatt av hvordan kulissene kan sies å påvirke oss mennesker i dag. Hans tanker kommer tydelig frem i en kontrastering mellom to samfunn, Kabylia og Modernia. I Kabylia opptrer alle mennesker på det han kaller scenen (hverdagslig samhandling). Dramaet på scenen (hvordan de samhandlet) fører til at alle medvirker når det oppstår behov for ulike kulisser (redskaper og hus). De som har makt i Kabylia er alle som opptrer på scenen. Og når alle opptrer har alle makt. Den praktiske sansen er viktig. Han støtter seg på Bourdieu og betegner livet i Kabylia som habitusinduserte aktiviteter. Den praktiske sansen fordrer skjønnsmessige vurderinger. Skjønn eller teft kan ikke reguleres i regler. Habitus, eller det en er vant med og som sitter i kroppen, bestemmer slik sett handlingene. Aktørene her måtte bære frem sin kulturs forståelse og dens sammenheng ved sin bruk (Johansen 1992, s. 128). Dette handler om livsverdenens grunnleggende tilstedeværelse – om grunnspråket som blir konkretisert i et formspråk alle hadde vært delaktige i å skape.

 

I Modernia, derimot, kan vi si at makten blir rettet mot kulissene. Bygninger og redskaper fordrer aktørene til å handle på bestemte måter. Kulissene påvirker. Ordet formspråk kommer her til sin rett. Kulissene former menneskene og setter regler for samhandling. Johansen (1992) sier at i våre dager har den kollektive bevissthet fått et materielt fotfeste i husets arkitektur og innredning. Arkitekturen taler et språk som regulerer våre handlinger på bestemte måter. ”Fram av redskapene og boligene stiger mer bestemte praksisformer av regelkarakter”, sier han (s. 23). Handlingsrepertoaret blir begrenset når formspråket alene setter reglene. Foucault (1999) hevder at en romlig inndeling av mennesker er nødvendig for å oppnå disiplin og dermed få makt over mennesker. Han beskriver dette negativt. Det kan også stilles spørsmål om hvorvidt en slik romlig inndeling kan inneha et omsorgsaspekt.

 

Fagspråket kan, i følge Foucault (1999), sies å uttrykke en overordnet forståelse av psykiske lidelser som materialiserer seg i bygningene og bidrar til disiplinering av mennesker. Mennesker blir gitt en identitet utenifra. Når mennesker disiplineres, eksisterer ikke et felles grunnspråk. Nordberg-Schulz (1996) er også talsmann for at steder uttrykker en tro eller verdensanskuelse, men at samklang mellom formspråk og grunnspråk er essensielt for opplevelsen av tilhørighet. Tilhørighet handler her om å være i verden som handlende, deltakende og meningsberettigede subjekter.

 

Dersom Nordberg-Schulz har rett, vil psykiatriske pasienter først oppleve det meningsfullt å være i en institusjon dersom formspråk og grunnspråk stemmer overens, og dersom disse språkene samstemmer med verbalspråket. En slik forståelse skulle tilsi at dersom formspråkets tale er det medisinske syns tale så bør også den omfattende stemningen i en institusjon bære preg av en god behandlingsånd hvor noen er eksperter som vet hva som må til for at pasienter skal bli friske.  I en psykiatrisk institusjon kan vi si at det er tre værensaspekter som kan bidra til å forklare hvordan bruken av et sted blir meningsfull. Det første er erindring. Det handler om gjenkjennelse. I en psykiatrisk institusjon vil man ofte erindre noen rom som pasientenes domene, andre som personalets. Disse rommene kan betraktes som kjennetegn og landemerker som forteller hva stedet er. En slik erindring er nødvendig for orientering i tilværelsen. Det handler om hvor vi hører hjemme. Dersom man som psykiatrisk pasient kjenner seg syk og hjelptrengende, vil en arkitektur som taler dette  språk gjøre at man føler tilhørighet. Erindring er også en forutsetning for identifikasjon med de gitte omgivelser (Nordberg-Schulz 1996, s. 33).  Og når man identifiserer seg som psykiatrisk pasient vil man oppleve trygghet. Denne tankerekken leder meg til spørsmål om hva som skjer dersom fagpersoner med et annet syn på psykiske lidelser begynner å arbeide i en institusjon hvor arkitekturens formspråk ikke stemmer over ens med deres syn? Og hva med de pasientene som ikke opplever seg som syke? Kan vi da tenke oss at arkitekturen vil protestere så voldsomt at nye måter å forstå på ikke vil få gjennomslagskraft, og at stedet som var ment å inngi trygghet heller vil skape forvirring? Eller kan et sted ha et fellesmenneskelig grunnspråk som kan betraktes som overordnet og dominerende selv om det ikke stemmer overens med formspråket?

 

Den sterke betydning Nordberg-Schulz tillegger stedet blir viktig å stille spørsmål ved. På den ene siden kan det synes som om den helheten som omfatter mennesker og omverden er oss gitt. Vi inngår så til de grader i våre omgivelser at vi ikke kan betraktes som selvstendige, handlende aktører. Vi er omgivelsene, på samme måte som vi kan hevde at psykiatriske pasienter er diagnosen.  Samtidig sier han at et helhetlig forhold innebærer aktiv deltakelse. Dialog er aktiv deltakelse. Kan vi da forstå Nordberg-Schulz dit hen at muligheten alltid er tilstede for å gå i dialog med den materielle livsverden, og dermed bidra til et endret grunnspråk og et endret språk om det psykisk lidende mennesket?  

 

Nordberg-Schulz blir kritisert av Bengtsson (1998) for sin sterke vektlegging av stedet som identitetsskapende faktor. I forhold til Nordberg-Schulz’ sterke bekymring for stedstapet, spør han om det virkelig kan være slik at det finnes identitetsløse steder. Dersom dette stemmer, sier han, må mennesker enten ha en patologi som handler om at de ikke kan erfare steder, eller steder må være rom uten noen form for egenskaper. Menneskers eksistensielle identitet kan heller ikke begrenses til et spesielt sted, slik han mener Nordberg-Schulz gjør seg til talsmann for. Han sier at det er langt mer enn steder som inngår i vår identitetsdannelse. Dersom vi overvurderer stedets betydning for vår identitet og glemmer andre faktorer, jo mer innskrenkede vil vi bli, hevder han (s. 243-245). Kan vi i den forbindelse tenke at pasienter som har oppholdt seg lenge i institusjon, er blitt innskrenket? Og at ansatte er mindre innskrenket fordi de i større grad oppholder seg på ulike steder?

 

Tilbake til Kabylia og Modernia. Kabylia karakteriseres som et samfunn hvor alle hadde sin naturlige plass. Modernias karakter bærer preg av at noen er overordnet andre. Kvaliteten i Kabylia handler om et samfunn hvor alle må gå i dialog med hverandre. Dialogen skaper mening og forståelse, og menneskene opplever tilhørighet. Modernias kvalitet handler om direktiver og befalinger. Menneskene blir forvirret på sin plass i tilværelsen. Hvis det er slik at Modernia har noe til felles med vårt samfunn i dag, kan man tenke seg at tradisjonsformidlingen viskes ut og kulturbærerne forsvinner (Johansen 1992, s.117). Dette kan føre til at det som bør bevares, ikke blir bevart.

 

Sammenhengen mellom formspråk og grunnspråk tilsier aktivitet og medbestemmelse. En manglende sammenheng handler om et stedstap hvor kulissene setter regler for samhandling og formspråket dominerer. Institusjonspsykiatrien kan sies å ha mye til felles med Modernia. Det kan se ut til at Seikkulas nettverksorienterte psykiatri tilstreber et fellesskap med Kabylia.

 

Arkitekturen taler et språk. Mennesker benytter også språk. Det verbale språket skal være et uttrykk for menneskers tanke og følelsesliv. Dette språket er flyktig og ustabilt. Nordberg-Schulz (1996) sier at det stabile sted (stabilitatis loci) er en forutsetning for at livet skal finne sted. Det stabile finnes i arkitekturen.  Verbalspråk og arkitekturspråk må stemme overens fordi de refererer til den samme verden. Arkitekturspråket gir det flyktige verbalspråket substans og forblir selv om livet forandres.

 

Er Nordberg-Schulz’ fenomenologiske arkitekturforståelse noe å bygge videre på?

I Opptrappingsplanen for psykisk helse (1-24/99) kan vi lese at ”…behovet for opphold i institusjon over flere år synes meget lavt. I prinsippet skal ingen ha fylkeskommunal institusjon som varig bolig.” I tillegg kan vi lese at et av målene er tilfredstillende boliger til psykisk lidende mennesker (s. 2-5). Det blir ikke utdypet hvorfor behovet for langvarige institusjonsopphold betraktes som lavt, og det blir heller ikke utdypet hva som ligger i begrepet tilfredstillende bolig. Hva det innebærer å redusere institusjonsplasser og vektlegge  at psykiatriske pasienter skal bo i kommunene kan være nyttig å få en dypere forståelse for. Nordberg-Schulz vil kunne gi et bidrag i så måte. Dersom vi får innblikk i hans stedsforståelse, vil vi få mulighet til å inngå i en dypere diskusjon med pasienter, pårørende og offentlige myndigheter omkring betydningen av hva et sted kan være og hvordan det bør brukes, og av betydningen av å bo.

 

At psykiatriske pasienter skal oppleve en atmosfære som inngir trygghet og verdighet blir vesentlig uavhengig av om pasientene bor i institusjon eller i sine hjem. Den materielle livsverdenen vil ikke alene danne grunnlag for en god atmosfære Atmosfæren handler om gjensidigheten mellom bygninger, rom og menneskene på  stedet.

 

Når atmosfæren uttrykkes i stedets språk, blir det viktig å være i dialog med dette språket. Ved å gå til Seikkula (1996), kan vi si at ved å lytte til ulike stemmer, institusjonens stemmer eller stemmene til den enkelte pasients hjem, vil vi i langt større grad kunne ta stilling til hva begrepet tilfredstillende bolig innebærer.

 

Steder har også en historie. Mange psykiatriske institusjoner er over hundre år gamle. Går vi til Nordberg-Schulz kan vi si at historien sitter i veggene. Historiestemmen kan betraktes som en av stedets mange stemmer. Dette er også en stemme er som vesentlig å lytte til – å gå i dialog med. Dette fordrer kunnskap om bygningers opprinnelse.

 

2.4 Praktisk kunnskap – den levende kunnskapen

 

”På Solhøgda hadde ingen erfaring med psykiatri da jeg kom. Kanskje det var en fordel…”

                                                                                                                     (Pasient)

 

Påstandskunnskap og faktakunnskap er ord som brukes om kunnskapen medisinsk psykiatri bygger på (Wifstad 1997). Denne type kunnskap blir beskrevet som oppskriftsbasert. Dersom den eller den situasjonen inntreffer, så følger vi de eller de normene. På den måten ordnes hverdagslivet på bestemte måter. Vi vil derfor med stor grad av sikkerhet vite at en pasient i psykotisk kaos trenger skjerming og grensesetting. Dette har vi teorier om, det er nedfelt i skriftlig tekst – i bøkene. Og dersom denne påstandskunnskapen er blitt institusjonspsykiatriens arkitekter til del kan vi også si at den er nedfelt i bygninger og rom. Det har foregått en mental og arkitektonisk objektiveringsprosess. Molander (1998) sier at en samfunnsvitenskap som kun begrenser seg til å beskrive det som finnes, og danne en kunnskap med fakta og data i bunnen, innskrenker vårt handlingsrepertoar (s. 175).  Johansen (1992) sier at en slik form for teoretisering har gjort det mulig å overvinne den praktiske sans jordnærhet. Den praktiske sans er fortrengt av spesialistene (s. 49).

 

Antidualistiske kunnskapsformer som Seikkulas (1996) nettverksorienterte psykiatri og Andersens (1998) reflekterende prosesser tar utgangspunkt i det levde liv (se kap. 2.1.2). Slike kunnskapsformer omtales ofte som erfaringskunnskap, levende kunnskap, praktisk kunnskap, orienteringskunnskap, fortrolighetskunnskap, hverdagskunnskap og taus kunnskap (Molander 1998, Josefson 1998). Teori og praksis kan ikke skilles ad, heller ikke kropp og sjel, menneske og omverden. Menneskers livsverden inngår i en helhet. Vi er deltakere i en kultur, en boklig og arkitektonisk kultur, og en mellommenneskelig kultur. Av den grunn er også påstandskunnskapen en del av oss. Og av den grunn kan vi si at alle har kunnskap fordi alle deltar. Molander (1998) sier at praktisk kunnskap er levende kunnskap. I tillegg videreformidles denne type kunnskap oftest ved muntlige overleveringer. Johansens (1992) redegjørelse for det Kabylske samfunn kan sies å underbygge denne tenkningen. I Kabylia ser vi et intimt forhold mellom de kroppslige handlingene og dagligtalen. Et slikt intimt forhold la vekt på samfunnsborgernes følelser, intuisjon, estetiske og praktiske sans, situasjonsforståelse og talebegavelse (Johansen 1992, s. 178).

 

Vanligvis tenker vi på fagpersoner som de som er i besittelse av påstandskunnkap. De er skolerte og har lest bøker hvor denne kunnskapen er å finne. Pasientene har erfaring med sine liv, men er ikke i besittelse av denne type kunnskap. Fagpersonene skal formidle noe til pasientene som pasientene ikke vet, slik at de kan få et bedre liv. En antidualistisk kunnskapstradisjon må ta høyde for at pasienter og pårørende også er i besittelse av en mengde kunnskap – også påstandskunnskap. De har selv lest bøker, søkt etter informasjonssider på Internett og blitt informert av ansatte i psykiatrien. Og de kan selvsagt selv være utdannet innen helse- og sosialfagene. En slik kunnskapstradisjon tar også høyde for at også fagfolk er i besittelse av en kroppslig kunnskap som er ervervet gjennom erfaringer de har gjort, nettopp ved å være til stede i verden.

 

I samtalegrupper med pårørende til psykisk lidende mennesker beskriver de pårørende en psykiatrisk praksis som overser deres kompetanse på området (Andersen & Larsen 2001, II). En mor sa at ”fagfolkene har bøkene, vi har virkeligheten.” Hun opplevde ikke at fagfolk anså hennes fortelling om samværet med sin sønn som nyttig kunnskap. De pårørende opplevde manglende interesse for den hverdagskunnskapen de hadde ervervet seg i løpet av livet; en kunnskap de mente var viktig for at fagpersonene kunne yte best mulig hjelp og omsorg til deres sønner og døtre. De ble ikke hørt, og ble neglisjert som dialog- og samhandlingspartnere. Oppmerksomhet, dialog og samhandling er stikkord som kan beskrive det de etterlyste. Disse stikkordene inngår også i beskrivelser av praktiske kunnskapsformer (Molander 1998). De pårørende mente med andre ord at kunnskap med utgangspunkt i det levde liv var vesentlig for å gi god omsorg til mennesker med psykiske lidelser.

 

2.4.1 Oppmerksomhet

 

”På Solhøgda var det noen som hadde sett noe – som jeg hadde gitt inntrykk av. ’At det ville ho klare!’...  og det sa de, og det hadde de sagt før…  og de hjalp meg med alle mulige slags ting. ’Ja du skal få det så greit’…  de kjøpte møbler og alt…  møbler og kopper og kar og…”

                                                                                                                                 (Dagpasient)

 

Hverdagsspråket, eller det naturlige språk, er det språket som åpner for oppmerksomhet mot den andre. Språket kan ikke defineres. Det er erfaringsnært, variert og mangetydig. Det er alltid noe mer som kan oppfattes, noe usagt i det sagte. Oppmerksomhet krever nærvær i konkrete situasjoner. Å være nær innebærer at pasientens og pårørendes uttrykk taes imot og gjør inntrykk på den som er der for å hjelpe. Dette innebærer en følelsesmessig nærhet hvor alle sanser er i beredskap. Hjelperen viser interesse ved å undre seg og stille spørsmål. Dette tilsier en refleksjon i forhold til pasientens fortelling, og det innebærer selvrefleksjon hos den som skal hjelpe. Kritikk inngår som en del av oppmerksomheten. Å stille kritiske spørsmål til egen virksomhet, og til andres, innebærer interesse.  Kunnskap er en form for oppmerksomhet, sier Molander (1998, s.11). Oppmerksomheten skal åpne opp og utvide vår forståelse for praksis. Vi skal være på oppdagelsesjakt. Når vi oppdager noe nytt, utvider vi vår kunnskap.

 

Rutiner er en del av dagliglivet og av psykiatrisk praksis. Rutiner kan støtte opp om oppmerksomheten. Dersom man har rutiner i praksis som sier at pasienter og pårørende skal betraktes som aktive deltakere i forhold til omsorg, fordrer dette en åpenhet mot det ukjente. Oppmerksomheten rettes utover og krever følelsesmessig engasjement, interesse og lydhørhet for de som lider. Seikkula (1996) er talsmann for å rette oppmerksomheten mot alle stemmene i det sosiale nettverket. Da vil også praksis måtte handle om det som ikke passer inn i velkjente teorier.

 

Men rutiner kan også lukke oppmerksomheten inne. Mange psykiatriske institusjoner har rutiner som kan begrense forståelsen. Diagnostisering er en rutine. En psykiatrisk diagnose kan bli en bremsekloss for oppmerksomheten. Har man satt en schizofrenidiagnose, vil rutinen ofte være medisinering med antipsykotisk medisin, begrensninger av fysisk karakter ved låste dører og utestegning fra et sosialt fellesskap. Slike rutiner fratar pasientene ansvar, og kan være til hinder for å se pasienten som en hel og ressursrik person. Blikket blir klassifiserende, vi ser etter det som stemmer med diagnosen.

 

Molander (1998) hevder at livsverdenen utmerker seg ved handlinger og oppfatninger som er så selvfølgelige at vi ikke er oppmerksomme på hva vi holder på med. Han sier at det samme gjelder tradisjonene ( s.78). Vi kan forstå det slik at kunnskap uttrykkes i det daglige liv i ulike samhandlingssituasjoner, den er overlevert fra en generasjon til en annen. På den måten kan vi påstå at det er mye i vårt liv og i våre omgivelser vi tar for gitt. Vi oppfatter ikke hva som skjer. Vi er uoppmerksomme.

 

Vi kan videre hevde at vi tar det medisinske perspektiv for gitt. Om det er slik vil det boklige – teoriene –  uttrykkes i samhandlingssituasjoner. Påstandskunnskapen blir den praktiske kunnskapen. Vil da det medisinske språket ved sine eksakte begreper dermed sette grenser og bremse for oppmerksomheten? Vil den ha blitt en registrering hvor vi ser etter det som stemmer med teorien? Vil den lukke vår oppmerksomhet inne i rommene og i menneskene som oppholder seg der? Vil vi oppleve avstand til hverandre, selv om vi er fysisk nær? Slike tanker kan lede oss til å tenke at praksis ikke lenger uttrykker levende kunnskap, men død.

 

Josefson (1998) har diskutert spørsmålet, ”Går det an å skape bedre former for møter mellom praksis og teori?” med svenske leger. Prosjektets ide var å få tilgang til et språk som kunne hjelpe dem til nyanserte beskrivelser av humanistiske grunnspørsmål som ble diskutert. De kom frem til at den medisinske vitenskapen bidrar med grunnleggende sentral kunnskap, men at det i møte med pasienten kreves innsikt i humanistisk tenkning. Kjernen i praktisk kunnskap mente de handlet om oppmerksomhet, improvisasjon og fantasi. Som leger var de opplært til å se likheter, mens praksis viste ulikhetene, det unike. De mente at den praktiske kunnskapen ble ervervet gjennom en fortrolighet med praksis i hele dens mangfold. De så det som viktig at en yrkesgruppes uutalte kunnskap artikuleres ved at det reflekteres over situasjoner.

 

2.4.2 Åpen dialog nok en gang

 

”….. når en er blitt kjent med de (pasientene) så får en forståelse for at de vil vite minst mulig om hva som er blitt sagt og skrevet om de altså…  så det er mange hensyn å ta.”

                                                                                                                                             (Sykepleier)

 

Seikkulas (1996) nettverksorienterte psykiatri ser dialogen som vesentlig for å kunne helbrede psykiske lidelser. Molander (1998) ser dialogen som et viktig del av den levende kunnskapen – en kunnskap alle mennesker er i besittelse av. Begge vektlegger hverdagsspråket.

 

Dialog er en aktivitet. Molander (1998) henviser til Heidegger og Gadamer  som hevder at dialogen er en grunnform for menneskets eksistens. Den er utgangspunktet for forståelse, ikke bare forståelse mellom mennesker, men mellom tekster og kunstverk (s. 84). Nordberg-Schulz sier at arkitektur er kunst. Byggverk blir da å betrakte som et språklig kunstuttrykk, som taler til oss eller med oss. Denne form for samtale kan åpne opp og få frem levende kunnskap som alltid vil være i forandring. Mennesker i dialog med hverandre, og med de fysiske omgivelser, kan endre perspektiv – ”vi gjør det annerledes i dag”. Man vet aldri om det som var den beste løsningen en gang, vil være det neste gang.

 

Dialogen kan sies å være hovedkilden til praktisk innsikt og kunnskap  (Lundstøl 1999). Flere (Molander 1998, Josefson 1999) henviser til Platons dialoger. Her får vi innblikk i hvordan Sokrates opptrådte som ”fødselshjelper” og forløste det ennå usagte hos menneskene han snakket med. Målet var å få frem kunnskap og innsikt som menneskene hadde, selv om de selv ikke visste det. Resultatet av en slik språkliggjøring kan være at den tause kunnskapen får munn og mæle.

 

Språkliggjøring er nødvendig for å problematisere virkeligheten og for å stille spørsmål ved psykiatrisk praksis. Dette kan innebære at den som ikke tidligere har kommet til ordet, eller blitt gitt ordet, får oppmerksomhet. Tradisjonelt sett har psykiatriske pasienter blitt betraktet som en taus gruppe. Når pasientene får delta i dialog med fagpersoner vil fagpersonene forstå seg selv på en annen måte, og dermed samhandle på en ny måte med pasienten. Pasienten vil også få økt forståelse. Økt forståelse for mennesker og steder handler om identitet. Dialogen bidrar til økt forståelse for en selv og andre og kan sies å være identitetsskapende. Dialog mellom ansatte og psykiatriske pasienter handler om at alle medvirker til å skape sin egen kultur, en kultur de kan føle seg hjemme i. Psykiatrisk praksis får oppmerksomhet og blir levende fordi alle deltar. I motsatt fall vil den erodere (Molander 1998).

 

2.4.3 Praktisk samhandling

 

”Jeg har bodd tre år i en fin leilighet tilknyttet Solhøgda. Det har gitt meg muligheten til å klare og bo selvstendig og samtidig ha hjelpen så nær. Det gir selvstendighet.”

                                                                                                                     (Dagpasient)

 

All samhandling finner sted et sted. Ansatte i psykiatrien utfører sitt arbeid i institusjoner eller i pasienters hjem. Eller de veksler mellom disse arenaene. Her uttrykkes omsorg gjennom konkrete handlinger ansatte utfører, ikke bare språkhandlinger.

 

Tradisjonelt har kunnskap blitt overført fra generasjon til generasjon. Mesteren har vært forbildet som nye generasjoner har iakttatt og lært av. Kunnskapen har blitt skapt i praktiske samhandlingssituasjoner. Molander (1998) sier at man ikke kan tilegne seg en kultur ved å lese om den, vi må delta. Deltakelse er å handle. Kunnskapens sentrum ligger i handlingen, men også i kroppen og samfunnet. Johansen (1992) støtter seg til Bourdieus habitusbegrep, den sosialt informerte kropp. Han sier at aktørene i et samfunn har inkorporert og legemliggjort et samfunns kollektive bevissthet. Den er implisitt, den er taus. Men i handlingene kommer denne kroppslige kunnskap til uttrykk. Det er helheten av verdier og prinsipper i et samfunn som ligger til grunn for våre handlinger. Habitus handler da om vår mentale forståelse av et samfunn og av vår praktiske sans. 

 

Men har ikke også den psykiatriske påstandskunnskapen utgangspunkt i et samfunn og en kultur, og kan ikke også den overføres fra generasjon til generasjon? Den er jo ikke oppstått fra løse luften. Forut for påstandskunnskapen var det noen som deltok i det levde liv, de så, tenkte og skrev. De oppdaget noe de ønsket å bringe videre, og utviklet teorier for å forbedre praksis. Fagpersoner tilegnet seg denne kunnskapen og ble mentalt informert. Den ”logiske” habitustype ble skapt gjennom formell trening og formalisert skolegang. Den kroppslige kunnskapen forsvant med påstandskunnskapen og skriftspråket sier Johansen (1992). Eller gjorde den ikke det? Mange mennesker har lest seg til teorier. Disse tilstreber de å anvende i møte med det psykisk lidende menneske. Vil ikke disse fagpersonene da kunne betraktes som mestere som noviser kan lære av? Og med støtte i Foucault (1999) vil vi kunne si at påstandkunnskapen er blitt en kroppslig kunnskap. Diskursen har materialisert seg i veggene og bæres videre av ansatte og pasienter.

 

I psykiatrien, som i mange andre praksisformer, er noen hjelpere, og noen de som trenger hjelp. Å hjelpe innebærer oftest å handle. Handlingen skal medføre noe godt for den andre. Molander (1998) sier at etikken finnes i arbeidet, i handlingen, i oppmerksomheten og i det å ta stilling. Målet er det beste. I livsverdenen spiller den etablerte moralen på lag med etablert kunnskap. Dette er avgjørende for hvordan vi beskriver det vi kan kalle gode og hensiktsmessige handlinger. Molander (1998) mener at teorier i handling ikke nødvendigvis er bevisste, og man trenger heller ikke å ha valgt dem fritt (s 129). De kan være ”gitt” som tradisjonsoverleveringer, fra mesteren til svennen. De kan sitte i veggene i de psykiatriske institusjonene. Johansen (1992) sier at ”… i redskapet (også bygningen) selv er det bygget inne visse kroppsbevegelser og handlemåter. Redskapet er et uttrykk for hvordan man skal produsere i denne kulturen.” (s. 65).

 

Det kan synes som om kultur og arkitektur er så nedfelt i oss at vi handler automatisk uavhengig av om vår kropp er sosialt eller mentalt informert. Dersom vi i hovedsak er mentalt informert, vil psykiatriens medisinske historie hele tiden gjenta seg. En slik psykiatri blir da opprettholdt, og gamle tankemønstre reprodusert. Ingenting vil endres. Ansatte og pasienter blir da deltakere i en kultur som entydiggjør pasienten kun som den syke. De har dette nedfelt i sin kropp. Bilde er skapt av den hjelpeløse som trenger hjelp. Pasienten er blitt hjelpeløs. Forståelsesmåten har fått karakter av noe selvfølgelig fordi når vi ser etter, ser vi ikke vanlige hverdagsproblemer. Vi ser bare sykdom. Mellommenneskelige problemer er blitt medikalisert. Wifstad (1997) sier om medikalisering:

 

”Ved å definere dagliglivets dilemmaer inn i en faglig ramme, kan det psykiatriske ”terapeutokratiet” snarere gjøre folk flest mindre i stand til å takle sine livsproblemer, enn motsatt. Fag-menneskene står i fare for å bekrefte det meningstapet de forsøker å avhjelpe, ved at de med sitt fagspråk okkuperer rommene for en spontan dagliglivsdiskurs om moralske og eksistensielle spørsmål.” (s. 198)

 

 

Alle mennesker opplever dagliglivets dilemmaer, også psykiatriske pasienter. I en verden hvor hjelperne forventes å ha en merkunnskap om psykiske lidelser vil dette kunne føre til at vanlige livsproblemer hos pasientene blir sett i lys av deres psykiske lidelse. Livsproblemene vil inngå i lidelsespanoramaet og blir også en oppgave for ekspertene å løse. Pasientene blir dermed fratatt muligheten til å erfare hvordan de selv kan løse sine problemer.

Som ansatte og pasienter i psykiatrien bringer vi med oss erfaringer fra oppvekst og privatliv, erfaringer som handler om våre liv i ulike relasjoner og ulike kontekster. Vi kan ikke stenge det ute. Praktisk kunnskap er derfor ikke å anvende  påstandskunnskap i handling, men å gi påstandskunnskapen oppmerksomhet og gå i dialog med den.  Da blir påstandskunnskapen ikke død, men vil kunne danne et orienterende bakteppe i møte med en mangfoldig virkelighet. Dette innebærer at psykiatrisk praksis krever oppmerksomhet og at virksomheten blir gjort til gjenstand for dialog.

 

2.5 Temaer som grunnlag for å diskutere empirien

 

Slik jeg ser det må følgende temaer som utledes av teori ikke være til hinder for en empirinær forståelse av livet på Solhøgda. De må snarere betraktes som en hjelp til å inkorporere refleksive elementer i beskrivelsen av genius loci på det psykiatriske senteret.

 

En stedsforståelse får man best ved å vite noe om hva et sted er, og hvilken betydning steder har for menneskers identitets- og meningsdannelse. Med utgangspunkt i Nordberg-Schulz kan vi si at en stedsforståelse henger nøye sammen med en forståelse av et allmennmenneskelig behov for å bo. Et steds språk kan tale til oss slik at vi kan føle oss hjemme – vi opplever å bo, eller motsatt.

 

Seikkula er opptatt av å behandle mennesker med psykiske lidelser i deres nærmiljø og i deres hjem. I sin tenkning holder han seg til en forståelse av virkeligheten som skapt i mellommenneskelige og språklige relasjoner, og knytter ikke dette direkte til de fysiske omgivelser. Nordberg-Schulz kan sies å være opptatt av at virkeligheten er oss gitt ved menneskers tilknytning til steder og steders tilknytning til mennesker. Nordberg-Schulz legger stor vekt på at menneskers identitet handler om en slik tilknytning. Seikkula hevder at åpen dialog i det sosiale nettverk er en måte å arbeide på som er identitetsskapende. Han hevder at psykiske lidelser kan betraktes som språkskapte, og at språket kan opprettholde en psykisk lidelse, eller bidra til å endre denne. Seikkulas fokus på det mellommenneskelige språket som formende for identiteten, og Nordberg-Schulz fokus på steders formspråk og grunnspråk som bestandig og mer enn en konstruksjon, mener jeg kan bidra til økt forståelse for Solhøgda som sted.

 

Sted: Seikkula hevder at hjemmet (stedet) til de psykiatriske pasientene gav andre rammer og medførte at de ansatte fikk en mer åpen holdning som innebar at de ansatte rettet oppmerksomheten utover. Nordberg-Schulz sier at stedet og livet er uatskillelige. Et sted er en helhet mellom et bygget sted og menneskene på stedet. Det bestandige, bygde stedets uttrykk er preget av stedets historie – stedsbruken gjennom tidene, og gjør inntrykk på menneskene. Menneskene igjen uttrykker seg nettopp fordi de er tilknyttet steder. Ved å få innblikk i stedsbruken, får vi en stedforståelse. Siden mennesker er i bevegelse, er steder også foranderlige. Nordberg-Schulz’ syn innebærer at mennesker blir deltakere, de medvirker. Menneskene kan bidra med å prege stedet og dermed med endring. Men i følge Nordberg-Schulz vil det bestandige sted alltid leve med i det nye. Steder vil alltid ha spesielle kjennetegn eller preg, en atmosfære, og de vil ha en struktur.

 

 Bo: Nordberg-Schulz snakker om mennesker som boende vesener. Behovet for å bo er allmennmenneskelig. Å bo knyttes ofte til det å ha et hjem. Hjemmet er å betrakte som et sted hvor menneskene finner trygghet og beskyttelse. I en utvidet forståelse er hjemmet også å betrakte som et sted for menneskers vekst og utvikling. Å bo er også et uttrykk for identitet og meningsdannelse.

 

Språk: Det mellommenneskelige språk betraktes av Seikkula som en konstruksjon som har en meningsbærende funksjon. Virkeligheten er å betrakte som språkskapt. I det monologiske språket blir mennesker overlevert en identitet. Sannheten er ikke i menneskene på forhånd, den nedfeller seg psykologisk i mennesker. Den kommer utenfra. Dette språket forteller hva noe er. Det abstrakte begrepsspråk er ekspertenes språk. Det bidrar til å påvirke og forme mennesker.

 

I det dialogiske språket møtes ulike virkeligheter. Slike språklige møter mellom mennesker fører til at nye virkeligheter dannes. Det dialogiske språk åpner opp for ulike samhandlingsalternativer. Det dialogiske språk er dagligspråket som vektlegger levende kunnskap. Når levende kunnskap uttrykkes, uttrykkes den ved hjelp av hvert menneskes mange stemmer, og alles stemmer i samklang. Fagstemmen er å betrakte som en stemme blant mange.

 

Steder taler til oss, steder har språk. Arkitekturen som språk er et uttrykk for et verdensbilde. Når mennesker kjenner seg hjemme i dette språklige verdensbilde, opplever de en stedstilknytning og finner fotfeste og identitet. Nordberg-Schulz sier at mennesker må lære seg å lytte til steders språk, ta imot inntrykket stedet gir. Virkeligheten taler til oss gjennom steder, den er gitt, den er der forut for verbalspråket. Men det forutsetter oppmerksomhet mot stedet selv. Steders formspråk er forskjellige avhengig av bruken. Steders grunnspråk taler til fellesmenneskelige behov.

 

3. METODE

 

Feltarbeidet, eller det deltakende observasjonsstudiet som denne avhandlingen bygger på, har til hensikt å gi en beskrivelse av genius loci på et psykiatrisk senter. Metoden handler om å være til stede i det levde liv og la det gjøre inntrykk. Da vil stedet bli levende og nærværende for forskeren og forhåpentligvis for leserne.

 

I kapittel 3.1 kommer en kort diskusjon om hvorvidt ulike metoder innen kvalitativ forskning som det kvalitative intervju, dokumentanalyse eller ulike grader av observasjon kan egne seg til å belyse problemstillingen.

 

I kapittel 3.2 argumenteres det for hvorfor feltarbeid kan sies å være en fruktbar metode for å få tilgang på data av betydning for problemstillingene.

 

Forskere har et særlig ansvar for å inneha en moralsk bevissthet i møte med informanter og deres livsverden. Kapittel 3.3 omhandler derfor etiske refleksjoner rundt forskerens egne verdier, hennes tilstedeværelse og hennes innvirkning. Det redegjøres også for formelle godkjenninger, tilrådinger, informasjon som ble gitt, samt informert samtykke.

 

Kapittel 3.4 omhandler i særdeleshet forskerens egen innvirkning. En innvirkning som krever refleksjon over og en bevisstgjøring av forskeren som person med hennes ulike roller. Fordi kunnskap utvikles i relasjoner, er forskeren med og påvirker denne kunnskapsprosessen.

 

Videre vil jeg i kapittel 3.5 gi en redegjørelse for valg av informanter, og diskutere hvilke implikasjoner de begrensninger som ble foretatt kan sies å ha. 

 

Et feltarbeid innebærer evne til å være i en refleksjonsprosess. Kapittel 3.6 viser at de valg som er tatt, er et resultat av refleksjoner som har til hensikt å bli tillit verdig. Tillit anser jeg som vesentlig for å få en nærhet til informantene og de som senere skal lese oppgaven.

 

Kapittel 3.7 omhandler hvorvidt min avhandling kan sies å gi et pålitelig og gyldig bilde av livet på Solhøgda. Her problematiseres tidligere standpunkter om forskerens verdifrihet som vesentlig for å oppnå ”sann kunnskap”. Begrepet sann kunnskap er her tenkt innenfor en positivistisk tradisjon.

 

3.1 Kvalitativ forskning

 

Å beskrive Solhøgdas genius – det særegne ved stedet – tilsier en kvalitativ tilnærming. Den betydning institusjonen som bygget sted  har  for menneskene som oppholder seg der, er umulig å kvantifisere. Beskrivelsene må handle om kvalitative aspekter, og komme fra menneskene som bruker stedet.

 

 Kvalitativ forskning benyttes innen humanvitenskaplige, samfunnsvitenskaplige og naturvitenskapelige disipliner og er å betrakte som multiparadigmatisk. Forskningen kjennetegnes ved et naturalistisk perspektiv hvor man søker forståelse for menneskers personlige erfaringer og opplevelser (Denzin & Lincoln 199 , s. 4). Man søker å komme menneskene inn på livet. Innen kvalitativ forskning er det ulike metoder å benytte for å belyse temaer som omhandler menneskers livsverden; det kvalitative intervju, dokumentanalyse eller ulike grader av observasjon.

 

Det kvalitative intervju kjennetegnes av forskerens åpenhet i forhold til personer som vet noe om et fenomen. Intervjuformen er spesielt egnet når man ønsker å undersøke hvordan mennesker forstår sin egen verden. Intervjupersonen vil beskrive sine erfaringer og sin selvoppfatning, og klargjøre og utdype sine perspektiver på verden (Kvale 1996, s. 61).  Å intervjue ansatte og pasienter om hva de mener er spesielt med Solhøgda som sted, vil kunne bidra til å få tak i fellesopplevelser og ulikheter ved det å være ansatt og det å være pasient. Kunnskapen ville da ha fremkommet som deres egne beskrivelser på et gitt tidspunkt, gjengitt av forskeren. Ulempen ville være at jeg selv ikke var tilstede annet enn i intervjusituasjonen. Slik sett ville variasjoner over tid, og den kontekst det blir fortalt om i intervjuet, ikke komme forskeren direkte til del. Det kvalitative forskningsintervjuet vil sannsynligvis i større grad belyse hvordan ansatte og pasienter mener at atmosfæren burde være. De vil gi glansbildeversjonen. De vil også sannsynligvis fortelle mer om hva de mener er den gode handling, enn om gode og mindre gode handlinger.

 

I en dokumentanalyse dreier det empiriske materialet seg om tekster, brev, lærebøker eller billeder som kan gi nyttig informasjon om et aktuelt tema.  Dokumentanalyse alene vil ikke være tilstrekkelig for å beskrive det særegne ved et sted. Morse (1994) mener at dokumentanalyse kan være et supplement til ustrukturerte intervju eller til deltakende observasjonsstudier som har til hensikt å være beskrivende (s. 224). Å bygge studiet kun på skriftlig dokumentasjon om Solhøgda og menneskene der, tilsier svært mye skriftlig materiale. Dette fantes ikke. I tillegg oppstår grunnlaget for en dypere forståelse i personlige møter med andre i deres egen livsverden. Dette fordrer en direkte kontakt. Dokumentanalyse utelukker en slik kontakt.

 

Vil observasjonsstudier kunne bidra til den kunnskapen jeg søker? Dersom jeg skulle velge å være ren observatør ville beskrivelsen være min betraktning av det sosiale livet, den ville bli ”ovenfra” og ”abstrakt”. Jeg ville være tilstede, men likevel utenfor. Jeg ville kunne få tak i den offisielle kunnskapen, eller glansbildeversjonen.  Større grad av deltakelse vil gjøre det mulig å få tilgang på en annen type informasjon. En stedsbeskrivelse innebærer en beskrivelse av et steds atmosfære, men også av stedets struktur. Ved selv å delta aktivt vil jeg som forsker selv kunne oppleve denne atmosfæren på kroppen. Dette innebærer å studere det sosiale liv ”nedenfra” og ”konkret”. Tanken er å gi detaljerte skildringer av konkrete livserfaringer slik de trer frem i en bestemt kultur og av de sosiale regler som former den (Hammersley & Atkinson 1987, s. 29). Et deltakende observasjonsstudium, eller et feltarbeid, vil innebære ulike grader av deltakelse, samt inkludere både intervju og gjennomgang av aktuelle dokumenter. Siden man ikke kan studere en atmosfære uten å studere den historiske, kulturelle og sosiale kontekst som personer og bygninger inngår i, vil derfor feltforskning være en vei å gå for i størst mulig grad å kunne gi en variert beskrivelse av genius loci ved et psykiatrisk senter.

 

3.2 Feltforskningens relevans i forhold til problemstillingen

 

Som tidligere nevnt ( Kap.1, s. ) opplevde jeg en god atmosfære på Solhøgda. For å kunne belyse problemstillingen,  blir det som feltforsker vesentlig å komme i kontakt med denne atmosfæren, være til stede i bygningen, i rommene - kjenne stemningen på kroppen. I tillegg er det vesentlig å være i kontakt med de menneskene som til daglig oppholder seg i rommene, nemlig pasientene og de ansatte. Da jeg også undrer meg på om stedskunnskap kan komme til nytte i en desentralisert psykiatri anser jeg det som vesentlig å ha hovedfokus på de pasientene som bor i eget hjem, men som har ulike former for tilknytning til Solhøgda. Her vil både bevisstgjørelse av egen tilstedeværelse, tidsaspektet, ”nedenfraperspektivet”, konteksten og graden av deltakelse være av betydning.

 

3.2.1 Å være bevisst egen tilstedeværelse

 

Hylland Eriksen (1993) hevder at det er urealistisk å tro at man i et feltarbeid kan gi slipp på private vurderinger (s. 30). Ploug Hansen (1994) er opptatt av at forskeren ikke er nøytral, men må bevisstgjøre de normer og verdier hun er sosialisert inn i (s. 41).

 

Min tilstedeværelse handlet om å tilkjennegi meg som forsker, og i størst mulig grad å være bevisst på hva jeg anså som verdifullt i en psykiatrisk praksis (se Kap. 2.1). Kvale (1996) snakker om å være teoriladet og ikke teoristyrt. Noen snakker om å være sosiolog på seg selv (Wadel 1991), andre om ”å føle på forhånd” (Fog 1992). Man betrakter mennesker man forsker på  som aktive deltakere i sosiale system hvor de både påvirker og påvirkes av hverandre. Det vil derfor være utopisk å tro at ikke forskerens eget kulturelle, historiske og politiske ståsted vil influere på forskningsprosessen. Både forskeren og forskningens formål vil være involvert i en felles kontekst, og er slik sett kontekstavhengig (Alvesson & Skõldberg 1994, s. 105).

 

3.2.2 Tidsaspektet

 

Tilstedeværelse over tid er nødvendig for å få innblikk i og forstå menneskers tanker, meninger og hvordan de samhandler. Ploug Hansen (1994) betegner feltarbeid som en ramme rundt samhandling, og hevder at det trengs lang tid i feltet for å konstruere denne rammen

(s. 55). Hylland Eriksen (1993) er opptatt av tidsaspektets betydning for å bli i stand til å få en intimforståelse av et samfunn.

 

I tillegg ser jeg at tiden i feltet har betydning for at jeg som forsker skal kunne involvere meg personlig, og at min tilstedeværelse skal oppleves så naturlig som mulig av de ansatte og pasientene. Nielsen (1996) sier at forskeren må engasjere seg følelsesmessig og eksistensielt i den verden hun studerer. Feltarbeid er å betrakte som en opplevelse som angår forskeren personlig (s. 10 – 33).

 

Mitt feltarbeid stakk seg over fem måneder. Jeg var tilstede på dagtid to dager i uken. Er dette lang nok tid til å få tilgang på data som synliggjør en intimforståelse av et psykiatrisk senter, og å bli i stand til å konstruere en ramme rundt det virkelige liv (Hylland Eriksen 1993, Ploug Hansen 1989)?

 

Dersom jeg skulle få et fullstendig innblikk i, og opplevelse av denne institusjonens egenart (genius loci) er det ikke tilstrekkelig å kun være der to dager i uka. Jeg får ikke tilgang til personlig informasjon om hva som finner sted de øvrige ukedagene. Heller ikke får jeg innblikk i variasjoner mellom dag, kveld og natt. Jeg mister slik sett et helhetsinntrykk, og vil derfor ikke være i stand til å gi en fullgod beskrivelse av samspillet mellom ansatte, pasienter og de rom samspillet finner sted i.

 

På den annen side kan jeg argumentere for at tiden i feltet var tilstrekkelig. Solhøgda er et sted hvor livet gjentar seg. Når man har vært på stedet noen uker vet man når måltidene blir servert, medisinen utdelt og en har fått en oversikt over de faste møtene. Man har også blitt kjent med de arkitektoniske forhold slik at man klarer å finne frem i bygningens mange rom. Jeg var alltid tilstede på de samme ukedagene. Dette tilsier at rutinene på disse dagene gjentok seg. Aktivitetsavdelingen arrangerte for eksempel alltid fellestur på tirsdager. Undervisningsmøter og kardeksmøter var også noe som gjentok seg på de aktuelle dagene jeg var til stede. Ved å delta aktivt, igjen og igjen, mener jeg at jeg unngikk glansbildeversjonen som man gjerne ønsker å vise fremmede som kommer på besøk. I tillegg visste de ansatte og pasientene når jeg var der, jeg ble en del av deres rutiner.  Etter hvert som rutinene ble innarbeidet var jeg sannsynligvis mer åpen og mottakelig for å ta i mot  inntrykk fra menneskene på stedet og å delta aktivt i dagliglivet. På den måten mener jeg at jeg så langt det lot seg gjøre etter hvert gled naturlig inn i institusjonenes dagligliv. Ved aktiv deltakelse de aktuelle dager, fikk jeg tilgang til variasjoner og ulikheter som fant sted i det gitte tidsrom og på de dagene jeg var til stede. Slik sett mener jeg å kunne forsvare at tiden for min tilstedeværelse var tilstrekkelig for å kunne besvare min problemstilling.

 

3.2.3 Nedenfraperspektivet

 

Både Ploug Hansen (1994, s. 74) og Nielsen (1996, s.33) betegner feltarbeid som en metode som gjør det mulig å beskrive menneskers livsverden. Ideen med feltarbeid er nettopp å studere sosialt liv nedenfra. For å gripe et slikt nedenfraperspektiv er det vesentlig at hypoteser og problemstillinger utkrystalliserer seg fra feltet selv. Man kan derfor ikke i forkant ha problemstillingene klart for seg, selv om man også da har ideer og tanker om hva som kan være spennende å undersøke nærmere. Da jeg etter en tid ble kjent med Solhøgda og menneskene der – deres verden – var det noen forhold som opptok meg mer enn andre. Jeg la merke til situasjoner som var annerledes enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt, noe som førte til at hypoteser og problemstillinger som hadde utgangspunkt i det virkelige liv begynte å ta form. Problemstillingene jeg i forkant hadde hatt, endret seg som følge av disse forhold. De utkrystalliserte seg fra informantenes egen livsverden og den kontekst samhandlingene fant sted i.

 

En metodisk utfordring i studiet ble etter hvert knyttet til hvordan jeg skulle få til å beskrive en atmosfære – genius loci.  Informasjonen man får i deltakende observasjonsstudier er ofte betegnet som deskriptiv, tvetydig og interpersonlig. I stedet for å søke likheter og dermed ”sannheten”, vil nedenfraperspektivet få frem variasjoner i hvordan informantene oppfatter et tema eller hvordan de samhandler i en situasjon. Et slikt perspektiv ser også forskerens egen opplevelse av for eksempel atmosfæren på et sted som viktig informasjon.  Det grunnleggende datamaterialet er derfor ikke lenger objektive data som kvantifiseres, men mellommenneskelige relasjoner og kontekster som skal beskrives. Kunnskapens konstruktive natur blir skapt i interaksjon mellom menneskene og stedet de oppholder seg på. Formålet med ”nedenfraperspektivet” er å utvikle begreper og få en helhetsforståelse av fenomenet som studeres (Kvale 1996). På den måten kan jeg knytte psykiatrien til en del av den praksisen den er forankret i.  Som feltarbeider mener jeg det er mulig å få tilgang på dette livet og atmosfæren, presentere det og gjøre det tilgjengelig for leseren.

 

3.2.4 Konteksten

 

Agar (1980) hevder at når man skal beskrive møter mellom mennesker vil en alltid finne:

”…. a dash of history, something about the various environment – physical, biological, and social – and some details on the things the group does and the beliefs they hold.” (s. 1)

 

Vi ser her at han er opptatt av ulike kontekster, og vektlegger omgivelsene folk ferdes i. For å gripe et helhetsperspektiv på en situasjon må en sette situasjonen inn i en sammenheng. Han sier videre at forskeren må være personlig nysgjerrig i forhold til variasjoner i folks levemåter innen disse kontekster.

 

Menneskelig samhandling finner sted et sted; i mitt tilfelle i en psykiatrisk institusjon bygget som tuberkulosesanatorium. Samhandlingene fant sted i en ramme. Bygningen var en ytre ramme rundt virkeligheten. Rommene var en annen ramme. Tidligere hadde institusjonens vegger vært rammen rundt pleien av tuberkuløse og noe senere rundt pleien av senil demente. Bygningens historie med sine ulike bruksområder, bygningen i seg selv, rommene i institusjonen og pasientenes egne hjem ble derfor å betrakte som kontekst for samhandling, og som vesentlige aspekter i forhold til mine problemstillinger.

 

3.2.5 Grader av deltakelse

Hylland Eriksen (1993) sier at man ved ren deltakende observasjon skal forsøke å utslette skillet mellom oss og dem, man søker medmenneskelighet og gjensidig sympati (s. 27- 30). Gjennom aktiv deltakelse skal man forsøke å trenge gjennom en måte å leve på som ikke er ens egen. Hensikten er å samle informasjon fra omgivelsene, være tilstede med alle sanser. Meningen er å gripe forståelsen innenfra og deretter evne å tre ut av det nære uten å miste forbindelsen (Mevik 1997, s. 135). I de fleste feltstudier vil det å være deltakende observatør alltid være en balansegang mellom det å delta, og det å observere (Ploug Hansen 1994, s. 41).

 

På hvilken måte deltok jeg så? Jeg gikk turer med pasienter, snakket med pasienter og ansatte, spilte kinasjakk og yatzy, serverte mat, ryddet en leilighet, delte ut medisiner, var til stede på ulike møter og var med på hjemmebesøk. I det store og hele var jeg aktivt deltakende. Jeg fikk en nærhet til menneskene, rommene og bygningen. Omgivelsene gjorde inntrykk på meg. Ved å reflektere i etterkant av de ulike møtene, når opplevelsene ble skrevet ned, fikk jeg avstand til de ulike situasjoner som hadde funnet sted.

 

Andre ganger, derimot, inntok jeg observatørrollen. På noen av møtene konsentrerte jeg meg om å notere det som ble sagt. Dette fordi jeg ønsket å tydeliggjøre formen og rammene mer enn enkeltpersoners meninger og tanker.

 

Min deltakelse førte av og til til at min oppmerksomhet ble ekstra skjerpet. Jeg ble for eksempel nysgjerrig på hvilken betydning Solhøgdas historie hadde å si for dagliglivet i avdelingen. Jeg ble kjent med at noen hjelpepleiere og pasienter hadde vært på Solhøgda før det ble et psykiatrisk senter. Dette resulterte i intervju med to hjelpepleiere samt en pasient. I tillegg fikk jeg tilgang på skriftlig materiale fra Sanitetsforeningen som hadde stått for driften av bygningen gjennom dens skiftende tider.

 

Noen av mine bevisste verdier gikk ut på at pasienter burde delta aktivt i planleggingen av eget liv. Av den grunn ble jeg oppmerksom på to sykepleiere som uavhengig av hverandre snakket om at det ikke alltid var lurt å ha pasienter med på møter hvor deres fremtid skulle planlegges. Disse sykepleierne var også kritiske til de statlige føringene som la vekt på at flest mulig pasienter skulle bo ute i kommunene. Dette resulterte i en samtale med dem begge om temaet: ”Den nye trenden”

3.3 Begrunnelse for egne etiske valg

Hvorfor valgte jeg Solhøgda som arena for mitt feltarbeid? Hovedgrunnen var at Solhøgda var lett tilgjengelig for meg fordi jeg var en del av prosjektledelsen som arbeidet for det før nevnte omorganiseringsprosjektet (DiK, Kap. 1.2), altså et overordnet prosjekt. Valget har noen betenkeligheter. Jeg kunne i stedet valgt en tilsvarende institusjon. På den måten ville jeg unngått de betenkeligheter det avstedkommer å både være en pådriver i en omorganiseringsprosess, samtidig som jeg ønsket å være så åpen som mulig i møte til de faktiske forhold. Min tilstedeværelse kunne medføre at personalet ville føle seg tvunget til i større grad enn det som falt naturlig, å ”presse” pasienter ut i kommunene. De kunne også oppleve press i forhold til å involvere pårørende i større grad enn de mente var riktig. Jeg passet derfor på å diskutere disse forhold med de ansatte, og understreket at det var meg som skulle lære av dem, og ikke omvendt.

 

Jeg har tidligere påpekt at det er utopisk å tro at en som forsker ikke har innvirkning på hva som skjer i et felt. Personalet visste at jeg var med i prosjektledelsen, og at jeg hadde tanker om andre måter å drive psykiatri på. I stedet for at de skygget unna meg, opplevde jeg de ansatte i langt større grad som åpne og interesserte i nye tanker og ideer. Men de hadde også kritiske synspunkter i forhold til desentraliseringstanken. Disse synspunktene viste seg å bli nyttige for meg som forsker. Det at jeg valgte å diskutere psykiatri generelt og omorganisering spesielt med dem, førte til at jeg av og til følte meg mer som en aksjonsforsker.

 

Var så Solhøgda som valg moralsk forsvarlig?  Jeg mener det. Når forskere velger å gå inn i et felt, handler det om å vise interesse. Vi har alle behov for å bli sett, anerkjent, bekreftet og kanskje også korrigert (Monsen 1991), altså at noen bryr seg om hva som foregår. Interessen handlet om at jeg mente både ansatte og pasienter hadde noe å lære meg som kunne komme de selv og andre til nytte. En sykepleier sa: ”Det er så spennende at du er her, jeg håper bare at du ikke skriver om alt det positive, men at du får med deg noe vi kan lære av også.” En dagpasient sa: ”Det er terapi å fortelle sin historie, jeg håper den kan komme til nytte for mange.”

 

Pasientene jeg valgte blir omtalt som  en sårbar gruppe (Regional Etisk Komite, Norsk datafaglig Sekretariat). Å betegne psykiatriske pasienter som sårbare er i seg selv et etisk dilemma. På den ene siden vet vi at ingen kontakter hjelpeapparatet dersom livet oppleves enkelt. Jeg måtte tenke nøye igjennom hvordan det ville være for disse menneskene å tre fram for meg som utenforstående. Å synliggjøre sårbarhet innebære smerte i seg selv. Smerten kan bidra til å forsterke allerede eksisterende problemer. På den annen side kan det oppleves meningsfullt å bli sett på som meningsberettiget i saker som angår dem selv. Det å bidra til en bedre psykiatrisk praksis vil på sikt komme dem selv til gode. Det jeg opplevde var en åpen invitasjon. De tok selv initiativ til å snakke med meg. Hun som sa det var terapi å fortelle sin historie, opplevde min tilstedeværelse mer til gagn enn til byrde.

 

For å starte et forskningsprosjekt som involverer mennesker kreves formelle anbefalinger og tillatelser. Før oppstart ble prosjektet anbefalt av fylkeshelsesjefen som har det formelle ansvar for driften av det psykiatriske senteret (Vedlegg I). I tillegg ble prosjektet vurdert av Regional Etisk Komité og tilrådd der (Vedlegg II). Da prosjektet også skulle involvere pasienter og pårørende sendte jeg meldeskjema til Datafaglig sekretariat. Her ble prosjektet godkjent (Vedlegg III).

 

Når man skal delta i et forskningsprosjekt er informasjon til den enkelte svært vesentlig. Hvorvidt denne informasjonen tilfredsstiller deltakernes behov for å vite, kan man aldri være sikker på. For i størst mulig grad å gi dem innblikk i prosjektet, redegjorde jeg for ideen bak og for oppstart og varighet. Dette foregikk på en undervisningsdag hvor de fleste ansatte var møtt opp. Det som slo meg var at ingen hadde spørsmål eller kommentarer i forhold til mitt fremlegg. Det kunne på den ene siden handle om at det jeg fortalte allerede var kjent for dem og at de hadde akseptert det. På den annen side kunne man forstå feltarbeid som så ukjent og fremmed at det var vanskelig å forstå hva det innebar, og at det derfor var vanskelig å vite hva en skulle spørre om. Senere har jeg fått bekreftet at det siste var tilfelle. En sa: ”Vi burde jo visst det. Styreren nevnte det noen ganger, og det lå et sånn informasjonsskriv her, men det var noe som var så langt borte. Det vedkom oss liksom ikke.”

 

Utarbeidelse av informasjonsskriv (Vedlegg IV) til ansatte, pasienter og pårørende er en del av et forskningsprosjekt. Informasjonsskrivet ble lagt ut i avdelingen slik at pasientene der kunne lese det. I tillegg snakket noen av de ansatte med aktuelle pasienter, og spurte på mine vegne om de ville delta.

 

I informasjonsskrivet ble studiets opprinnelige formål og hva jeg mente den enkelte kunne bidra med presisert. Samtidig fortalte jeg at deltakelse var frivillig, og at de når som helst kan trekke seg fra å delta. Konfidensialitet ble presisert, hvor anonymisering av data, forsvarlig oppbevaring og destruksjon etter bruk ble vektlagt. Når det gjelder grad av frivillighet kan dette diskuteres. Styreren og psykologen, som også var med i prosjektledelsen for DiK, var begge interessert i prosjektet. Likeledes var fylkeshelsesjefen positiv. Disse forhold kan sies å påvirke den såkalte frivilligheten. Hvor lett hadde det vært å si at dette ønsker jeg ikke å være med på når overordnede autoriteter støtter det? Likevel mener jeg at måten jeg ble mottatt på, og den kontakten jeg etter hvert opplevde med ansatte og pasienter bar preg av at dette var noe de mente var greit.

 

Alle som etter hvert ble direkte involvert i studiet, gav sitt informerte samtykke (Vedlegg V). Med direkte involvering mener jeg de pasientene jeg var hjemme hos, de som ble intervjuet og de jeg for øvrig har benyttet som informanter direkte i oppgaven. Det kan selvsagt kritiseres at ikke hver og en av de antatte og pasientene ble bedt om å gi sitt samtykke, da alle på ulikt vis kan sies å ha bidradd til at  oppgaven er blitt en realitet. Her gjorde jeg et valg som gikk ut på at dersom hver og en skulle gi sitt samtykke, så ville jeg også være forpliktet til å gi noe tilbake til den enkelte. La alles stemmer tale. Dette har prosjektet vært for begrenset til.

 

All forskningsetikk tar til orde for at det er viktig å unngå skade. Har jeg ivaretatt dette forhold? På nåværende tidspunkt mener jeg at så er tilfelle. Dette er vanskelig å konkretisere, men opplevelsen og de følelser jeg har så langt, og de tilbakemeldinger jeg har fått fra informantene, tilsier at ingen skade har skjedd. Hva de derimot vil si når oppgaven foreligger i sin helhet, og de leser det skriftlige materialet, er vanskeligere å svare på. Jeg har derfor vektlagt å beskrive virksomheten og gjengi deres historier så nært jeg kan komme det jeg mener den enkelte står for, la deres egne stemmer være fremtredende (se Kap. 4). De øvrige refleksjoner, drøftinger og teoretiseringer får stå for egen regning. Slik sett håper jeg at skade unngåes og at prosjektet kommer de involverte til gode.

 

3.4  Min egen innvirkning

Spørsmål jeg har stilt meg både før prosjektet startet, og underveis i feltarbeidet har vært:

Hvordan vil jeg som person, og de ulike roller jeg innehar, virke inn på den informasjon jeg søker, og på hvordan informantene opptrer og hva de forteller? Når man skal bidra til å beskrive andre menneskers liv, krever det at vi klargjør egne forutsetninger.

 

Jeg har mange ulike roller og statuser – forskeren, læreren, den psykiatriske sykepleieren, medarbeideren eller medlemmet av prosjektledelsen. Men nå  innebar dette en aktiv forskerrolle for mitt vedkommende. Jeg skulle delta i det daglige livet og la rommene og menneskene der gjøre inntrykk på meg. Det er nettopp dette som innebærer å  drive feltforskning med fokus på deltakelse. Man skal komme livet på sanset hold (Martinsen 1997).

 

Wadel (1991) sier at den beste måten å få tilgang til data på er å betrakte seg som lærling. Det å være åpen, undrende og nysgjerrig – være til stede for å lære – er vesentlig for å få tilgang på andre menneskers liv. Dette var noe jeg tok til følge. De ansatte foreslo at jeg kunne dele ut medisiner, sette depotinjeksjoner og fjerne suturer. De tildelte meg den tekniske del av sykepleierrollen, og jeg tok den. Pasienter spurte i forlengelsen av dette om virkning og bivirkning av medikamenter, om å få eventuellmedisin og lignende. På mange måter ble jeg da ikke en åpen og undrende lærling. Det var mangel på sykepleiere i posten, noe som førte til at mange så på meg som et viktig faglig tilskudd – ikke en som kunne mindre enn de, men mer. Men det å forsøke seg i rollen som sykepleier innebar samtidig at jeg fikk en nærhet til sykepleiernes arbeidsområder. Jeg opplevde frustrasjon når utdeling av medisiner bare måtte gjøres, og pasienter som ønsket å plukke hvitveiser måtte vente til dette var gjort. Jeg opplevde å kjenne på misunnelse fordi hjelpepleierne ikke hadde denne oppgaven. Jeg oppdaget også hvor mye av sykepleiernes  hverdag som ble preget av medisinering og oppgaver i den forbindelse. Jeg tenkte derfor at det muligens var mer korrekt at de ansatte betraktet meg som en lærevillig ekstravakt med sykepleierutdannelse. Men åpen, undrende, nysgjerrig og lærevillig – som lærlingen – ønsket jeg å være.

 

Disse forholdene tilsier derfor at jeg ga meg selv til kjenne. På noen områder var jeg invitert inn i en del av de ansattes og pasientenes  liv, de i mitt. Selv om vi ikke var like var det viktig å tilstrebe likeverdighet.  Forskjellen var at jeg skulle være der en avgrenset periode, de andre var der som ansatte eller pasienter. I tillegg skulle jeg skrive en hovedoppgave hvor jeg valgte tema. Likevel anså jeg åpenhet fra min side som en moralsk forutsetning for å være til stede. For ytterligere å illustrere min tilstedeværelse vil jeg gjøre bruk av metaforen som Seikkula (1996) omtaler i boka si. I boka sammenlikner han omsorg med det å kaste seg ut i en stri elv sammen med pasientene. Han sier at det er viktig for behandlere å få pasientenes eget perspektiv på situasjonen, og sammen med dem finne veien mot elvebredden. Han sier at tradisjonelt sett står fagfolk på elvebredden, de analyserer situasjonen, strekker ut en hånd og håper at pasientene griper tak i hånden (s. 225). I feltarbeidet kastet jeg meg ut i elva sammen med ansatte og pasienter, og på den måten fikk jeg innblikk i deres situasjon og perspektiv på livet. Samhandlingsperspektivet ble sentralt for meg. Dette til forskjell fra en distansert observatørrolle, som i langt større grad handler om å analysere situasjonen fra utsiden, for dernest å forklare hva som skjedde.

 

Metaforen over kan på mange måter sammenliknes med fenomenologiens tanke om å ”gå til saken selv”. Ved å kaste meg ut i elva ble fokuset i langt større grad rettet mot aktørenes livsverden, enn om jeg hadde stått på elvebredden og analysert. Det å ta hensyn til forskeren som en person med egne verdier, tanker og meninger er en forutsetning for å være så forutsetningsløst til stede. Å være i slike mellommenneskelige situasjoner innebærer derfor at forskeren får tilgang til flertydigheten og mangfoldet i de ulike situasjonene.

 

3.5 Valg av informanter

 

Solhøgda var allerede valgt som arena for mitt hovedfagsprosjekt. Her arbeidet mennesker med ulik faglig bakgrunn, og her oppholdt det seg pasienter med ulik tilknytning til stedet. De langt fleste ansatte var, som nevnt, hjelpepleiere og det var disse som hadde lengst arbeidserfaring fra stedet (se Kap. 4.1). De aller fleste pasientene hadde det som ble omtalt som en alvorlig psykisk lidelse – først og fremst en schizofrenidiagnose. En del av disse hadde vært pasienter i flere år, noen var på korttidsopphold som strakk seg fra 1- 4 uker og noen var dagpasienter fra 1-5 dager i uka. Pårørendes tilknytning til Solhøgda var mer uviss.

 

Da jeg i løpet av få dager oppdaget at det ble uoversiktlig for meg å forholde meg til Solhøgdas to poster med ansatte og pasienter, begrenset jeg meg  til en av postene. Jeg valgte den posten som hadde flest korttidspasienter og dagpasienter. Disse pasientene hadde sitt eget hjem, og en av mine problemstillinger dreide seg nettopp om hvordan man kunne ivareta Solhøgdas ånd på vei mot en desentralisert psykiatri. I tillegg valgte jeg å delta noe på aktivitetsavdelingen fordi det var her disse pasientene oppholdt seg store deler av tiden. Til tross for begrensningen, var det likevel mange personer å forholde seg til.

 

 Jeg hadde særlig lagt merke til fire pasienter. To av disse bodde hjemme, men var dagpasienter 3 dager i uka; to av disse dagene var jeg selv tilstede. To andre pasienter hadde, da jeg traff dem, et to ukers korttidsopphold. De gikk senere over til å bli dagpasienter. Jeg la merke til at de hadde et stort engasjement i å fortelle, og bestemte meg for å ha mine sanser spesielt skjerpet i forhold til disse fire.  I formelle eller uformelle møter og ute i avdelingen hadde jeg derfor fokus på hva som ble sagt om disse pasientene personalet seg  i mellom, mellom pasienter og personalet og pasientene seg i mellom. Men også på hva de konkret gjorde og hvilke planer som ble lagt. Jeg la også merke til de ansatte (5 personer) som særlig var opptatt av disse pasientene fordi de enten var deres primærkontakter eller hadde kontakt med dem i aktivitetsavdelingen. To av disse hadde i tillegg vært på stedet når det var hjem for senil demente pasienter. Alle personene viste et engasjement i forhold til psykiatrien generelt som vekket min interesse. Det var forhold jeg mente hadde betydning for å vinne ny kunnskap. De fire nevnte pasientene samt de fem ansatte jeg nå har nevnt, er derfor å betrakte som mine nøkkelinformanter. I tillegg traff jeg en ektefelle og en venn som har gitt viktige bidrag. I løpet av feltarbeidet fikk jeg derfor et nært forhold til disse personene.

 

Selv om jeg var mer i avdelingen enn hjemme hos pasientene, var jeg sammen med enkeltpasienter og primærkontakter over hele dager. Jeg dro hjem sammen med ansatte og pasienter, og deltok i ulike samhandlingssituasjoner som fant sted. Jeg ble også invitert hjem til pasienter alene, og opplevde i slike situasjoner i større grad enn ellers å være min egen informant. Jeg opplevde derfor både å lære av egne reaksjoner, og å få tak i hvordan de ansatte og pasientene forholdt seg til hverandre. Jeg oppdaget også at førsteinntrykket var overveldende. Det første jeg så var en Goffmansk institusjon med stor forskjell på de som var ”innenfor” og de som var ”utenfor” (Goffman 1961). Senere ble dette førsteinntrykket nyansert betraktelig fordi jeg var så heldig å bli invitert lengre inn i deres verden, både den fysiske og den psykiske.

 

Jeg har tidligere lagt vekt på at det er viktig at min avhandling skal gjenspeile situasjoner og forhold som informantene kan kjenne seg igjen i. Det blir derfor viktig å presisere at jeg i størst mulig grad tilstreber at de data jeg presenterer finner gjenklang i det livet informantene har gitt meg en del av. Og igjen stiller jeg spørsmålet: ”Hva om de ikke kjenner seg igjen?”

 

 

3.6  Den refleksive prosess

 

Så lenge vi forholder oss til livet som relasjonelt, så lenge vi tenker at vi er påvirket av og påvirker hverandre er det viktig å være klar over at man involverer seg. Som forsker presenterer vi oss gjennom vårt kjønn, vår påkledning og vår talemåte. Vi uttrykker oss på måter som er unike for hver og en av oss. Det sentrale i møter mennesker i mellom er det som er imellom.

 

Når vi søker etter informasjon er det ikke til å unngå at det knyttes bånd. Vi blir en del av hverandres liv. Vi er i ”elva” sammen med hverandre. De spørsmål som stilles, og de som ikke stilles, vil bidra til å påvirke pasienter og ansatte og vice versa. Når jeg tenker på de ansatte, pasientene og de to pårørende jeg traff, tenker jeg på deres sorger og gleder, deres engasjement, deres interesser og på hvordan de møtte meg. Jeg tenker på de valg jeg tok i forhold til hvor jeg oppholdt meg, og hvem jeg valgte å snakke mer med. Jeg tenker også på de ulike rollene de tildelte meg. Slike forhold medfører at det er sannsynlig at både forsker og informanter vil forandre seg i løpet av forskningsprosessen. Ingrid (pasient) gav uttrykk for at hun regnet med meg. Hun sa: ”Har du båndopptaker med i dag, det var noe viktig jeg glemte å si sist.” Dette henviser til at forskeren ikke alene styrer forskningsprosessen. I slike situasjoner opplevde jeg et klart ansvar for å imøtekomme hennes ønske.

 

Jeg fikk med en gang  tildelt nøkkel. På Solhøgda var det kun de ansatte som hadde det. Jeg fikk status som ansatt. Pasientene kunne komme til meg dersom de ville bli låst ut. Jeg fikk etter hvert også nøkkelen til medisinskapet, noe som tilhørte sykepleiernes domene. Pasientene kunne be meg om medisiner. Disse forhold kan sies å utvide mine muligheter til å lære de ansattes arbeidsområder å kjenne, men begrenset mine muligheter til å kjenne på kroppen hvordan det var å være på en institusjon med låste dører og avhengig av personalet for å komme ut. Å få ulike nøkler innebar å bli vist fortrolighet av de ansatte. Jeg opplevde også at de ansatte spurte om min mening når det gjaldt ulike tiltak, og å bli invitert med i faglige diskusjoner. Fortrolighet er en kvalitet som også handler om nærhet og tilhørighet. Ville fortroligheten til pasientene vært annerledes om jeg ikke hadde hatt nøkler og om jeg ikke hadde oppholdt meg sammen med de ansatte på vaktrommet?

 

Jeg har i noen grad gitt tilkjenne hva jeg tenker og mener. Likevel har jeg vært bevisst på å se på pasienter og ansatte som hovedpersoner som skulle være i sentrum. Hvordan jeg har balansert dette har vært basert på skjønnsmessige vurderinger. Når slutten på feltarbeidet nærmet seg, fikk jeg for eksempel spørsmål om jeg kunne undervise om Seikkulas teorier på deres ukentlige undervisningsopplegg. På den ene siden var jeg svært betenkt fordi jeg ikke ønsket å tre teorier ned over dem. Jeg hadde allerede lest i prosedyrepermen at pasientene ble beskrevet som kroniske og at de tok mål av seg til å drive behandling etter tradisjonelle prinsipper – for eksempel egostyrkende sykepleie. Dette var i sterk kontrast til Seikkulas dialogiske tenkning, hvor han så på dialogen som et mål i seg selv. Jeg ønsket ikke å bidra til kritikk i forhold til institusjonens ideologi.

 

På den annen side ønsket jeg å gi noe tilbake for alt de hadde gitt meg. Så jeg underviste. Dette kan kritiseres. Indirekte bidro jeg til å si at det fantes noe som var mye bedre enn det de gjorde. I undervisningssituasjonen opplevde jeg likevel engasjement og interesse, og fikk høre både positive og kritiske synspunkter om Seikkulas (1996) teori relatert direkte til den hverdagen alle kjente godt.

 

En dag på røykerommet sa en pasient til meg: ”Ja, her ser du ekte galskap. Har du noen nytte av å være her da?” Føler hun forpliktelse til å bidra mer, og opplever hun en forpliktelse overfor meg? Andre spør om hvordan Nozinan virker, og om jeg tror de er på vei opp. De svar jeg gir og hvordan jeg ellers uttrykker meg i slike situasjoner er avgjørende for om jeg blir tillit verdig.

 

Jeg har overfor beskrevet hvordan jeg ble stilt overfor ulike dilemmaer som:

- Hvordan påvirker min tilstedeværelse de ulike informantene?

- Hvordan forholder jeg meg til de forskjellige oppgavene jeg får tildelt?

Hva jeg gjør og sier, og hva jeg ikke gjør og sier er alt sammen en del av dialogene med meg. Dette kan blant annet føre til at forskning kan få en utilsiktet terapeutisk effekt. Kvale (1996) viser til flere likhetspunkter mellom det kvalitative dybdeintervju og den terapeutiske samtale og sier at intervjuer kan medføre endret livsoppfattelse (s. 36). Lewis (1992) illustrerer hvordan nærheten til hans informanter innlemmet ham i et skjebnefellesskap som innebar langt flere oppgaver enn forskerens.

 

For å få tilgang til andre menneskers verden må vi først og fremst opptre som medmennesker, og dermed som ekte personer (Hammersley & Atkinson 1987). Disse forhold står i sterk kontrast til en positivistisk tradisjon som fremmer den objektive sannhet som forskningens mål.

 

3.7 Pålitelighet og gyldighet i forskningsarbeidet

 

”Det var så sterkt personlig, at det ble allmenngyldig” er et utsagn fra en omtale av

en skjønnlitterær bok (Nyquist 1995). Dette henspeiler til at enkeltmenneskers fortellinger ikke nødvendigvis er en subjektiv beretning, men er gjenkjennelig også for andre. Innen samfunnsforskning er diskusjonene om generaliserbarhet, pålitelighet og gyldighet i forskningsarbeidet mange. Mye forskning inspirert av modernitetsprinsipper har tilstrebet forskerens verdifrihet som vesentlig for å komme fram til generaliserbare, reliable og valide data. Forskningens mål er således sann kunnskap. Termene er benyttet av forskere med et positivistisk ståsted også for å diskvalifisere  den kvalitative forskningen (Kvale 1996, s. 159).

 

Forskere innen samfunnsvitenskapen og humaniora har stilt seg kritiske til målet om den ene og rette sannhet. Generalisering, reliabilitet og validitet er begreper som av noen ikke benyttes i det hele tatt. Disse har tatt i bruk begreper som troverdighet, tilforlatelighet, sikkerhet og bekreftbarhet (Kvale 1996, s. 159). Fog (1994) snakker om pålitelighet og gyldighet. Innen postmodernistiske retninger ser man på validitet som en sosial konstruksjon, noe som kan innebære en bevegelse fra generalisering til kontekstualisering.

 

Spørsmål om forskningsarbeidet er til å stole på er uansett viktig å stille. På en eller annen måte må kvaliteten på arbeidet kunne forsvares av forskeren, leseren og informantene, og oppleves av disse som troverdig og pålitelig. Forskeren har gjennom hele forskningsprosessen ansvar for å sikre pålitelige og gyldige data. Dette innebærer moralske overveielser. Data skal i første omgang være fordelaktige for informantene som er med i prosjektet, og skadelige konsekvenser skal unngås. I selve feltarbeidet er det også av betydning at forskeren opptrer på en slik måte at han blir tillit verdig, og at informantene opptrer og samtaler så naturlig som mulig.

 

Selve transkriberingen er utfordrende. Hvem sine stemmer gir jeg forrang, hvilken stil skal velges, og blir det skriftlige produktet troverdig for leserne? Et særlig ansvar her er mine forpliktelser overfor informantene. Er det jeg skriver til å stole på? Fog (1994) presiserer at leseren lettere kan bedømme materialets pålitelighet når forskeren fremstår som person (Jf. Kap. 3.4). Mevik (1997) eksemplifiserer med forskning på en del av psykiatrifeltet. Hun hevder at hvis forskeren får frem resultater som ikke finner gjenklang i feltet, står vi ovenfor en for stor forskjell. Det handler både om distanse og fremmedhet. Dette kan bunne i at forskeren ikke får frem feltets egne begreper og metaforer, altså det erfaringsnære. Og motsatt, hvis forskeren kun griper feltets egne beskrivelser blir det en for liten forskjell, og dermed av lite verdi eller nytte for feltet.

 

Under hele feltarbeidet la jeg vekt på at de som ønsket å lese mine notater og transkriberinger i forbindelse med intervjuene gjerne måtte gjøre det. To av informantene leste transkriberinger som tok for seg situasjoner hvor de selv var involvert. En av dem sa: ”Huff, jeg synes jeg virker så kald og kynisk”. Dette kan være et signal til forskeren om å tenke seg nøye om i forhold til hvordan data videre presenteres.

 

Jeg har valgt tre måter å presentere data på, tre ulike tekstgenre. Data presenteres som fortellinger, som replikker og som beskrivelser. Valget er gjort ut i fra det forhold at jeg mener disse ulike genrene gir leseren et mer realistisk bildet av livet på Solhøgda og mangfoldet i en slik institusjon. Jeg opplever at de data som er presentert som fortellinger i stor grad er tro mot fortelleren, og sikrer dybde og kompleksitet angående menneskelige erfaringer. Fortellingene er stort sett gjengitt slik de ble fortalt, selv om det er gjort noen korrigeringer og utelatelser. I de to andre fremstillingene ønsker jeg mer å tydeliggjøre formen og rammene rundt ulike samværsformer. Disse sier derfor mindre om enkeltpersoner og deres meninger og oppfatninger. Enkeltpersonene har ikke hatt mulighet til å utdype det som er gjort eller sagt slik at deres personlige meninger kan komme fram. Det kontekstuelle er vektlagt. 

 

Er da mitt arbeid å betrakte som pålitelig og gyldig? For informantenes del mener jeg å kunne svare ja på et slikt spørsmål. Jeg har presentert mine funn på en slik måte at jeg mener teksten er tro mot enkeltmenneskers utsagn i de tilfeller hvor hensikten har vært å løfte fram den enkeltes historie. I de andre tilfellene mener jeg data refererer til deler av en virksomhet som illustrerer den sammenhengen samspillet foregår i, og at dette også burde bli godkjent som pålitelig og gyldig. Informantene kan selv spørre seg: ”Er det slik det foregår?” og slik sett kontrollere det skriftlige materiale.

 

Når det gjelder andre lesere vil de selv i stor utstrekning måtte ta stilling til prosjektets pålitelighet. Ved å kontrollere hva som er blitt gjort og skrevet, ved å stille spørsmål til teksten og ved den teoretiseringen som er gjort kan man gjøre seg opp en mening om slike forhold. Slik jeg ser det må teksten forståes og gyldiggjøres innen de forhold den er blitt til under. Forhold som handler om Solhøgdas historie og kultur, de menneskene som er der store deler av sitt liv samt forskerens egne forutsetninger og begrensninger.

 

I mitt prosjekt kan forskningen sies å handle om å være i en oppdagelseskontekst i stedet for en verifiseringskontekst. Derfor blir det essensielt å vurdere pålitelighet og gyldighet i forhold til nevnte kriterier.

4. EN TID, ET STED, EN STEMNING

 

Solhøgda er et psykiatrisk senter på vei mot en nettverksorientert psykiatri. Med dette kapitlet  tydeliggjøres Solhøgdas mange uttrykk både hva gjelder bygningen, rommene og ulike samhandlingssituasjoner som finner sted. Sammen er dette tenkt å kunne gi et inntrykk av stedets atmosfære.

 

Kapittel 4.1 skal gi leseren en oversikt over det som kan betegnes som ”ytre” forhold ved institusjonen, pasientantall og antall ansatte. Solhøgdas nedskrevne ideologi er også et tema.

 

I kapittel 4.2 beveger vi oss inn i bygningen og rommene. Her beskriver jeg min ankomst til Solhøgda.

 

Noen av hjelpepleierne har arbeidet på Solhøgda før det ble et psykiatrisk senter. Store deler av sin yrkespraksis har de tilbrakt her. I kapittel 4.3 presenteres historien til Ragnhild, en av hjelpepleierne. Hennes historie er ment som et bidrag til å belyse forhold i fortiden som er av betydning for det som uttrykkes i møte mellom menneskene i dag. Ragnhild er å betrakte som en tradisjonsbærer.

 

Mange av pasientene med tilknytning til Solhøgda har fortalt om ulike møter med det psykiatriske hjelpeapparat. Fortellingene handler om vonde opplevelser, men også om gode. I kapittel 4.4 forteller Ingrid sin historie. I over førti år har hun vært ut og inn av psykiatriske institusjoner. Ingrid forteller om skiftende tider i psykiatrien, og gir oss et innblikk i den kunnskap som har dominert i disse årene slik pasienten har erfart det. Ingrid er også å betrakte som en tradisjonsbærer.

 

Kapittel 4.5 beskriver ulike møter. Uansett hvor mennesker ferdes, vil også mennesker møtes. Det er mange møteplasser i tilknytning til Solhøgda. Formelle møter finner oftest sted i rom som ikke er tilgjengelige for pasienter dersom de ikke blir invitert inn av personalet. Uformelle møter finner sted i oppholdsrom, korridorer, på pasientenes egne rom og på området rundt institusjonen.

 

I kapittel 4.6 beskrives en institusjon preget av mangfold og romslighet. Det fremtredende er her at tradisjonelle ansvarsområder mellom hva som kan betraktes som privat og offentlig viskes ut. Det samme kan sies om 1.- og 2. linjetjenestens ansvarsområder. I det arbeidet som gjøres er også den praktiske hjelpen pasientene får i sine hjem av stor betydning for opplevelse av verdighet.

 

Kapittel 4.7 er i hovedsak basert på en samtale mellom en sykepleier og en psykiatrisk sykepleier omkring det de betegner som ”den nye trenden”. De sier sine meninger om nettverksorientert psykiatri med vekt på brukermedvirkning – pasientens tilstedeværelse på møter, og hva de mener om dialogens betydning.

 

4.1 Bygningens tale –Solhøgdas historie                   

 

Solhøgda 1912 – en staselig sveitservilla oppført for å bekjempe tuberkulosen. En ny fløy ble bygget allerede året etter.  Den lokale sanitetsforening var drivkraften og eieren. Kampen mot folkesykdommer og støtten til syke var i mange år ensbetydende med kampen mot tuberkulosen. På den tiden krevde sunnhetskommisjonen at mennesker med tuberkulose ble innlagt i sykehus. Tuberkulosespøkelset, den lumske sykdommen eller den hvite pest måtte fjernes. Pasientene ble derfor innlagt. På Solhøgda var der 40 i alt. Beliggenheten var i landlige omgivelser, tomten var solrik. Beliggenhet og lokalisering hadde sin bakgrunn i datidens behandlingsideologi – frisk luft og ro.

 

Ved å lese om anskaffelser gjort i de første årene, får vi et ytterligere inntrykk av datidens behandling.  I 1915 ble det blant annet gjort innkjøp av moderne lys- og røntgenanlegg. I 1925 ble det bevilget penger til sanatoriets lege dr. Stumpf. Pengesummen ble benyttet til et studieopphold i København. Målet var å få økt kunnskap om den sykdommen som de forsøkte å bekjempe. I tillegg til pengegaver og bevillinger fra det offentlige, drev Solhøgda med gårdsdrift for å få endene til å møtes. Historien sier ikke mye direkte om den daglige pleien den gang, men i Sanitetsforeningens jubileumsskrift kan vi lese følgende: ”Kjærligheten til de syke var hele tiden ledetråden” (Tale fra feiringen av Sanitetsforeningens 90 – års jubileum) .

 

Under andre verdenskrig ble tuberkulosesanatoriet omgjort til reservesykehus. I 1941 fungerte det som en kirurgisk avdeling med øre, nese, hals og hud som spesialområder. Avdelingen hadde 36 senger. I en svært kort periode under krigen tok de også i mot fødende kvinner der.

 

Da det igjen ble fred i Norge flyttet den kirurgiske avdelingen tilbake til sentralsykehuset. Tuberkulosen var ikke lenger noe stort problem. Sanitetsforeningens innsats tok nye veier. Levealderen økte og flere og flere senil demente pasienter trengte pleie og omsorg. I 1969 stod nok et tilbygg ferdig, denne gang i stein og betong. Tilbygget stod i sterk kontrast til sveitserbygningen fra 1912, og vitnet om endrede byggeskikker og endrede formål. Institusjonens navn ble ”Psykiatrisk sykehjem – hjem for senil demente”. Det var nå plass til 50 pasienter. I en tale som ble holdt 10 år senere kan vi lese: ” Selv om dørene må være stengt – kan alle få vandre fritt innenfor visse områder – og det er viktig – så vi skulle ønske at rommene for dagtilbud kunne være bedre.” I 1990 kom det et offentlig vedtak som sa at aldersdemente ikke lenger skulle betraktes som psykiatriske pasienter. De skulle tilbakeføres til sine respektive kommuner. Solhøgda skulle nå bli en bo- og behandlingsinstitusjon for langtidspasienter med psykiske lidelser. Driften ble gradvis overtatt av fylkeskommunen. Solhøgda ble en del av en større psykiatrisk behandlingskjede underlagt sentralsykehuset.

 

I en periode ble derfor institusjonen bebodd av både mennesker med senil demens og det som ble betegnet som psykiatriske langtidspasienter med psykoseproblematikk. I 1996 ble den siste senil demente pasienten utskrevet (Fylkeskommunens årsberetning – 1999). De første psykiatriske pasientene ble betegnet som kroniske. Målet var ikke utskrivning, men å hjelpe de til et så godt liv som mulig i institusjon. Det var langtidspasientene som dominerte, de skulle leve og dø på Solhøgda.

 

Men psykiatrien har vært i endring. I 1996 ble det opprettet en korttidsplass, og flere kom etter hvert. Institusjonen har i dag to poster. Den ene har 11 plasser for langtidsrehabilitering, den andre 9 for langtidsrehabilitering, 3 korttidsplasser for kommunalt hjemmeboende pasienter og 5 plasser i en pleie- og omsorgsenhet. 4 pasienter bor i egne leiligheter i nær tilknytning til Solhøgda. En kriseseng er opprettet.

 

I tillegg til de to postene har Solhøgda en egen aktivitetsavdeling. Avdelingen gir tilbud til alle de inneliggende pasientene, samt til dagpasienter som bor utenfor institusjonen. Dette er å betrakte som et lavterskeltilbud. Ergoterapeuten uttrykker: ”Vi sier ikke nei til noen, og i perioder kan det være 15 dagpasienter hos oss samtidig – i tillegg til de inneliggende.”

 

Solhøgda har i dag 42 stillingshjemler som omfatter hjelpepleiere, psykiatriske hjelpepleiere, sykepleiere, psykiatriske sykepleiere, omsorgsarbeidere, ergoterapeut, aktivitør, styrer, kontorfullmektig, renholdspersonell og vaktmester. I tillegg har de en tilsynspsykiater og en allmennpraktiserende lege som kommer en gang i uken. Det er også nylig ansatt en psykolog i kombinert stilling med driftstilskudd. Hjelpepleiere med og uten videreutdannelse i psykiatri utgjør den desidert største gruppen ansatte. På dagtid er det for eksempel på en av postene 6 ansatte. Av disse er en sykepleier, de øvrige er hjelpepleiere eller omsorgsarbeidere. I målsettingen kan vi lese at postpersonalets sammensetning  skal være 60% sykepleiere og 40% andre faggrupper. Av sykepleierne er det igjen et mål at 50 % skal ha spesialkompetanse i psykiatri (Prosedyreperm 1999, s. 2).

 

Behandlingsideologien er også omtalt i postens målsetting (Prosedyreperm 1999). Den fremmer tanken om at pasientene skal lære å akseptere sin sykdom, og tilpasse sitt liv etter de begrensninger sykdommen medfører. Her kan vi lese at pasientene som kommer til Solhøgda skal betraktes som ferdigbehandlet på sentralsykehusnivå. Tilbudet skal være differensiert innen rehabilitering, omsorg og støtte. Det vektlegges at pasientene gjenvinner/bevarer sin egenomsorgsevne og sine sosiale ferdigheter og at de på sikt blir i stand til å gjøre bruk av et tilpasset kommunalt tilbud. ADL[7]– trening er vesentlig, og det skal gjøres bruk av offentlige og private tjenester utenfor institusjonen. For de av pasientene hvor bedring av funksjonsnivået ikke er realistisk, vektlegges vedlikehold av ferdigheter som personlig hygiene, påkledning, gangfunksjon og språk/kommunikasjonsevne (s.4). Pasienter med korttidstilbud eller dagpasienter skal få tilbud om en strukturert hverdag, sosialt fellesskap og aktiviteter. Vi kan også lese at personalet skal støtte opp om pasientens sosiale nettverk ved å opprettholde kontakt med de pårørende, ved hjelp av turer og arrangementer, bruk av kommunale støttetiltak og stimulere til aktiviteter i interessegrupper.

 

Som vi ser har livet på Solhøgda vært preget av skiftende tider. Overordnede statlige føringer har medført endringer i utforming av selve bygningsmassen, av pasientgrunnlaget og av ulike behandlingsideologier. I de kommende år står vi foran nye endringer. St. meld. 25 (1996-97) og Opptrappingsplan for psykisk helse (1999 – 2006) fremmer begge behovet for et tjenestetilbud som vektlegger desentraliserte og brukernære tilbud. Solhøgda skal omorganiseres til distriktpsykiatriske senter (DPS). Målet er en ytterligere nedbygging av sengekapasiteten i institusjonen, og en opptrapping av den polikliniske og oppsøkende virksomheten. I forlengelsen av disse direktivene startet institusjonen prosjektet ” Dialog i Kontekst – DiK” (se Kap 1.2 ), hvor målet er å sette i gang et behandlings- og omsorgstilbud til mennesker med psykiske lidelser og deres pårørende, i deres eget miljø. I fylkets årsberetning kan vi lese: ”Endringene som skjer på Solhøgda handler ikke bare om nye bygninger. Like viktig er det å finne sin plass i behandlingskjeden og gi tilbudet et innhold som møter pasientens behov.” Prosjektets idègrunnlag er ment å sikre dette.

 

Liv er endring. Mens statlige føringer taler sitt språk, og DiK langsomt kan bli en realitet, går hverdagslivet for pasienter og ansatte sin gang på Solhøgda. Bygningen som opprinnelig ble bygget som tuberkulosesanatorium har endret seg. Eksteriørmessig ved diverse utvidelser, interiørmessig med skiftende fargevalg, utskifting av møbler og enerom til alle.

 

4.2 Forskerens ankomst

 

Bygningens mange byggetrinn henviser til ulike arkitektoniske epoker, men forteller også om skiftende tider i vårt helsevesen – både når det gjelder økonomi og ideologi. Utvendig er bygningen svært slitt. Malingen flasser. Veien fram er humpete. Det er badeplasser, skibakke og turstier i nær tilknytning til institusjonen. Byen virker langt borte. De slitte ytterveggene står i sterk kontrast til de små og idylliske husene du må passere på veien frem til Solhøgda.

 

For å komme inn må du ringe på, hvis du ikke er ansatt da. Ytterdøren er låst. Det samme er døren til vaktrommet, fellesbadet, kjøkkenet og møterommet. Alle pasientene har sine egne garderobeskap. De fleste er låst, og pasientene må be personalet om hjelp dersom de skal hente klærne sine. Penger og tobakk oppbevares i et låst skap på vaktrommet. Personalet har nøkkelen.

 

Vaktrommet er et rom i rommet. Det har store vinduer som vender ut mot sitteplassene i korridoren. Vinduene har blomstrete gardiner som er trukket for. De som oppholder seg i korridoren kan ikke se inn, de andre kan trekke gardinene til side og se ut. Gardinene har et feste slik at det utgjør en hylle øverst. Her står gamle, brune medisinflasker og trestetoskop til minne om tidligere tider. På vaktrommet denne første dagen serveres vafler, twist og kaffe for å ta avskjed med en sykepleiestudent som er ferdig med praksisen. Bare ansatte er til stede. Gardinene er trukket for.

 

Alle har fri adgang til den kombinerte dagligstuen og spisestuen, og til røykerommet.   Røykerommet er mye brukt av pasientene. De ansatte må røyke på verandaen. Det hyggeligste fellesrommet blir nesten utelukkende benyttet under måltidene. Dette rommet har mange vinduer som slipper dagslyset inn, og gir utsikt til skog og fjell. Rommet er malt i friske, klare farger.

 

Toalettene taler også sitt språk. De finnes i et rom inndelt i fire avlukker. Hvert avlukke rommer et toalett. Det likner på offentlige toaletter på jernbane- eller busstasjoner. Ingen av veggene er i kontakt med gulvet. Det er altså en åpning mellom gulv og vegg.  Ett av disse toalettene må du også låse deg inn på.  På døren henger et skilt ”Kun for ansatte”.  

 

For å komme til spiserom, dagligstue, røykerom, toalett, bad eller dusj må man gjennom en lang korridor. Korridoren er mørk. Lyset slipper kun inn i den ene enden. Sittegruppen i korridoren er trehvit. Det er duk og potteplante på bordet, samt aviser og ukeblader. På de hvite mursteinveggene henger reproduksjoner, blomsterbilder. Veggene er hvite. I dørene inn til pasientenes rom er det glassruter. Noen av disse er skiftet ut med finerplater.

 

Pasientene har enerom. De ligger på rad og rekke i korridoren. Disse rommen er også hvite. Rommene er små. Ved en vegg har de plass til senga. Ved en annen vegg et lite bord og en lenestol eller to. En vegg er forbeholdt en stor vindusflate og den siste veggen pasientenes låste garderobeskap. I et eget avlukke er det plassert en vask. Dusj, bad og toaletter må de dele med medpasientene. Men pasientene som bor på Solhøgda har satt sitt preg på rommene sine. Et mangfold av ulike møbler og tekstiler viser at menneskene der er forskjellige. Noen av de yngre pasientene har PC-er. Noen har kurv med strikkegarn.

 

Rommet hvor krisesenga er plassert er også et enerom likt de andre pasientenes rom. Her er kun det aller nødvendigste; stol, bord og seng.

 

Ingrid (se kap. 4.4) er dagpasient på Solhøgda. Hun har ikke eget rom her, men bor i egen leilighet like ved. På vei hjem til Ingrid titter hun først i postkassa før hun låser opp døra si. Inne er det god plass. To soverom, stue, kjøkken og bad. Leiligheten er fargerik både når det gjelder malte flater og tekstiler. Gardiner, puter og duker har Ingrid laget selv på aktivitetsavdelingen. Undulaten får ha buret åpent.

 

4.3 Ragnhilds historie                                                

 

”Jeg tok hjelpepleien i –86. Begynte her etter dette. Det var kun senil demente her da. 30 oppe og 20 nede. Vi byttet mellom å være oppe og nede. Stua nede var kapell. Det var mange nattevandrere og utagerende. Alt var låst. Ringeklokkene ble fjernet. Det var noen få enerom.

 

Arbeidsdagen var annerledes. Alt gikk på samlebånd. Flest mulig opp før frokost. Var ferdig med morgenstellet kl. 12.00. Mellom 19.00 og 22.00 var vi to pleiere som snudde og skiftet på 50 pasienter.

 

Vi ønsket ikke å arbeide etter samlebåndprinsippet, men det var ikke mer tid. Likevel husker jeg at vi var opptatt av at pasientene skulle se ordentlige ut. Selv om pasientene ikke var til stede mentalt, så skulle det se ut som om de var det. Det var frisør her en gang i uka.

 

Og vi var opptatt av å snakke med de pårørende. De fleste satte pris på at pasientene så ordentlige ut, og roste oss for det. Noen var imidlertid opptatt av å ikke bruke penger på klær og den slags. De skulle jo dø likevel. Selv om rammebetingelsene var dårlige var vi opptatt av å skape atmosfære. Det har vi tatt med oss i dagens situasjon.

 

Det var veldige frustrasjoner når de første psykiatriske pasientene kom. Det var ikke bare å få de nye inn, men å få ut 50 senil demente. Mange pasienter døde rett og slett i den prosessen. Men noen skulle bort, andre kom.  Det var mange protester fra de pårørende. Det var mye bråk og uro i den tiden. Jeg forsto de pårørende.

 

Først kom det inn litt eldre psykiatriske pasienter. Husker godt to av de første vi fikk. En manisk – depressiv som satt i rullestol, pluss en til. I denne overgangsfasen hadde vi veiledning med en psykiater fra sentralsykehuset. Vi tok opp de konkrete pasientene, fortalte hva vi hadde gjort og  fikk ofte støtte på at vi i vår uvitenhet hadde gjort rett. Vi tok med oss erfaringen fra arbeidet med senil demente. Dette å holde orden rundt dem, at de ikke skulle være sjuskete. Det ytre teller for det indre. Det avspeiler holdninger. Fysisk omsorg ble viktig. Men det var frustrerende fordi vi var vant til et høyt arbeidstempo. Men det var gøy å snakke med pasientene. Det å bli gjenkjent med navn, at de husket oss og at det ble forventet at vi holdt avtaler.

 

Jeg tror ikke jeg noen gang har behandlet alle likt. Det blir urettferdig fordi noen trenger mer enn andre. Vi feilet og prøvde. Alt kan ikke gjøres riktig. Vi er ikke en mønsterinstitusjon. Psykiatri er ikke lett. Alle er forskjellige. Vi som jobber her også. Før var det lettere å se pasientene som en gruppe. Alle var glemsomme, alle var gamle. Lettere den gangen å identifisere deg som en datter. Jeg prøvde å tenke på om jeg kunne vært sånn mot mora mi. Kan jeg stå til ansvar for mine egne handlinger, kunne jeg gjort dette mot mine egne? Senil demente var mer forsvarsløse. Pasientene er mer selvstendige nå. Vi må støtte dem i deres egne interesser.

 

Jeg håper å spille på lag med pasientene. Være en støttespiller. Gjør det jo for å prøve å hjelpe de. Om de bor her på Solhøgda, eller hjemme hos seg selv. Men de er ofte alene. Jeg kan likevel ikke ta valgene for de. På noen ting kan alle velge. Vi må ikke tro at ens egne verdier og eget liv skal leves. Snakke om målene for å komme inn på riktig spor. Hva vil de selv.”

 

4.4 Ingrids historie                                                     

 

”Jeg ble syk som sagt. Jeg var elev og begynte å stjele. Mor og far snakket med en lege. Han fikk ordnet det sånn at jeg reiste til Furutoppen, en liten psykiatrisk institusjon. Du måtte være der i tre måneder, om du var syk eller frisk. Det var så strengt der. Vi måtte sitte rett opp og ned når visitten kom. Senga skulle være oppredd om morgenen – ferdig med det. Og så har vi noe som heter sjokkbehandling. Det var jo så lytt, så vi trodde det gikk ut over liv og helse. Nå får de jo bedøvelse. Selv fikk jeg sprøyter – insulin. Vi skulle ligge en time, så fikk vi et glass sukkervann. Det var farlig. Jeg holdt på å sovne inn en gang. Men så – etter tre måneder kunne jeg reise hjem. Jeg var veldig redd hele tiden på Furutoppen. Hadde mange vonde tanker. Jeg mente jo at jeg ikke var syk, men tyveriet var jo galt. Så jeg måtte være syk, jeg måtte det. Etterpå fikk jeg være hos tante og onkel på en gård. Alle de vonde tankene mine forsvant fra hodet mitt når jeg var med på høyonna. Jeg følte meg ikke syk når jeg var der på gården. Der følte jeg meg trygg.

 

Det var mange skremmende opplevelser. De som arbeidet i psykiatrien var ofte noen furier. De var så strenge. Det var ikke hjelpepleiere den gangen. Sykepleierne var strenge og gjorde som  legen sa. Over alt kalte de det behandling, og behandling skulle jeg ha. ”Du skal, du skal, du skal!” Den legen kunne jo snakket vennlig til meg når jeg var så på gråten. Men han bare satt og så på meg. Jeg var redd når jeg var innlagt, men enda reddere når jeg var ute. Jeg klarte til slutt å få meg en utdannelse, men klarte ikke å holde på en jobb. Jeg fikk sår i sjela. Jeg fikk ikke den kjærligheten som jeg har nå. Ut og inn av institusjoner. Nederlag på nederlag. Selv om det var skremmende på institusjonene, så ville jeg være der. Og vet du hvorfor? Jeg fant tryggheten. Men da måtte jeg ut. En lege sa til meg at jeg aldri skulle innlegges mer. Han skjønte ikke at det var skremmende. Og lille meg, jeg hadde tanker og var så redd, så redd. Jeg ville være i nærheten av mor og far, men de så på meg som det håpløse menneske der. Jeg følte vel at de sviktet meg de fleste. De ville ikke lytte til det jeg hadde å si. Det som jeg hadde på hjertet. Den klumpen inni her ble bare større og større.

 

Og du ville aldri trodd at det var samme menneske som sitter her i dag. Ikke stelte jeg meg på håret. Jeg kunne ikke gjøre noen ting selv. Jeg var så hjelpeløs. Men så var det en lege som skjønte det. ’Du skal på Solhøgda.’ Jeg ble så glad, så glad må vite. Jeg var først sammen med de senile. Ja, jeg var glad i de gamle. Jeg var ute og gikk lange turer, de gamle satt der i tur og orden. Det var så fredelig og godt å være her. En dag kom en hjelpepleier og spurte om jeg ville overta noen klær etter en av de gamle som døde. Da skjønte jeg det. ”Du Ingrid må begynne å kle deg litt annerledes og te deg litt annerledes. Du ser hundre år gamlere ut enn det du er.” Jeg tror jeg fikk den gnisten fordi de trodde på meg. Etter hvert (3 år) var det en nattevakt som sa at jeg ikke kunne bo her for bestandig. Men da skal jeg si deg, da ble jeg sint. Men de prøvde gang på gang. Og hun ble sint – ja hun ble sint på meg. Men de fortsatte å mase. Jeg ville ikke. Husk på alle de gangene jeg hadde prøvd å bo alene. Jeg hadde ingen trygghet, jeg hadde ikke det. Men tryggheten fant jeg her. Snille dem – jeg ville ikke flytte i den omsorgsboligen – jeg ville bo her. Men da sa primærkontakten min: ’Hvis det skjer så gjør vi sånn, og hvis det skjer så gjør vi sånn.’ Og sånn satt hun hele formiddagen. ’En sånn sjanse får du aldri igjen.’ Og jeg tenkte, jo – jeg vil. Og de ble jo så glade alle. Jeg tenkte at jeg måtte bruke all den vilje jeg eier og har – lete i alle skuffer og skap – let og let det frem. Og jeg kunne ikke bodd på Solhøgda hele mitt liv kan du skjønne. Jeg takker Jesus hver kveld for at jeg har den leiligheten. Og så har jeg muligheten til å være her på formiddagen, og jeg kan spise middag her. Og de hjalp meg med alle mulige ting. Ja – de tok oss med på møbelsenteret og vi gikk rundt der. Møbler og kopper og kar og alt som behøvdes i et hus. Miksmaster og alt.

 

Jeg har ikke noe godt selvbilde. Jeg trenger kjærlighet og varme fra hver og en av de som er her. Når jeg gråter sier de, ’Ingrid, ikke gråt, vi skal hjelpe deg.’ De er ærlige. De sier at når jeg får disse periodene med angst og er litt ute av meg, så skal de ta vare på meg og hjelpe meg. Og om de hadde gitt meg en million så ville jeg ikke blitt mer glad enn jeg er i dag. Jeg kan aldri få takket de nok. De har skjønt at ho Ingrid trenger kjærlighet og omsorg – og hun trenger trygghet. De sier de er glad i meg. Det er uvant for meg å høre at det kan være sånn. Jeg fikk gnisten fordi de var snille mot meg. Jeg har prøvd mye selv. Jeg vet hva det betyr å få en fast grunn å stå på, og å få mennesker som bryr seg om deg. Og tar vare på deg uansett hvor svak du er. Hvis jeg er syk så ser de det på meg. Men de har aldri gitt opp å tro på meg. Det har de aldri gjort.

 

4.5 Møter mellom mennesker                        

 

I det følgende beskrives ulike møter som finner sted på Solhøgda – både formelle og uformelle. I de formelle møtene skal pasientenes liv gjennomgåes og videre planer legges. De er nedtegnet i ukeprogrammet. Noen møter avtales etter behov. Ofte er dette samarbeidsmøter med 1. linjetjenesten. De formelle møtene er oftest forbeholdt de ansatte, og finner sted i institusjonen. Noen ganger er imidlertid pasientene med. I svært få tilfeller er de pårørende også invitert. Noen møter finner også sted i pasientens hjem.

 

De uformelle møtene finner sted rundt om i institusjonens mange rom. Av og til drar ansatte og pasienter hjem til hjemmeboende pasienter eller til personalet som har fridag eller permisjon. Inne imellom drar de på handleturer eller plukker blomster i skogen.

 

4.5.1 Kardeksmøtene

 

En gang i uken har personalet en gjennomgang av alle pasientene. Her tilstrebes det at så mange som mulig deltar, både postpersonalet og ansatte fra aktivitetsavdelingen. Tilsynspsykiateren og psykologen er til stede den dagen. På en post er pasientene inndelt i tre grupper, og en representant for de ulike gruppene leder møtet. Det foregår som en tverrfaglig samtale rundt den enkelte pasient. En time er til rådighet for å gjennomgå ca 16 pasienter. Møte finner sted på postens vaktrom. Her illustreres et slikt møte:

 

Kari:                             (50 år. Langtidsopphold)

Psykolog:                     Føler seg avflatet. Virker som om hun trenger galskap for å overleve.

Psykiater:                     Lurer på om hun trenger mer Soloft, eventuelt redusere. Vi forsøker å øke.

Psykolog:                     Ekte affektiv og eksistensiell kverulant. Fast tilbud om samtale. Nyttiggjør seg ikke det.

Ergoterapeut:                Fast tilbud i aktivitetsavdelingen. Ser en veldig oppgitthet. Vi møter henne ikke på det. Hun kommer likevel. Går turer.

Psykolog:                     Avgiftes ved container funksjon. Klassisk miljøterapi. Holde ut. Eneste riktige behandlingen.

Ergoterapeut:                Er det reelt at hun er inkontinent, eller bruker hun det som en unnskyldning for ikke å være med på ting?

 

Johan:                          (30 år. Dagpasient)

Ergoterapeut:                Følger opp i ergoterapien. Virker veldig medisinert. Snøvlete.

Psykiater:                     Skal vi redusere enda litt?

Sykepleier:                   Vil heller være snøvlete.

Ergoterapeut:                Nesten som å velge mellom pest og kolera. Hvis det blir stilt krav så blir han dårlig av presset. Særlig når han er i leiligheten. Han kan ikke ha ansvar. Må ikke bli alene. Hos oss må han ha noen sammen med seg som sier at nå er det godt nok. Trenger hele tiden slike forsikringer. Han er jo flink. Er i bedre form for tiden.

Psykolog:                     Dere burde gi ham veiledning. Han har vært krass og pågående. Viktig at dere prater litt med ham.

Psykiater:                     Han er følsom, som ”et flagg i vinden.”

Sykepleier:                   Støttekontakten er ambisiøs på hans vegne, for mye.

 

Mari og Monica:            (samboere, begge 40 år. Dagpasienter)

Ergoterapeut:                Stiller begge i ergoterapien. Monica er veldig manipulerende. Mari er skremmende stille, sitter og syr. Tør ikke si mer enn det hun må si. Er mye bedre fungerende enn det vi ser. Presenterer to virkeligheter.

Psykolog:                     Hennes (Maris) teaterregissering i verden handler om offerrollen. Vi skal ikke gå inn i den.

 

Jenny:                          (45 år. Langtidspasient)

Hjelpepleier a:               Har hatt tankekjør, men har fått økt Haldolen. Engstelig for å bli syk.

Hjelpepleier b:               Flink til å sette ord på følelser. Går ”helt i kjelleren” hvis hun ikke får nok Haldol.

Psykolog:                     Jeg tolket blikket hennes til at hun er mistenksom.

Sykepleier:                   Artig dame å prate med. Følger godt med i avisene. Jeg sier hun bør melde seg på et spørreprogram.

 

Torunn:                         ( 50 år. Korttidspasient)

Sykepleier:                   Det medikamentet hun står på?

Psykiater:                     Det nye anti depressive midlet. Er godkjent.

Hjelpepleier:                  Sitter bare og venter på at de skal virke. Hun er koselig, pratende. Veldig sosial. Var hjemme i leiligheten sammen med henne. Det så ikke ut. Veldig rotete, masse kartonger. Har bodd i kaos siden mai. Hadde besøk av dattera og barnebarna. Hun er veldig tildekkende.

Ergoterapeut:                Hos oss er hun så ryddig og systematisk. Rydder rundt arbeidsplassen sin. Blir ikke klok på den dama.

 

Fredrik:                         (30 år. Langtidspasient)

Sykepleier:                   Hadde ikke tatt medisinene i går.

Hjelpepleier:                  Det var fordi han var hos tannlegen.

Psykiater:                     Hvis han kunne være like opptatt av seg selv som tingene rundt seg, kunne han kanskje komme i kontakt med seg selv.

Psykolog:                     Vi må hjelpe ham ut så han kan få en følelse av å være normal.

Psykiater:                     Har vi tatt serumskonsentrasjonsmåling? Han kan ha en rask omsetning.

Hjelpepleier:                  Han tygger pillene. Kan det ha noe å si?

Psykolog:                     Han er oralfiksert.

(Latter. Sykepleieren noterer psykiaterens forordninger)

Psykiater:                     Røyk og kaffe virker inn. Noter det på labbarket. Får mye Nozinan. Tåler det veldig bra. Får en del i tillegg.

Psykolog:                     Han er en oralfiksert mann. Ved å putte noe inn, skjer det noe magisk.

 

Ingrid:                           ( 60 år. Dagpasient)

Sykepleier:                   Krisen er over. Plages med kribling i kroppen.

Psykiater:                     Blir aldri ferdig med medisiner og denne pasienten.

Sykepleier:                   Hadde smerter i kroppen. Bad om Nozinan.

Psykiater.                     Nozinan har god, smertestillende effekt.

 

Anne-Britt:                    (35 år. Dagpasient)

Sykepleier:                   Har du hatt noen samtaler med henne i det hele tatt?

Psykolog:                     Ja.

Ergoterapeut:                Var lei seg fordi vergen kjeftet på deg.

Sykepleieren:                Vergen er en venninne av mor – litt grenseløs. Hadde møte med hjemmesykepleien i forrige uke. Alt har skjedd fort. Har fått støttekontakt og boveileder. Skal vi tilby henne et utvidet korttidsopphold her?

Hjelpepleier:                  Nei, vi får hjelpe henne til en ny start i leiligheten.

Psykolog:                     Jeg har ikke opplevd at hun har behov for samtale.

Ergoterapeut:                Jeg tror hun ville være glad for å slippe å dra hjem og rydde. Den eneste måten å få gjort noe på. Det er mye som må hives.

Sykepleieren:                Vi må helt til bunns. Så blir det mulig for henne å holde det ved like. Hjemmesykepleien var jo borte et helt år. Hun er offer for kommunalt rot.

 

4.5.2 Undervisningsmøtene

 

Hver uke i vaktskiftet mellom dag og kveld er det undervisning for alle de ansatte. Det fortelles at gjennomsnittlig møter mellom 10 og 15 ansatte frem på disse møtene. Møtene foregår på institusjonens undervisningsrom. Rommet er til vanlig låst. Bare personalet har nøkkel. Psykologen presenterer en pasient som de i foregående møte har blitt enige om å fordype seg i. Her blir personalia lagt frem – alder, utdannelse, arbeidserfaring eller trygd. Deretter gjennomgåes sykehistorien. Tidligere diagnoser og den som nå gjelder, presenteres. Det vises oversikt over ulike institusjonsopphold og  hvor lenge pasienten har vært innlagt hver gang. Det blir også sagt noe om dagens tilstand og hvilke medikamenter pasienten bruker. Pasientens væremåte blir beskrevet, hvilke aktiviteter han eller hun er med på og hvordan de fungerer i samvær med andre. Pasientens familie blir også nevnt, og forholdet til denne. Avslutningsvis diskuteres videre opplegg for pasienten. Hva som skal satses på i avdelingen, hvilke tilbud ute som kan være aktuelt å se nærmere på. Dette kan for eksempel dreie seg om kontakt med hjemmesykepleien, med rehabiliteringstjenesten, støttekontaktordninger eller boveiledertjeneste.

Noen ansatte beskriver disse møtene som nyttige. En hjelpepleier uttaler: ”Før hadde vi aldri slike møter, vi visste ingen ting om pasientene. Nå lærer vi om diagnoser og riktig behandling. Det er godt å ikke bare føle seg fram. Vi blir sikrere av det.” En psykiatrisk sykepleier sier at hun er ambivalent i forhold til denne type undervisning. Hun uttrykker: ” Vi får på en måte sannheten om pasientene uten at de selv er til stede. Jeg lurer på hvordan pasienten hadde reagert om han hadde sittet der.”

 

4.5.3 Møter mellom ansatte på Solhøgda og representanter fra kommunen

 

Ved behov inviterer pasientens primærkontakt aktuelle samarbeidspartnere i kommunen til møter angående enkeltpasienter. Oftest er kommunens representant en psykiatrisk sykepleier, noen ganger en soneleder.  Møtene finner sted på undervisningsrommet på Solhøgda. Målet for disse møtene er å klargjøre ansvarsområder i forhold til den hjelp pasienten trenger, hvem kan bidra med hva.

 

På et møte diskuterer de hvilken hjelp som bør vektlegges i forhold til Cathrine, en pasient som nettopp er flyttet fra Solhøgda og til sitt eget hjem. På møtet deltar primærkontakten (psykiatrisk sykepleier) og psykiatrisk sykepleier og soneleder fra kommunen. Pasienten er invitert til å delta, men sier: ”Jeg orker ikke mer av de greiene. Jeg stoler på primærkontakten min.” Cathrine har deltatt på møter tidligere og har erfaring med at primærkontakten kan tale hennes sak.

 

Sykepleieren, som er pasientens primærkontakt, starter med å si at hun ikke ønsker et stramt opplegg for møtet. Hun håper i første omgang at de sammen kan komme med ideer og tanker om hvordan de best kan hjelpe pasienten. Hun sier at hun ønsker at de kan finne frem til et opplegg som utnytter pasientens ressurser.  Hun fortsetter med å beskrive pasienten som gjennom mange år har falt mellom to stoler og blitt utrygg og redd for helsepersonell. De er opptatt av å ta ansvar fordi de mener at det er psykiatrien som har påført henne denne uttryggheten. Et av problemene nå er at hun ikke tør å sove alene om natta. Selv har sykepleieren sovet der sammen med pasienten for at hun skulle få erfaring med å sove i sitt eget hjem. Pasienten sover ellers hos en venninne, eller i krisesenga på Solhøgda. Det blir også snakket om hvilke praktiske ordninger som må til for at pasienten skal kunne fortsette å bo for seg selv. De tenker høyt om hvorvidt det er lurt å søke om hjemmehjelp. ”Hva signaliseres da? Viser vi at vi ikke tror hun kan klare noe selv?” Slike spørsmål blir diskutert og reflektert over. Det henvises til hva pasienten selv har sagt om dette. De forteller at pasienten selv tror hun ønsker både hjemmehjelp og støttekontakt, men er ikke sikker. Planen blir at den psykiatriske sykepleieren fra kommunen skal prøve å få kontakt med pasienten, og at de sammen skal finne ut hvilken hjelp som er påkrevd for at hun skal kunne sove i egen bolig samt leve et så selvstendig liv som mulig. I denne overgangsfasen skal pasienten fortsette å benytte krisesengen på Solhøgda, og primærkontakten skal fortsette å dra hjem til henne.

 

I forkant av et tilsvarende møte angående en annen pasient, Anne-Britt, forteller sykepleieren at de har bestemt at pasienten ikke skal være med første gangen. Hun sier at det bunner i at de skal snakke om tilbud som de kanskje ikke kan innfri. Tilstede på dette møtet er ergoterapeut, sykepleier (primærkontakten) og sykepleierstudent fra Solhøgda, samt psykiatrisk sykepleier fra kommunen.

 

Hjemmesykepleieren starter med å si at det går forholdsvis bra fordi pasienten ikke er så mye alene. Hun bemerker at det er av stor betydning at hun kan være 2 – 3 dager i uka på Solhøgda. Hun forteller at hun blir dårlig av å være så mye alene. Ergoterapeuten sier at hun er mye borte, men ringer og sier i fra. Det blir fortalt at før ga hun ikke beskjed om fravær, og at de da ble redde for henne. De sier at det har betydd mye for henne at de er bekymret.

 

Hovedfokus for møtet er imidlertid rot og kaos i hjemmet. Sykepleieren lurer på om det er en ide å gi henne et korttidsopphold på Solhøgda slik at det kan bli ordnet opp hjemme. De diskuterer muligheten for at hun vil klamre seg fast i institusjonen. Hjemmesykepleieren mener imidlertid at det ikke er mangel på ferdigheter, men mot og vilje. Hun mener at pasienten ønsker å klare seg på egen hånd.  Ergoterapeuten sier at dersom hun får konkrete instrukser, så får hun gjort det. Men hun trenger mye veiledning og hjelp. Da pasienten ikke har støvsuger, diskuterer de hvilke praktiske og økonomiske ordninger som fins.

 

I møtet forteller de også om en stolt jente som selv hadde tatt initiativ til å gå på arbeidskontoret og som ordner opp i forhold til tannlege og lege. Sykepleieren sier  at ”… hun har utrolig mange ressurser når hun bare gidder å ta de i bruk.” De forteller også om reisene til familien som dessverre bor svært langt borte.

 

4.5.4 Møter med pasienter til stede

 

Anne-Britt er denne gangen selv til stede på et samarbeidsmøte på Solhøgda. Hun starter med å fortelle om katten som hadde fått kattunger, og forteller også at hun har vært på boligkontoret og søkt om bostøtte. Hun har undersøkt muligheten for støtte fra sosialkontoret om hjelp til vask av leiligheten, og har fått beskjed om at det vil la seg ordne. Sykepleieren bemerker at Anne-Britt har vært så positiv i det siste, og hun får skryt for hvor mye hun ordnet på egen hånd. Pasienten forteller at hennes største problem er vergen som blander seg inn i alt mulig. Hjemmesykepleieren sier at det er svært forståelig, og at det er en mulighet for å ta det opp med overformynderiet. Dette vil pasienten selv ta ansvar for. Videre blir det laget konkrete planer om nedvask av leiligheten og innkjøp av støvsuger. Ergoterapeuten foreslår at hun kommer hjem til pasienten en gang i uka slik at de sammen kan legge en plan for det daglige husarbeidet. Pasienten sier at hun ønsker å komme vekk fra uføretrygden. ”Jeg har lyst til å prøve meg i arbeidslivet igjen, kanskje en vernet bedrift.” Ergoterapeuten spør om hun er klar for det ennå. Hun sier: ”Jeg ønsker bare at du tenker nøye igjennom det. Det kan selvsagt gå bra, men jeg ønsker deg ikke et nytt nederlag.” Sykepleieren sier at det er positivt at hun trivdes bedre hjemme, og at det er viktig å ta ett skritt om gangen. Pasienten sier at hun skal jo være korttidspasient på Solhøgda i to uker, men at hun må være hjemme om nettene på grunn av kattungene. Det blir også fortalt at hun hadde fått nye naboer. Hjemmesykepleieren foreslår at hun skal gå og hilse på. Dette på bakgrunn av at Anne-Britt tidligere har opplevd naboer som var skeptiske og vanskelige å få kontakt med.

 

Det er flere tilsvarende møter som pasienter deltar i. Innholdet dreier seg også her i vesentlig grad om praktiske forhold rundt boligforhold og  økonomi, men også om hvordan en kan ta vare på, eller utvide det sosiale nettverk. Det blir i liten grad snakket om pasientens familie som en del av dette nettverket.

 

4.5.5 Møter i pasientens hjem

 

I løpet av feltarbeidet deltar jeg ved tre anledninger på møter i pasienters hjem. I det første møtet er pasienten, hans kone, sykepleier og psykolog til stede.

 

Terje bor i egen bolig, 30 minutters kjøretur fra Solhøgda. På vei til møtet snakker psykologen og sykepleieren om at det er viktig å være åpne og høre hva Terje og hans familie tenker om situasjonen. Det blir også snakket om hva Seikkula gjorde i Finland og de kalte det å møte familien med et åpent sinn. Begge ektefellene tar i mot oss. De forteller at den eldste sønnen er reist til byen, og den yngste er på rommet sitt. Barna er lei av å være til stede på familieterapi og den slags. Først blir det snakket om barna. Kona snakker om skyldfølelse, fordi alt for mye dreier seg om ektefellens problemer. ”De (barna) tør være sinte på deg?”, sier psykologen. ”De gjør vel det. Men jeg trenger en plass å trekke meg tilbake når jeg har det vanskelig”, er svaret. Det blir snakket om hvor vanskelig det er når pasientens lidelse påvirker en hel familie, og hvilke muligheter som finnes. Pasienten og kona forteller om at alt har vært lettere noen dager nå, fordi de har ordnet til et rom som han kan trekke seg tilbake på. ”Men jeg trenger ordentlig varme der, og god ventilasjon”, sier han. Alle deltar i diskusjonen rundt den praktiske tilretteleggingen av boligen. Spørsmål blir stilt av personalet. De lurer på om dette vil føre til ytterligere begrensninger i pasientens liv, hvordan dette vil være for kona og barna osv. Kona påpeker at dette er en god løsning, men er bekymret for de økonomiske omkostningene. ”Vi har brukt utrolig mye penger på at du hele tiden må finne måter å holde ut på. All helsekosten for eksempel”. Videre blir mulige støtteordninger diskutert, og hvem som skal ta ansvar for hva. Innimellom gir sykepleier og psykolog uttrykk for opplevelser de har av mannen når han er dagpasient på Solhøgda. De sier for eksempel: ”Når du sitter alene i spisestua, hva er du opptatt av da”, eller ”Det virker som om du har valgt å ha kontroll, er prisen for høy, eller…?” Pasienten sier at ”når jeg er blitt sånn, så er jeg blitt sånn.” Kona sier at det er lettere nå, fordi det er større åpenhet i familien. Sykepleieren og psykologen reiser inni mellom spørsmål om pasientens begrensede sosiale liv, men dropper samtaleemnet når det ikke er respons. Møtet blir avsluttet med å diskutere hvordan det er at personalet kom på hjemmebesøk, og hva som skal gjøres innen neste gang.

 

I et annet møte skal vi treffe Cathrine som ikke torde å sove alene. Pasienten er hjemme hos sin venninne. Pasientens primærkontakt skal dra hjem til venninnen og treffe pasienten der. De byr på kaffe, og forteller om hvor fint de har det sammen. De er opptatt av at det ikke er nødvendig å kunne sove alene, når de har hverandre. De planlegger påskeferie i pasientens hjem. ”Så kan hun jo trene seg på å sove der om natta,” sier venninnen. De sier de gleder seg, og spør om de kan sitte på til en matbutikk. Pasienten får depotsprøyte. Hun vil ikke ha, fordi hun blir så trøtt av den. ”Men jeg tar den for å være grei, den hjelper ikke i det hele tatt,” sier hun. Primærkontakten spør om det ikke er på tide å hilse på hjemmesykepleieren. Pasienten er usikker på om det var noen vits, ”Jeg stoler ikke på de folkene der, jeg vil heller at du skal komme.” Primærkontakten sier at hun skal fortsette med det ennå en stund, men at det er viktig at det kommer flere inn i bildet som kan hjelpe. De to venninnene blir kjørt til matbutikken, og deretter videre til pasientens hjem.

 

Formålet med det siste hjemmebesøket er å ordne opp i leiligheten til Torunn som har korttidsplass på Solhøgda. Torunn har en kaotisk leilighet og klarer ikke å ordne opp på egen hånd. Hjelpepleieren har gjort avtale på mine vegne om at vi sammen med pasienten skal ordne opp. Hjelpepleieren går løs på oppryddingen og foreslår det ene tiltaket etter det andre. Tomemballasje blir båret ut, møbler plassert og kopper og kar får plass i kjøkkenet. Alle arbeider, og lite blir sagt bortsett fra ”Jeg håper det er greit at jeg gjør det sånn”. Pasienten viser oss hvor hun ville ha tingene plassert, og vi arbeider. Da leiligheten etter hvert blir respektabel, setter vi oss ned. Hjelpepleieren spør pasienten hvordan hun har det nå, og om hun synes det er frekt at vi blandet oss inn. Hun henviser til samtaler med pasienten, og sier: ”Du orket jo ikke ha det sånn.” Torunn sier at hun er takknemlig for hjelpen: ”Ingen skjønner at jeg er sånn. Jeg skjuler godt hvor vondt jeg har det”. Hun forteller at hun ikke har kunnet ha besøk fordi hun ikke kunne vise fram leiligheten. Hun forteller at før hun fikk tilbud om korttidsopphold på Solhøgda har hun stort sett vært sengeliggende. Hun har ikke engang orket å åpne for hjemmesykepleieren.

 

4.5.6 De uformelle møtene

 

De menneskene som holder til på Solhøgda møtes i bygningens ulike rom. Mange møter er ikke planlagte på forhånd. På  vaktrommet foregår det også uformelle samtaler. Først og fremst mellom de av pleiepersonalet som er på vakt. Her snakkes det om personlige forhold som hjem, barn, utdannelse og interesser. Men mest dreier samtalene seg om pasientene, og livene deres. En dag snakker en sykepleier og en hjelpepleier om at de ser på pasientene som skjøre. De reflekterer over hva dette kan ha å si for pasientene selv. ”Kanskje vi gjør dem mer hjelpeløse enn de er, vi stiller jo opp i de fleste tilfeller?”, sier en av dem. De snakker videre om at de får et eierforhold til dem, og lurer på om båndene blir for sterke.

 

Uttrykket den gyldne middelvei blir benyttet i samtaler om en pasient som hele tiden rydder. Han rydder på sitt eget rom, men også ute i avdelingen. Renholdspersonalet har klaget. De må stadig flytte tilbake møbler som denne pasienten har plassert der de ikke hører hjemme. En hjelpepleier er opptatt av å ikke frata denne pasienten hva han faktisk mestrer. Hun sier: ”Vi må sørge for at han bevarer det lille han har igjen av selvtillit. Vi må snakke med de som vasker og komme fram til en løsning.”

 

En Danmarkstur for pasienter og personalet er nær forestående. Mange pasienter har meldt seg på. Diskusjonen går på hvem av personalet som skal være med, og om de får ekstra betaling for en slik tur. To hjelpepleiere melder seg raskt. De vil gjerne ha ekstra lønn for dette, men fremhever at det viktigste for dem er å være sammen med pasientene. De har vært med året før, og forteller ivrig om hvor annerledes pasientene er når de er borte fra institusjonen. De legger merke til pasientenes friske sider. ”Jeg synes det er gøy fordi vi ser pasientene på en helt annen måte. De er ikke sånn her i avdelingen.”

 

Noen av dem har vært på vårfest for pasientene dagen før. De refererer også her til andre sider hos pasientene. ”For et mot hun har. Reiste seg opp og holdt tale. Det hadde ikke vært meg. Noen spilte på piano. Artig opplevelse.”

 

Innimellom henvender pasientene seg på vaktrommet. Oftest er det for å be om røyk, penger eller medisiner. Personalet låser ut, gir de det de ber om innen rammen av dagens rasjoner. Pasientene er klar over sine økonomiske begrensninger. Noen har ikke mer enn kr. 30 pr. dag når månedsrasjonen til tobakk er innkjøpt.

 

Førsteinntrykket av vaktrommet som det lukkede rom i rommet endrer seg noe. Pasientene kommer og går dersom det er ansatte der, og det ikke er rapport eller kardeksmøte. Hver morgen kommer Liv, en ung pasient, for å starte dagen med et glass saft. Personalet knytter morgenkåpen godt rundt henne.

 

En sykepleier sitter og skriver dagrapport. En pasient spør om de kan ta en prat. Sykepleieren sier hun ikke hadde tid, men inviterer henne til å sitte sammen med henne mens hun skriver.

 

Jeg legger merke til at personalet vet hvordan den enkelte vil ha det. ”Hun starter alltid dagen med et glass saft,” ”Han må du snakke direkte til ” eller ”Han må få en kanne kaffe før han skal dusje.”

 

På vaktrommet kan det være lange, rolige perioder hvor personalet har god tid til samtale. Likevel er det alltid noen som kommer og går. Ute i avdelingen derimot ser man ofte personalet haste av gårde i stor kontrast til pasientene som ofte beveger seg langsomt. I forbifarten kan de si til pasientene: ”Hvordan går det med deg i dag?” Noen ganger stopper de opp og gir uttrykk for at de har hørt at noen har hatt det vanskelig kvelden før.

Av og til setter personalet seg ned i et av fellesrommene. De spiller yatzy, kort eller kinasjakk. Her snakkes det om felles opplevelser. Det er mye latter og humor. ”Husker du når du farget håret mitt og det ble knall rødt?” eller ”Husker du når du trodde jeg hadde rømt med den dama?” Det hender også at pasientene spør hvordan det går med barna til personalet, om de har strikket ferdig genseren til datteren sin eller hvordan bryllupsreisen var. Personalet svarer og forteller.

 

Pasientene seg imellom diskuterer alt fra sykdom og behandling, til dagliglivets små og store gleder. Ingrid som bor i eget hjem, forteller at hun hadde følt seg dårlig dagen før. Hun hadde ringt til avdelingen, og en av sykepleierne hadde kommet hjem til henne med en gang. Sammen hadde de matet undulaten. Sykepleieren hadde sagt at sykdommen hennes førte til at det gikk opp og ned. Hun hadde servert henne kaffe på senga, pakket dynen godt rundt henne og foreslått at hun skulle prøve å slappe av. Senere på dagen hadde sykepleieren ringt pasienten og spurt om hun ville komme opp på Solhøgda å være med og steike vafler. Pasienten sier: ”Jeg har stor tillit til den sykepleieren.”

 

De fleste pasientene omtaler seg som syke. De snakker om uro og angst. Når de for eksempel sitter i røykerommet har de lange diskusjoner om at det er viktig å ikke gi opp. Noen gir uttrykk for at de ønsker å være på Solhøgda for alltid, andre drømmer om å flytte for seg selv. En sa: ”Jeg er faen ikke sinnssyk. Jeg må få meg et sted å bo. Jeg kan ikke bo her for bestandig.” Pasientene viser omsorg for hverandre. De eldre pasientene spør de yngre hvordan det går, og om de for eksempel er ”på vei opp”. De diskuterer medisinering, og mange mener de får for mye medisiner. En annen pasient sier at det er mye utskiftning av personalet på sentralsykehuset, og merker at det går ut over pasientene når samholdet dem imellom er dårlig. Han sier at det stort sett er sosiale problemer der oppe – ikke så mye psykiatri.

 

Et av spenningsmomentene i hverdagen er at det skulle lages film om livet til psykiatriske langtidspasienter. Dette er samtaleemne både titt og ofte. De opplever det spennende, mange er lattermilde. En sier hun håper ”å gå til filmen”. Det blir snakket om hvordan de kan kle seg for at sjansene til å bli plukket ut vil være størst mulig.  Noen er usikre på om de ville være med, og er klar over muligheten til ikke å delta.

 

Hver onsdag er det kaffe og kake i aktivitetsavdelingen. En pasient står for bakingen, mens personal og pasienter i fellesskap dekker bord. Dette er et samlingspunkt hvor alle deler hverandres erfaringer, diskuterer dagsaktuelle hendelser og forteller om planer videre i livet.

 

4.6 Et mangfoldig liv                          

 

På Solhøgda får vi tilsynelatende innblikk i et mangfoldig liv som har mange uttrykk. I kardeksmøter og undervisningsmøter er pasientene aldri til stede. Her får vi høre personalet snakke om skjøre og sårbare pasienter, vi får høre om den vanskelige, manipulerende pasient og den oralfikserte pasient. Vi får høre om diagnoser og medisinering. Pasientene betegnes som syke, og må tilpasse seg sin sykdom. Pasienten som fikk besøk av sykepleieren og psykologen i sitt hjem, blir på vaktrommet beskrevet som en mistenksom pasient som må overtales til et langtidsopphold i institusjon. Hjemme blir han møtt med forståelse for at familiens liv vil bli vesentlig bedre ved en praktisk tilrettelegging av boligen.

 

Vi får møte ansatte som er kritiske til at pasienter blir definert og kategorisert. Hjelpepleiere og sykepleiere forteller om hvor ødeleggende det har vært å få overføringsrapporter hvor pasienter blir beskrevet som kverulerende og manipulerende. ”Gir du ham lillefingeren, så tar han hele hånden”, har det blitt sagt. De forteller at dette påvirker dem, og at pasienter i ettertid har fortalt om hvor strenge og sinte de virket når de ble møtt i avdelingen. De sier at nå er utgangspunktet å ikke tro på slike beskjeder, men heller møte pasientene med blanke ark. Noen forteller også at de er skeptiske til formen på undervisningsmøtene, mens andre setter pris på det.

 

På samarbeidsmøter med representanter fra kommunen ses mennesker i dialog med hverandre. Noen ganger er pasienten selv til stede, andre ganger ikke. Det synes ikke som om pasientens nærvær i vesentlig grad påvirker samtaleemnene. Alle sier noe om hvordan de opplever situasjonen, og praktiske forhold diskuteres. Hovedfokus er boligforhold og økonomi. Det diskuteres hva pasienten selv kan bidra med, samt hvilke fagpersoner som kan være aktuelle. Behovet for noen å være sammen med, vektlegges også. Språket er konkret og direkte, som ”Jeg ser du ikke har overnattet her denne uka,” ”Hva synes du om vi blir med deg hjem?” og lignende. Hvem som til slutt gjør hva, ser ikke ut til å være nevneverdig påvirket av ansvarsområdene til henholdsvis 1.- og 2. linje tjenesten. Pasientens behov går foran. Eksemplet her er hjelpepleieren på Solhøgda som sammen med pasienten brukte en hel arbeidsdag på å rydde i hennes hjem, til tross for at dette var et kommunalt ansvar.

 

Tilbudet kan på mange måter betegnes som et lavterskeltilbud. Dagpasienter som bor hjemme ringer når de har det vanskelig. Personalet stikker da innom, eller inviterer pasienten til å komme opp i avdelingen. Ergoterapeuten forteller at de ikke noen normering i forhold til  hvor mange de tar i mot. Hun sier: ”Dette med dagpasienter er forholdsvis nytt. Det har langsomt ballet på seg. Et tungt ansvar. Vi har 14 dagpasienter i tillegg til de inneliggende. Vi sier ikke nei til noen. Vi vil ha en utstrakt arm. Det hadde vært lettere om vi hadde hatt en fast ramme. Skulle ønske vi for eksempel kunne kjøre hjem og hente de.” Selv om ytterdøren er låst, virker Solhøgda som en lukket institusjon med en åpen profil.

 

Flere av personalet forteller at det er de små ting som teller. De mener at dette er viktig for at pasienten skal oppleve seg som et helt menneske. Ergoterapeuten sier: ”Jeg var lei av tester og vurderinger, derfor søkte jeg meg til Solhøgda. Her ser vi hensikten med kaffekos, og med at pasienten får pakke klyper. Vi prøver så godt vi kan å legge til rette for at beboerne skal få gjøre noe de er fornøyd med.”

 

Den ene dagen drar personalet og pasientene av gårde for å gjøre innkjøp. Den neste dagen stikker de innom en av de ansatte som har fri, eller de drar hjem til en dagpasient. Pasienter og personalet snakker med hverandre om hverdagens sorger og gleder. De vet noe om hverandre, personalet om pasientene, og pasientene om personalet. Aktivitetsavdelingen gir to ganger i året ut ”Solhøgda-nytt”. Her skriver både pasienter og ansatte. Her har pasienter for eksempel skrevet om opplevelsen av å møte våren og om ulike interesser de har. En ansatt har skrevet om bryllupsreisen hun var på, en annen om filmen som skal lages på Solhøgda.  Pasientene beskriver personalet som snille, hjelpsomme og forståelsesfulle. ”Når de har tro på meg, begynner jeg å tro på meg selv også,” sier Ingrid.

 

4.7 Den nye trenden

 

Den psykiatriske sykepleieren sier at hun er skeptisk til trenden om at alle skal behandles i sitt nærmiljø. Hun henviser til dagsaktuelle hendelser og hevder at psykiatrien er kommet for langt inn i rettssystemet, ”Jeg tenker på sånne som er på sikring og som psykiatrien skal ta seg av. Alle skal ikke behandles, og alle skal ikke bli friske. Noen trenger en låst dør. Alle skal ikke være der ute for en hver pris.” Hun hevder ar det kanskje blir mer traumatisk enn godt å stadig skulle behandles på alle måter.

 

Hun sier videre at denne trenden vil føre til en stor omskiftning for pasienten selv. Hverdagen blir helt ny, og pasientene kan bli skremt av dette. Sykepleieren sier at dette forholder seg helt annerledes hvis de er ”nysyke”. Da er det lettere å starte med blanke ark, ”men hvis vi plutselig, med pasientene som er her nå skal forandre alt, så blir det utrygt.”  Hun eksemplifiserer med pasienten som ikke tør sove alene: ”Hun vil bli veldig paranoid på behandlere hvis de plutselig skulle begynne og oppføre seg annerledes. Hun kan bli sykere rett og slett.”  Hun forteller at pasienten hadde en veldig vanskelig periode da de prøvde å finne leilighet til henne, de opplevde avslag på avslag. Pasienten hadde sagt at hun ikke fikk noen bolig likevel, og at de holdt henne for narr. Men den psykiatriske sykepleieren sier at pasienten lærte noe i den prosessen, mye fordi det ble et gunstig resultat. Pasienten fikk sin egen leilighet.

 

Videre diskuterer den psykiatriske sykepleieren og sykepleieren om det er de selv som er redde på vegne av pasientene. En av dem har lest at selv om påkjenninger i pasientens liv kan medføre en psykose, kan det hende de blir bedre etterpå. ”Og det er jo spørsmål om en skal tørre det, ta sjansen på et nytt slag – tilbakeslag.” De sier  at det også kan være en traumatisk opplevelse å ikke ta sjanser, kanskje mer traumatisk enn å gå inn i en psykose. De er opptatt av at det kanskje er de selv som er redde for å mislykkes. Den psykiatriske sykepleieren sier: ”Det kan handle om kvelende omsorg. Vi har hatt mange diskusjoner om det her på huset.” De diskuterer nødvendigheten av at en slik omorganiseringsprosess må skje gradvis, om pasienten skal i egen bolig eller hjem til pårørende. De et også opptatt at pasienten trenger noe avstand til pårørende for å bevare gode forhold.

 

Hvorvidt pasienter skal delta i fora hvor deres situasjon diskuteres er også et samtaleemne. Sykepleieren sier at når hun er blitt kjent med pasienten får hun ofte en forståelse av at de vil vite minst mulig – for eksempel hva som blir skrevet om dem. De frykter at pasientens tilstedeværelse kan føre til at de ansatte legger bånd på seg. Sykepleieren sier: ”Vi skal på mange måter være så profesjonelle. Jeg tror denne profesjonaliteten kan ta knekken på oss. Vi trenger noen ganger å la ting flyte. Hvis pasienten er med, kan du ikke si noe på tankeplanet, som noen ganger er feil. Så jeg tror at vi kan hjelpe dem bedre ved å få lov til å filosofere lite granne uten at de er til stede.” De er enige om at pasientene ikke trenger å vite alt før avgjørelser er fattet.

 

Videre i samtalen kommer de inn på dialogens betydning. Den psykiatriske sykepleieren sier, ”Jeg føler det er veldig OK altså, for du forhindrer den her forutinntattheten.” De snakker om at det finnes mye kynisme i behandlingssystemet, mye kulde. Sykepleieren kaller det et misforstått syn på profesjonalitet der følelser skal ekskluderes mest mulig. Men de er opptatt av at ikke alle pasienter skal være med i dialog om eget liv. De snakker om at de kan bli sykere, eller at de ikke ønsker det. De mener at i noen situasjoner er det viktig at primærkontakten representerer pasienter på ulike samarbeidsmøter, og at konklusjonen fra møtene blir brakt videre til pasienten. ”Da blir det en dialog mellom primærkontakt og pasient.” I samtalen mellom sykepleieren og den psykiatrisk sykepleieren kommer de i liten grad inn på pårørende og venner som en del av det de omtaler som ”den nye trenden”.

 

Pasienter forteller i løpet av feltarbeidet at de ikke ønsker å delta når deres liv skal diskuteres. ”Jeg stoler på primærkontakten,” sier en. Jeg har også hørt personalet foreslå å invitere pårørende til samtale, men at pasienter har avslått. En sier, ”De har hatt nok bry med meg.”

 

I løpet av feltperioden får to pasienter og deres nærmeste besøk hjemme. Her blir det uformelle nettverket koplet inn. I det ene tilfelle er pasientens kone til stede, i det andre pasientens venninne. Psykologen mener at førstnevnte pasient var et ”klassisk kasus for denne typen arbeid.”

 

 

5. TOLKNING OG REFLEKSJON

 

I foregående kapittel har tolkning og refleksjon hatt et empirinært nivå. I dette kapittelet bringer jeg empiri og teori i dialog med hverandre. Teorier som omhandler betydningen av steder, det å  bo og språk, er de overordnede temaer som skal inngå i en tolknings- og refleksjonsprosess omkring min problemstilling: En beskrivelse av genius loci på Solhøgda. Alvesson & Sköldberg (1994) sier at refleksjon oppstår når en type tenkning konfronteres med en annen. De hevder at refleksiv tolkning innen empirisk forskning befinner seg på ulike nivåer. I det videre veksler jeg i hovedsak mellom to av deres nivåer; det empirinære og det teoretiske nivå. I tillegg berører jeg det sosialpolitiske nivå. Utgangspunktet for refleksjonsprosessen er perspektiver som har åpnet seg underveis i arbeidsprosessen.

 

Kapittel 5.1 omhandler tolkning og refleksjon omkring livet på Solhøgdas og stedets betydning for identitetsdannelse.

 

Kapittel 5.2 er tolkning og refleksjon om betydningen av å få lov å være syk, og om hvorvidt en atmosfære preget av beskyttelse og vern av den psykiatriske pasient er vesentlig for det som kan betegnes som god omsorg.

 

Perspektivet i kapittel 5.3 stiller spørsmål ved om hvorvidt en atmosfære preget av beskyttelse og vern kan holde pasientene fast i en entydig sykdomsforståelse, og om denne forståelsen bidrar til en ytterligere sykeliggjørning.

 

Hvorvidt Solhøgdas historie har betydning for det livet som kommer til uttrykk i dag, blir gjort til gjenstand for refleksiv tolkning i kapittel 5.4.

 

Det siste perspektivet, i kapittel 5.5, er en refleksjon over muligheten til å føre en dialog med stedet for å få i stand endringsprosesser til beste for pasientene.

5.1 Steders betydning for identitetsdannelse

 

”Aldersgruppen (blant de senil demente) var mye mer lik før. Lettere å se de som en gruppe. Lettere den gangen å identifisere deg som en datter. Jeg prøvde å tenke på om jeg kunne vært sånn mot mora mi. Kan jeg stå til ansvar for mine egne handlinger? Kunne jeg gjort det mot mine egne?”

                                                                                                                                 (Hjelpepleier)

 

Solhøgdas identitet – hva stedet gir inntrykk av – kan sies å handle om det mer bestandige og det mer foranderlige. Det mer bestandige er Solhøgda som bygget sted, det foranderlige er menneskene der.  Solhøgdas eldste bygning er et sveitserhus i tre. Sveitserstilen er luftig og lett med gavler som strekker seg ut og opp. Armene er åpne. Stedet ønsker menneskene velkommen: ”Her kan du bo, her kan du føle deg trygg, her blir du tatt vare på!”. Den nyere delen er i stein og betong og kan betegnes som funksjonalistisk. Den ligger lavt mot bakken og trykker seg samtidig fast til sveitserhuset. Ingen unødvendige detaljer. ”Her arbeider man effektivt!”, er denne fløyens tale. Identiteten forteller om åpne armer og et hus med ønsker om å ta vare på – å romme – mennesker som trenger omsorg, og den forteller om samlebåndprinsippet (Jf. Ragnhilds historie i kap. 4.3). Mennesker skal behandles mest mulig effektivt etter lavest mulige kostnader. Bygningens identitet i dag kan sies å uttrykkes i et både-og språk. Vi kan si at de mer bestandige bygninger taler med to tunger. Det første taler ivaretakelsens og beskyttelsens språk, det andre taler et språk som forteller at ”…her kan du ikke være for bestandig”. Formspråket uttrykker tvetydighet.

 

Det navnet man omtaler noen eller noe med, er identitetsskapende i seg selv. Navnet Solhøgda  har alltid fulgt stedet. Her får sol og luft et uttrykk i sveitserstilen. I tillegg til navnet, har institusjonen fått ulike betegnelser som er tenkt å konkretisere stedsbruken. Når Solhøgda kun var en trebygning som tok i mot pasienter med sine ”åpne armer”, var det et sanatorium for tuberkuløse. Da Solhøgdas fasade ble endret med effektivitet for øye, ble stedet betegnet som hjem, og senere som bo –og behandlingsinstitusjon. Det vil med andre ord si at samtidig som bygningen får ett nytt, språklig uttrykk i form av stein og betong hvor identiteten kan knyttes til effektivitet, blir betegnelser som hjem og det å bo benyttet. Dette kan lede tankene mot et ønske om å oppveie en ikke ønsket effektivitet med en navngivning. Effektivitet handler, slik jeg forstår, om hurtighet. Hurtighet kan forhindre menneskers fotfeste i tilværelsen. Mens det å bo nettopp kan handle om et slikt fotfeste; å forbli, oppholde seg, dvele, det vante og det vi er kjent med (Nordberg-Schulz 1978, s. 21).

 

I disse dager betegnes stedet som et senter. En slik betegnelse kan tenkes å uttrykke et sted med et mangfold av tilbud. Man assosierer lett til kjøpesentra hvor alle behov er ment å skulle dekkes under ett og samme tak. Solhøgda er ikke lenger et sted hvor tuberkuløse får behandling og pleie, heller ikke et sted hvor kun psykiatriske langtidspasienter kan få være resten av sitt liv, men et sted som både rommer korttidspasienter, dagpasienter, og noen langtidspasienter. Det ser derfor ut som at noe av det særegne ved stedet, er at det opp gjennom tidene har vært i stadig endring. Solhøgda som et sted i endring bidrar til dets identitet. En hjelpepleier sier: ”Vi har jo fått til endringer før, så vi klarer det vel nå også”.

 

For å bevege seg fra fasaden og inn, må vi gjennom en låst dør. Nøkkelen er et symbol på stedets identitet. Nøkkelen tilhører de ansatte. ”Et øyeblikk så kommer jeg og låser ut  klærne dine”, er en setning som de ansatte stadig gjentar. Nøkkelen gir personalet adgang til kjøkken, vaktrom, undervisningsrom og et av toalettene. Nøkkelen gir også personalet mulighet til å låse ut pasientenes penger, tobakk og klær. Nøkkelen er et symbol på at ansatte er forskjellig fra pasientene. Den formidler kontroll. Nøkkelen som kontrollsymbol kan understøtte både beskyttelsens og effektivitetens formspråk. Når pasienten selv ikke har kontroll over sine penger, sin tobakk og sine klær, bidrar nøkkelen til beskyttelse mot unødig forbruk, eller til beskyttelse for samfunnet utenfor. ”Gidder du å låse meg ut?”, er ord som gjentar seg mange ganger hver dag. Nøkkelen kan også bidra til å holde effektiviteten oppe. Dersom personalet til en hver tid har oversikt over pasientene, vil de slippe unødig mas om mer penger, røyk og klær. De vil også til enhver tid ha oversikt over hvor pasientene befinner seg.  Nøkkelen er et tvetydig symbol.

 

Toalettenes arkitektonisk uttrykk er også tvetydig, og nok et symbol på forskjellen mellom ansatte og pasienter. Toalettene er et utrykk for kontrollens tvetydighet.  De ansatte benytter ikke samme toalett som pasientene. Inndelingen fører til at ansatte og pasienter lett orienterer seg. De vet sine forskjellige identiteter. Kontrollaspektet er da et utrykk for at noen er beskyttere og noen trenger beskyttelse. Eller det er et uttrykk for en krenkningsmekanisme som hele tiden minner pasientene på at de ikke passer inn.

 

Vi kan også si at toalettene bidrar til å holde effektiviteten oppe. Den romlige inndelingen fører til at ansatte slipper å stå i kø; de slipper å vente på tur. De kan haste videre til neste gjøremål. I avdelingen ses stadig ansatte som haster av gårde. Pasientene går langsomt.

 

Pasientene har egne røykerom. Personalet kan ikke benytte dette. Røykerommet er enda et symbol på forskjellen mellom ansatte og pasienter. Pasientene er verdige røyken, de ansatte ikke. Det kan se ut til at statlige føringer som fremmer røykfrie sykehus formidler tvetydighet, og røykerommet taler tvetydighetens språk. At pasienter skal beskyttes mot presset mot å la være, kan handle om omsorg. ”Hun kan bli dårligere av å bli presset,” sier en sykepleier. Pasientene skal beskyttes for de frustrasjoner det innebærer å ikke kunne ta seg en sigarett når de måtte ønske. Vi kan også si at dette kan handle om at hjemmet skal være et sted hvor du også er fri til å gjøre det du vil. Solhøgda er pasientenes hjem. Da må pasientene få røyke. Personalet kan røyke i sine hjem.

 

Det kan også hevdes at røyk som et tvetydig symbol kan forståes i lys av effektivitetens språk. Personalet kan ikke bruke tid og krefter på til stadighet å minne pasientene på at dette ikke er tillatt. Tiden deres er for kostbar, og de har ikke tiltro til at pasientene selv kan forholde seg til et slikt påbud. I tillegg kan en mene at det ikke er så farlig om pasientene røyker. Som pasienter er de ikke til nytte for samfunnet. Da er det kanskje ikke så farlig om de dør likevel. Samlebåndprinsippet vil fungere mer effektivt. Og personalet har ansvar for å holde effektiviteten oppe. De ansatte må ikke bli syke. De må være produktive og ved god helse.

 

Solhøgdas identitet, det mer bestandige, kan også sies å romme det som sitter i veggene. Pasientene beskriver Solhøgda som et sted som utstråler trygghet og kjærlighet. Stedet er som kjent bygget og drevet inntil ganske nylig av Sanitetsforeningen. Sanitetskvinnene har hatt en finger med i spillet – de har bidratt med å gi Solhøgda ånd – eller genius.  I Sanitetsforeningens forskjellige skrifter leser vi stort sett om byggeplaner, hvilke type pasienter bygningen skal romme, samt økonomiske overveielser. I det skriftlige materialet fra tidligere tider finner vi, innimellom byggeplaner og regnskap, poesi og mottoer. Noen strofer i et dikt lyder: ”… Da må vi tenke – hva gagner vår neste? ”…at smil avler smil, og glede gir latter. Ja lik en arv i fra mor og til datter…”. Et motto lyder: ”I små ting frihet. I store ting enighet. I alle ting kjærlighet”. Vi finner ikke noe som direkte henspeiler på hva de legger i god omsorg og behandling. Men i en tale i forbindelse med Solhøgdas 90-års jubileum kan vi lese at hele tiden var det kjærligheten til de syke som var ledetråden. Kanskje det er slik at kjærlighetens drivkraft ligger i veggene og gir institusjonen et preg eller identitet som får menneskene der til å føle seg hjemme? Kan grunnspråket sies å være kjærlighetens språk?

 

Solhøgdas identitet bærer også preg av det foranderlige – ansatte og pasienter. Med utgangspunkt i det foregående kan vi si at Solhøgda som bygget sted formidler beskyttelsens og effektivitetens formspråk, mens grunnspråket er kjærlighetens språk. Disse språkene kan sies å uttrykke det mer bestandige steds språk. Vi ser videre på hvordan disse språk uttrykkes av ansatte og pasienter, og hvilket inntrykk språket kan ha på deres identitetsdannelse.

 

5.1. Ansatte, sykdom og språk

 

Solhøgdas mangetydige språk kan sies å gjøre inntrykk på de ansatte, og de ansatte uttrykker seg på mange måter. Det som er felles er at personalet ser på pasientene som syke som trenger ulike former for hjelp. De hjelper pasientene til ”å lære å leve med sykdommen” (Prosedyreperm 1999). Ansatte beskytter pasientene mot et press om å bli friske. En sykepleier sier til en pasient som kjenner seg urolig en dag: ”Dette er noe du må godta, det har med sykdommen din å gjøre”. Pasienten som bor hjemme får hjelp for uroen i form av at sykepleieren pakker et teppe godt rundt henne og gir henne kaffe. Pasientens uro knytter sykepleieren til noe inne i pasienten som pasienten er nødt til å godta. Sykepleieren presser ikke pasienten til å ta seg sammen med beskjed om at uro er allmennmenneskelig. Vi ser kun en oppfordring til å godta, og til å ta i mot hjelp. Å pakke tepper rundt noen er en konkretisert form for beskyttelse. Men det kan også være tegn på effektivitet. Dersom sykepleierens kunnskap handler om å forstå psykiske lidelser som noe som er inne i pasienten, vil sykdommen alltid være der. Da kan man tenke seg at det mest effektive er å dempe uroen der og da. For jo fortere pasienten blir rolig, jo fortere kan sykepleieren ta fatt på andre oppgaver. Hun kan haste videre.

 

På vaktrommet og undervisningsrommet identifiserer personalet seg med psykiatrifaget. Det er her de uttrykker ekspertkunnskapen. Eksperter skal drive behandling. Behandling handler om at noen gjør noe med noen (Seikkula 1996). Pasientene på Solhøgda skal lære å leve med sykdommen. Pasientene har en diagnose, og de ansatte vet hvilken behandling som hjelper. Derfor omtales pasientene på vaktrommet som ”…avflatede, affektive kverulanter, manipulerende og oralfikserte”. Medikamenter forordnes og seponeres. De behandles. De skal få det bedre.  På undervisningsrommet får det øvrige personalet psykologens fortolkning av pasientenes liv. Pasientene klassifiseres. De andre ansatte lærer om ”…diagnoser og riktig behandling”. De lærer å behandle pasientene som de ser på som svake. Ord som syk og hjelpeløs er ansattes beskrivelse av den svake. Behandlingen i seg selv innehar  et kontrollaspekt. Medikamenter blir mye benyttet og bidrar til å beskytte pasientene mot at vonde tanker dukker opp; at de ikke går i kjelleren. Eller medikamentene bidrar til å kontrollere en væremåte som blir sett på som upassende. Det som personalet betegner som for mye eller for lite aktivitet, blir kontrollert med medikamenter.

 

Eller kan vi her påstå at ekspertkunnskapen fordrer effektivitet? Ulike typer psykofarmaka tar mål av seg til å dempe symptomer. Pasienter kan ved hjelp av medisiner bli mindre kverulerende, manipulerende og oralfikserte. Når slike symptomer dempes, vil de kverulere og manipulere mindre; de vil ikke være til bry. Behandling handler om effektivitet. Dersom de er mindre til bry på Solhøgda, vil de sannsynligvis være mindre til bry ute i samfunnet. De kan fortere flytte i egen bolig.

 

Hvordan kommer så kjærlighetens språk til uttrykk? De ansatte sier at de ikke behandler noen likt. De ser pasientene som ulike, selv om alle betraktes som syke. Kjærlighetens språk uttrykkes med noe mer enn deres fagstemme. En hjelpepleier forteller at da hun arbeidet med de senil demente tenkte hun ofte på om hun kunne vært slik mot sin egen mor. Ergoterapeuten var ”… lei av tester og vurderinger…” der hun kom fra, og identifiserer Solhøgda som et sted hvor personalet har en friere holdning i forhold til det å hjelpe. Hun sier at ”…her ser vi hensikten med kaffekos, og med at pasienten får pakke klyper”. Det er de små ting som teller. Kjærligheten handler også om romslighet. De ansatte gir seg ikke bare til kjenne som fagpersoner. De bruker stemmen som privatperson. Faget blir ikke skilt fra personen. De sammenlikner seg med døtre eller mødre, og de inviterer pasienter med hjem. Pasientene vet hvor noen av dem bor. De har vært på besøk. I tillegg ser vi også at rigide skiller mellom ansvarsområder oppheves. Hjelpepleieren ryddet en hel dag i pasientens hjem fordi hun tok i mot  pasientens fordring om hjelp til å få orden i boligen. Pasientens fordring fikk forrang. At arbeidet var å betrakte som kommunens ansvar telte mindre. Ansatte handler ikke automatisk, de uttrykker sin praktiske kunnskap i kjærlighetens språk. Denne kunnskapen kan slik sett sies å være blitt en vane. Mange av hjelpepleierne har vært lenge på Solhøgda. Grunnspråket, kjærlighetens språk, har gjort noe med dem. Vi vet at selv om stedsbruken har endret seg mange ganger, har det alltid vært mennesker som har blitt igjen for å arbeide med andre typer pasienter. Vi kan da tenke at budskapet i Sanitetsforeningens mottoer og dikt ubevisst har nedfelt seg i dem, og blitt brakt videre fra generasjon til generasjon. Sanitetskvinnenes slagord og deres poesi viser seg i form av oppmerksomhet og handling.

 

Det kan synes som om ansatte bekrefter Solhøgdas formspråk og grunnspråk. Vi kan si at de uttrykker et ønske om å beskytte, om å være effektive og om å vise kjærlighet. Beskyttelsens språk uttrykkes noen ganger som en åpen dialog ansatte seg i mellom, eller som dialog mellom ansatte og pasienter. Noen ganger er monologen fremtredende. Vi kan kanskje si at de ansatte tilkjennegir mange identiteter. I fellesrom, hjemme hos pasienten og i planleggingsmøter med eller uten pasienter til stede er tonen åpen og undrende. Fagidentiteten får et åpent uttrykk. De ansatte vektlegger samhandling, og svarene er ikke gitt på forhånd. Dialogen og hverdagsspråket preger disse møtene. I de låste rom derimot, taler ekspertene. Pasientene defineres og klassifiseres. Monologen og faguttrykkene er kjennetegnet her. Monologen understreker en stor forskjell mellom ansatte og pasienter. Ansatte eier kunnskapen, pasienter eier den ikke.  Slik sett kan det synes som om de låste rom fremmer fagpersoners monolog, de åpne rom fremmer dialogen.

 

5.1.2 Pasienter, sykdom og språk

 

Opplever  pasientene så å bli beskyttet eller kjenner de effektivitetskravet på kroppen? Pasientene betegner seg som syke.  Når de omtaler sykdommen snakker de om utrygghet, sår i sjela, kjærlighetsmangel, dårlig selvbilde, ikke fast grunn under føttene, ensomhet, klarer ikke å holde orden,” på vei opp”. Ingrid sier at ”… jeg må jo være syk for det var jo galt å stjele.” Hun har en sykdomsidentitet selv om tyveriet skjedde for 40 år siden. Terje sier: ”…er jeg blitt sånn, så er jeg blitt sånn”. Han identifiserer sykdommen som noe han er. Ingrids identitet var i utgangspunktet knyttet til forskjellige psykiatriske institusjoner. Hun var trygg der, selv om hun var redd. Dette kan forståes dit hen at hun opplevde beskyttelse i form av ”tak over hodet”, men hun fant ikke fotfeste. Ingrid opplevde ikke tilhørighet til disse stedene, men hun hadde heller ikke tilknytning til andre steder hvor hun kunne finne mening i tilværelsen. På Solhøgda fant hun tryggheten. Hun opplevde å bli tatt vare på. Noen der tok hånd om henne. Hun hadde ingen nøkkel, og var avhengig av andre for å få mat, medisiner og penger. Hun var hjelpeløs, men det var alltid noen som hjalp henne. Det at hun ikke hadde nøkkel var et tegn på at hun trengte beskyttelse. Og hun ble beskyttet. Men hun forteller også om utryggheten som oppsto når en ny omsorgsbolig i nærheten av Solhøgda sto klar til innflytting. Hun ønsket ikke å flytte dit, men personalet mente at hun var såpass god at dette ville hun klare. Selv følte hun kun fortvilelse. Hun følte seg presset. Kan vi si at dette handlet om Solhøgdas effektivitetsspråk? Ingrid hadde en identitet som psykiatrisk pasient og hjelpeløs, men ble av de ansatte betraktet som mindre hjelpeløs enn hva hun selv opplevde. Det kan synes som om den nye omsorgsboligen i seg selv var grunn til at hun ble betegnet som bedre enn hun selv opplevde. Noen måtte jo bo der, den kunne ikke stå tom. Effektivitet handler om å få noen pasienter ut, slik at det kan bli plass til nye. Ingrid måtte ut. Hun ble offer for det tvetydige formspråkets tale som viste seg i effektivitetens tale. Men senere opplevde hun dette som en ny form for beskyttelse. ”Jeg kunne jo ikke være der for bestandig”, sier hun. Og hun tilføyer at ”…det å bo for seg selv gjør meg selvstendig, samtidig som det er viktig at jeg har hjelpen så nær”.

 

Opplever så Solhøgdas pasienter kjærligheten som ”sitter i veggene”?  Flere pasienters  identitet knytter seg til å være kjærlighet verdig. Ingrid sier at ”…på Solhøgda fikk jeg den kjærligheten jeg trengte, her fant jeg tryggheten”. Anne-Britt sier at ”…jeg stoler på primærkontakten min”. Begge disse dagpasientene søker trygghet og beskyttelse på Solhøgda når livet utenfor er vanskelig. Begge knytter omsorg og kjærlighet til beskyttelse.

5.1.3 Identitet og språk

 

Diagnoser og riktig behandling kan gi pasienter identitet. Pasientene vet hvem de er. Og når de har fått sin identitet kan de kreve beskyttelse i form av for eksempel omsorg, trygd og bolig. Flere hevder at ekspertspråket bidrar til å opprettholde en identitet hos pasientene som tilsvarer den diagnosen de får (Gergen 1997, Kolstad 1998, Wifstad 1997). De hevder at språket er informativt,  men også formativt. Hvordan man snakker om en selv er formende for identiteten, og hvordan man omtaler den andre er formende for den andres identitet. Språket bidrar til selvforståelsen og virkelighetsforståelsen til ansatte og pasienter på Solhøgda, og er dermed identitetsdannende (Kap. 2.2.1, s.). Identitet er derfor ikke noe som er inne i oss eller blir påført utenifra. Den oppstår i relasjoner mellom personal og pasienter. Dialogen bidrar, i følge Seikkula, til økt forståelse for en selv og andre, og er identitetsskapende. Og hvis identitet er noe som oppstår mellom mennesker, blir det mulig å tenke seg at ansatte og pasienter på Solhøgda ikke har en identitet, men mange. Men det er vanskelig å få øye på pasientenes mange identiteter på Solhøgda, selv om de blir beskrevet som annerledes utenfor institusjonen. Sosialkonstruksjonistisk tenkning kritiseres for at individet blir uten opplevelse av en kjerneidentitet. Han blir uten retning, uten fornemmelsen av posisjon og sted, uten fornemmelsen av å være en verdifull person (Wifstad 1997, s 205). På Solhøgda ser det imidlertid ut som en del av pasientene opplever sykdommen som kjerneidentiteten. Ingrid er sykdommen. Terje er blitt sånn. Kun en pasient jeg traff, sa at han ikke var sinnsyk. Han sa at han ikke ville være der for bestandig.

 

Pasientene beskriver ikke sykdommen ved hjelp av symptomer fra diagnoselister, men de sier jeg er hjelpeløs, jeg er utrygg, jeg er ensom, jeg kjeder meg.  Hjelpeløshet, utrygghet, ensomhet og kjedsomhet knyttes til sykdommen – til kjerneidentiteten. Stedets formspråk – både-og språket – handler om ivaretakelse av den syke som en som kan være det, og en som bør bli fortest mulig tilpasset systemet. Det fellesmenneskelige grunnspråket er kjærlighetens språk. Med støtte i Nordberg-Schulz kan vi si at dette språket ligger i veggene og taler til menneskene der. Ansatte uttrykker, og pasientene fordrer kjærlighet. Kjærligheten er gitt. Identitet kan dermed synes å være noe mer enn et produkt av språkspill som oppstår i relasjoner. 

 

5.2 Det sykdomsdefinerende stedet – det gode stedet

 

”Jeg ønsket ikke å skrives ut. Det var de eneste gangene jeg hadde det trygt…  når jeg var på en institusjon.”

                                                                                                                                  (Pasient)

 

Det gode stedet[8] – Solhøgda –  utstråler en atmosfære. Navnet i seg selv, og det som sitter i veggene, bidrar i så måte. På Solhøgda får pasientene lov å være syke. På det gode stedet er du fri til å være syk. Ingrids historie forteller om et liv på konstant søking etter trygghet. Det var smertefullt for henne å være ute i samfunnet. Hun ønsket mest av alt å være i en institusjon. Institusjonene hun tidligere hadde vært i, gav henne tak over hodet og beskyttelse mot omverdenen. Men hun opplevde at noe manglet. Hun sier at hun fikk sår i sjela. ”Jeg fikk ikke den kjærligheten som jeg har nå”, forteller hun. Solhøgda er stedet hvor hun opplever å være kjærlighet verdig. Hun beskriver det gode stedet som et sted hvor ansatte ”…lytter på det jeg har å si”, og et sted hvor ansatte er ærlige. ”Jeg stoler på primærkontakten min”, sier en annen pasient. Ingrid sier at hun fikk ”gnisten fordi de ansatte trodde på henne”.

 

 

 

Da hun skulle ut i egen leilighet gjennomgikk de skritt for skritt hva hun kunne møte, og hun torde til slutt, fordi de gang på gang gjentok at dette ville hun klare. På det gode stedet får hun ”…hjelp til alle mulige ting”. Hun får trøst når hun gråter, hun får hjelp til å kjøpe kopper og kar når hun skal i egen leilighet. Hun sier at ”...  de har skjønt at ho Ingrid trenger kjærlighet og omsorg – og hun trenger trygghet. På Solhøgda tar de vare på deg uansett hvor svak du er. Hvis jeg er syk så ser de det på meg. Men de har aldri gitt opp å tro på meg”.

 

Vi kan si at pasientene beskriver det gode stedet som et sted som  bærer preg av håp og muligheter, muligheter som for den syke handler om endelig få lov å være syk, endelig å bli beskyttet. Det bidrar til at pasienten finner en forankring, han får bekreftelse på sin smerte, han får bekreftelse på at han trenger hjelp

 

Det gode stedet er også det stedet hvor man opptrer som gode hjelpere. Det oppleves meningsfullt å kunne hjelpe den syke. På det gode stedet rettes oppmerksomheten mot den andre. ”Kjærligheten til den syke er ledetråden”. Målet er å hjelpe den syke til et best mulig liv til tross for de begrensninger sykdommen medfører. Hjelpen handler om å skape atmosfære. Atmosfæren fra tiden med senil demente beskrives av en hjelpepleier som  ”…det å holde orden rundt dem, at de ikke skulle være sjuskete. Det ytre teller for det indre. Det avspeiler holdninger. Fysisk omsorg ble viktig”. Hjelpepleieren sier at denne atmosfæren har de tatt med i dagens situasjon.

 

På det gode stedet behandles ingen likt. Pasientene får være forskjellige. Da må man spille på lag med den enkelte. Når pasientene blir oppfattet som forskjellige må refleksjon prege det gode stedet.  Hjelpepleieren reflekterer over hvorvidt hun kunne vært slik mot sin mor. Moren er en hun er glad i, og som hun ønsker alt godt. Slik ønsker hun også å møte pasientene. En sykepleier reflekterer over om det er lurt å ha pasienten med på ulike møter. Hun har et ønske om å skåne pasienten for falske forhåpninger fordi de skulle ”snakke om tilbud som de kanskje ikke kunne innfri”. På det gode stedet reflekterer de ansatte over hvordan de kan ta være på pasientenes selvtillit. Uttrykket den gyldne middelvei benyttes, og personale undrer seg på hvordan de kan hjelpe pasienten som stadig flytter møbler  til å beholde troen på seg selv, samtidig som noen grenser må settes. Det gode stedet er stedet hvor man reflekterer omkring praktiske forhold knyttet til det å bo. Pasientene som bor på Solhøgda trenger kanskje nye møbler, Anne-Britt, som bor hjemme, trenger støvsuger. Noen trenger hjelp til å rydde rotete leiligheter. Terje, som også bor hjemme, trenger et rom å trekke seg tilbake i. 

 

På det gode stedet reflekterer ansatte over den hjelpen de gir, og uttaler at ”… alle skal ikke behandles, alle skal ikke bli friske”. De tillater pasienter å være i fred med sykdommen sin. Å la pasienter være i fred med sykdommen beskrives som trygghetsskapende. En psykiatrisk sykepleier sier at ”… det blir mer traumatisk enn godt at pasientene stadig skal behandles på alle måter”. Hun er opptatt av at forandring skaper uttrygghet. Å betrakte pasienter på Solhøgda som syke, handler om personalets ønske om å skape trygghet. En sykepleier sier at ”… det å filosofere litt på egenhånd uten at pasienten er til stede”, blir viktig for ikke å uroe pasienten unødig. Hun er opptatt av at de kan ta feil, og hun vil ikke fremstå som en som feiler i møte med pasienten. Hun ønsker å formidle trygghet ved å fremstå som en som har et svar.

 

På kardeks- og undervisningsmøter bekreftes pasientenes sykdom. Pasientene defineres ved hjelp av fagspråket. Fagspråket gir de ansatte sikkerhet i møte med pasientene. Ansatte vet at pasientene er hjelpeløse, kverulerende, oralfikserte eller manipulerende. Når de forstår dette, forstår de at de må behandles deretter. Personalet finner trygghet i påstandskunnskapen, og personalet uttrykker denne tryggheten i møte med pasienten. Det sykdomsdefinerende stedet – vaktrommet og undervisningsrommet – blir å betrakte som det gode stedet. Pasientene vet at der inne sitter mennesker med kunnskaper om deres sykdom, og det oppleves trygt å vite at noen bryr seg.

 

Det gode stedet er det låste rommet som noen ganger åpner døren for pasientene. Når sykepleieren skriver rapport på vaktrommet blir pasienten ikke avvist. Sykepleieren har ikke tid til en prat, men hun gir rom for at pasienten kan sitte sammen med henne. På det gode stedet tenker de ansatte på pasientene. Pasientene inkluderes. Pasientene som bor utenfor Solhøgda blir invitert med å steke vafler, eller de ansatte tilbyr seg å passe husdyr slik at pasientene kan få anledning til å reise bort.

 

Stedets formspråk støtter opp om den syke som syk, og hjelperen som er der for å hjelpe. Grunnspråket taler beskyttelsens og trygghetens språk. Når pasientene på Solhøgda opplever beskyttelse og trygghet, handler det om sammenhengen mellom stedets formspråk og grunnspråk. Sammenhengen mellom disse språk og verbalspråket bidrar til en god atmosfære fordi ansatte og pasienter refererer til den samme verden. En verden hvor pasientene er hjelpeløse. Når alle snakker samme språk blir tilværelsen for de som bruker stedet oversiktlig, forutsigbar og trygg. Tilværelsen gir mening. De finner alle fotfeste og opplever tilhørighet.

 

Vi kan her spørre om det gode stedet – Solhøgda –  tilfredstiller pasientenes behov for å bo? Nordberg-Schulz (1978) henviser til Heideggers undersøkelser av etymologien til ordet ”bo”. Det beskrives som å forbli, oppholde seg, dvele. Det handler om det vante og det vi er kjent med. Og det beskrives som å få være i fred og å være beskyttet mot fare, men også om å være fri til å utvikle seg. (s. Kap. 2.3.2). Ut i fra denne beskrivelsen kan vi si at pasientene på Solhøgda oppholder seg, men de bor ikke ut i fra det å vokse og gro. Mange pasienter forblir på Solhøgda i årevis. Noen utskrives, men fortsetter å bruke stedet. Selv om pasientene bruker stedet på ulike måter, oppholder de seg der. Pasientene dveler i større eller mindre grad. De er kjent med stedet og opplever beskyttelse. Når verden utenfor er truende, eller angsten får overtaket, blir Solhøgda stedet som beskytter de hjelpeløse mot fare.

 

Stedets grunnspråk stemmer med andre ord overens med pasientenes opplevelse av å være syke og personalets forståelse av dem som syke. Den allmenne orden på Solhøgda viser en tenkning som handler om psykisk sykdom som gjenkjennelig. Pasienter og ansatte finner fotfeste i sykdommen. Ansatte uttrykker kjærlighet, pasienter opplever å være kjærlighet verdig. Å bli venner med stedet handler om å være glad i stedet. Ansatte og pasienter beskriver Solhøgda som et godt sted å være. Kjærligheten kan sies å ha blitt en vane – en habitus – som er båret videre av de som har brukt stedet lengst, fra det var hjem for senil demente. De som har brukt Solhøgda lengst er noen av hjelpepleierne og noen av pasientene.

 

Hjelpepleierne lærte i overlappende situasjoner. Det var alltid noen ansatte igjen fra tidligere tiders bruk. Nye ansatte ble ”gamle” og jobbet igjen med nye. Slik kan man forstå at stedets kjærlighetsånd har blitt uttrykt i praktisk kunnskap – i fortrolighet mellom mester og lærling. Den praktiske kunnskapen som hjelpepleierne har ervervet seg gjennom år, uttrykkes ved hjelp av deres mange stemmer. Stemmene som noens datter, noens mor, noens hustru og noens hjelpepleier kan sies å være stemmer som uttrykker at hjelpepleierne er sosialt informert. Stemmen som den mentalt informerte hjelpepleieren får ikke forrang. Når de evner å ta i bruk flere stemmer får bokkunnskapen ikke så lett overtaket, og de opptrer på en  romslig måte. Kjærlighetens språk innebærer derfor at de ikke følger regler. De er personlige. De deler noe av sitt privatliv med den andre. Dette innebærer at de bruker skjønn eller teft. De er åpne og oppmerksomme i forhold til den enkeltes pasients behov.

 

Pasientene som har vært på Solhøgda lengst har blitt vant med å bli møtt med kjærlighet, og de har gitt uttrykk for å være kjærlighet verdig.  Det har skjedd en livslang læring fordi personalet og pasienter har vært til stede under skiftende tider og bidradd til å holde kjærligheten i veggene levende. Det gode stedet kan derfor sies å være preget av en overordnet atmosfære hvor erfaringskunnskapen blir synlig og kaster lange skygger over påstandskunnskapen. Men påstandskunnskapen er der. I møte med pasientene uttrykkes den ikke i ord. Den er skjult i dagligspråket og i handlingene, men minner hele tiden menneskene på Solhøgda om at pasientene er sykdommen.

 

Solhøgda taler kjærlighetens språk. Et slikt språk kan sies å være åpent og undrende. Det kan med første blikk synes som at dette språket møter mennesker i dialog. Men den ytre dialog mellom ansatte og pasienter er i bakgrunnen. Ansatte gjør seg oftest sine refleksjoner på egenhånd. Ikke på kardeks- og undervisningsmøter hvor monologen er fremtredende, men i uformelle møter og i møter med 1. linjetjenesten. Men først når de har kommet frem til hva som er best for pasienten, formidler de dette. Det  innebærer likevel at de er oppmerksomme, at de lytter. De reflekterer i det stille, eller sammen med andre kollegaer når pasientene ikke er til stede. I refleksjonene kommer kunnskapen frem. I det åpne språket er stemmen som ansatt med erfaring fremtredende. Påstandskunnskapen er der – den ligger på lur –  men den synes underordnet.

 

Når pasienter og ansatte fra kommunene er til stede på undervisningsrommet er tonen åpen, og svarene er ikke gitt på forhånd. Både mennesker, bygninger og rom er i et vekselspill som gjensidig påvirker hverandre og som fordrer ulike utrykk. To hjelpepleiere underbygger at man uttrykker seg forskjellig avhengig av kontekst. På Danmarksturer og fester ser de at  ”… pasientene opptrer  på en helt annen måte”. En stedsforflytning handler om å være et annet sted. På et annet sted har man en annen identitet. Slik kan vi også forstå uttrykket å gå inn i en psykose. Pasienten går fra ett sted til et annet. Han gjør en stedsforflytning og endrer identitet. Hjelpepleierne mente at pasientene gav inntrykk av å være friske – normale – i Danmark. Personalet beskriver ikke seg selv som annerledes i slike situasjoner.

 

Kjærlighet fordrer åpenhet. Dialog og samhandling kan sies å være forutsetninger for en åpenhet som ser pasienter som forskjellige. En pasient kan derfor trenge omsorg som handler om hjelp til å rydde leiligheten, en annen trenger å få pakket pleddet godt rundt seg i sin egen stue. De blir møtt med et åpent blikk. Pasientene er ikke like, selv om de er syke. De er kjærlighet og tillit verdig. Veggene konkretiserer en del av kjærlighetens budskap: ”… i alle ting kjærlighet.” Men likevel er kjærligheten tvetydig.

 

5.3 Det sykdomsdefinerende stedet – det medikaliserende stedet

 

”I går var jeg først på sykehuskafeen. Etterpå gikk jeg meg en koselig bytur. ’Tror du jeg er for ’høy’?’”

                                                                                                                                 (Dagpasient)

 

Er det gode stedet nødvendigvis godt? Det kan tenkes at pasienter ved hjelp av språket har ”blitt tvunget til” å ta i mot en sykdomsidentitet for å finne tilhørighet og trygghet, og for å oppleve mening. Det medisinske fagspråk har opp gjennom tidene, på Solhøgda og andre steder i behandlingssystemet, overlevert et entydig syn på ulike medisinske lidelser. Sykdommen er gitt pasientene av ansatte som vet. Solhøgdas formspråk har understøttet dette synet. Dersom kjærlighetens språk i tillegg har ”vært i veggene”, kan vi kanskje kalle den en kvelende omsorg. Spørsmålet blir da om dette kan  kalles kjærlighet og omsorg? Pasientene har fått en tilhørighet fordi de er syke. Slik sett bor de på Solhøgda fordi Solhøgda er et sted beregnet for syke.  Men fører det gode stedet til at de bor i egentlig forstand? I bobegrepet til Heidegger ligger, i tillegg til å skåne og beskytte, også å være fri til å utvikle seg og til å være seg selv (Nordberg-Schulz 1978, s. 22). Vi kan derfor si at Solhøgda er stedet hvor omsorgen av noen av informantene blir betegnet som kvelende. Dette fordi kjærlighetens språk er truet av klassifiseringer og definisjoner av den hjelpeløse som trenger å kontrolleres og som vanskeliggjør dette språkets uttrykksmåter. Klassifiseringen eter seg inn på kjærlighetens språk. Pasientene er beskyttet, men de har ikke frihet og mulighet til å være seg selv, til selv å ta kontroll. Da kan det gode stedet oppleves godt å være på, selv om det nødvendigvis ikke er det.

 

Det gode stedet er nødvendigvis ikke godt. Det kan hindre pasienten i å se muligheter utover det å være syk, hindrer ham i friheten til å utvikle seg selv og til å være seg selv. Det bidrar også til å hindre ansatte i å se pasienten som noe mer enn en som trenger hjelp til å leve med sykdommen.

 

Solhøgda er et bygget sted hvis mål alltid har vært å gi omsorg og behandling til syke mennesker. Mennesker som får, og mennesker som gir, har til alle tider brukt stedet. De tuberkuløse pasientene var smittsomme pasienter som skulle være der til de døde. Den lumske sykdom, eller den hvite pest var uhelbredelig. Sykepleierne gav omsorg mens legen dro utenlands på jakt etter mer kunnskap om sykdommen han prøvde å bekjempe. De senil demente var ikke smittsomme, men håp om bedring fantes ikke. De skulle også leve og dø på Solhøgda. Ansatte bidro til at livet deres ble så godt som mulig. Alle disse pasientene kan sies å ha sykdommer som er inni kroppen og som kan påvises ved hjelp av blodprøver eller røntgenapparatur.

 

De første psykiatriske pasientene  på Solhøgda beskrives som kroniske. Heller ikke her så ansatte mulighet for bedring. Pasientene skulle også få leve og dø på Solhøgda. Vi ser tydelig at stedsbruken fra 1912 og fram til siste del av århundret, hovedsaklig har vært preget av mennesker med lite håp om bedring, og mennesker som har bidratt til å hjelpe under disse forutsetningene. Nå for tiden betegnes ikke pasientene som kroniske institusjonspasienter, de betegnes som rehabiliteringspasienter. DPS – tanken handler om at psykiatriske pasienter i hovedsak kan bo hjemme og benytte seg av polikliniske tilbud eller korttidsopphold. Disse pasientene blir i prosedyrepermen likevel omtalt som noen som må lære seg å leve med sykdommen. Sykdommen forståes også her som noe inni kroppen, men den kan ikke påvises ved hjelp av blodprøver eller røntgenundersøkelse.

 

Det medikaliserende stedet kan sies å være stedet hvor pasientene på Solhøgda trenger hjelp av fagfolk. Pasientene kan ikke hjelpe seg selv. De er uten ansvar.

 

Ingrid har erfaringskunnskap fra ulike institusjonsopphold. Hun har møtt medpasienter som har fått sjokkbehandling uten bedøvelse og hun har selv blitt behandlet med insulin. Hun sier at ”… de kalte det behandling, og behandling skulle de ha”. Behandling var noe som ble påført dem utenfra. Pasientene måtte ta imot om de ville eller ikke. Nå bor Ingrid i egen leilighet i nær tilknytning til Solhøgda. Når hun har angst og er litt ute av seg, forteller hun at de ansatte tar vare på henne. Hun lurer også på om hun er ”… for høy…” dersom hun både går på kafé og i butikker på samme dag.

 

Cathrine orker ikke reise hjem før de nye medisinene har begynt å virke. Anne-Britt orker ikke rydde, og leiligheten er lite trivelig å bo i. Hun orker ikke ha besøk før noen kan komme og rydde opp. Heller ikke vil hun besøke familie eller venner fordi hun ser seg selv som brysom fordi hun er så mye syk. På det medikaliserende stedet er pårørende et lite omtalt tema. Det private nettverk bør skånes. På det medikaliserende stedet er personalet pasientenes nærmeste nettverk. Personalet et lett tilgjengelige for å yte hjelp.

 

 Pasientene ser ut til å være ”tvunget” inn i en rolle hvor de opplever vanlige mellommenneskelige problemer som symptomer på sykdommen sin. De blir brikker som forstår seg selv med utgangspunkt i Solhøgdas verdensanskuelse. Denne sykeliggjøringen bremser for en oppmerksomhet mot det som kan være fellesmenneskelige livsproblemer. Pasientene ser kun på seg selv som syke fordi det er nedfelt i deres bevissthet. De ser seg ikke ansvarlig for eget liv. Andre må hjelpe til.

 

Det medikaliserende stedet er også stedet hvor de ansatte sammen klassifiserer pasientene. Pasienten som syk fastholdes i faguttrykkene. Denne forståelsen er med dem i møte med pasientene, men da benytter de ansatte andre ord. En hjelpepleier snakker på vaktrommet om at en pasient om våren ofte kommer i en depressiv tilstand. Hun er redd dette skal skje denne våren også, og foreslår å øke Haldolen. Legens forordning følger hjelpepleierens forslag. I møte med pasienten forteller hun til pasienten, som i utgangspunktet hadde ønsket mindre medisiner, at legen har bestemt at pasienten trenger mer fordi hun i fjor ”… gikk i kjelleren”. ”Dette må vi unngå i år”, sier  denne hjelpepleieren. Begrepet depressiv tilstand blir i møte med pasienten betegnet som å gå i kjelleren.

 

Personalet beskriver også pasientene som dårlige fordi de har det rotete hjemme. En hjelpepleier sier at ”… du må ha det veldig vanskelig når du har levd i dette kaoset”. Rot og kaos blir på det medikaliserende stedet til et sykdomstegn. En annen ansatt sier til Anne-Britt som vil bort fra uføretrygden, at ”…sykdommen kan føre til et nytt nederlag”. Hvis hun prøver seg i arbeidslivet, kan det tenkes at sykdommen fører til at hun ikke kan holde på en jobb. Ønske om et arbeid bør derfor pasienten glemme fordi hun som syk ikke kan regne med å klare det. Sykdommen seirer over pasientens ønske om det pasienten betegner som ”…et vanlig liv”. En psykiatrisk sykepleier mener at pasienter kan bli sykere av å flytte ut i kommunen, at pasienten ikke vil tåle en slik forandring. På det medikaliserende stedet hindres pasienten i å ta sjanser.

 

Medikalisering i tradisjonell forstand betraktes som samfunnets tendens til å produsere psykiske lidelser. Mellommenneskelige problemer blir forstått som sykdom, og flere og flere mennesker blir betegnet som behandlingstrengende (Kolstad 1998). Vi vet at pasientene på Solhøgda er lidende mennesker. De kan lide fordi sykdommen er inni dem, eller de kan lide fordi systemet har påført de denne lidelsen. Det kan tenkes at psykiatrien som fagfelt ved hjelp av språklige konstruksjoner har påført denne lidelsen, og at lidelsen er holdt oppe ved hjelp av det samme språket.  Selv om de lider, kan vi likevel tenke oss at pasienten betraktes som sykere enn de er på grunn av fastlåste sykdomsforestillinger.

 

Dersom institusjonskulturen som sykdomskultur ligger innebygget i den materielle livsverden og holdes oppe av ansatte og pasienter, vil ansatte og pasienter se etter det som passer inn i en sykdomsforståelse. Sykdomskulturen i veggene og den diagnostiske kultur i samfunnet har formet menneskene og satt regler for samhandlingen.  Dette begrenser forståelsen for at pasientene på Solhøgda med sine psykiatriske diagnoser, også kan ha vanlige mellommenneskelige problemer som kan være forbigående. Tuberkulose kunne påvises som noe i kroppen. Psykisk lidelse kan ikke det. Grenseoppgangen mellom hva som er en psykisk lidelse og mellommenneskelige livsproblemer er vanskelig. Alle har selvsagt vært nedfor en gang i blant, og alle har hatt et for høyt tempo i perioder. På Solhøgda reguleres dette med medikamenter, låste dører og mange andre ulike tiltak . Pasientene definerer hverdagsproblemer til sykdom, ansatte gjør det. De holder et fast grep om sykdommen som noe bestandig. Når sykdommen betraktes som bestandig får pasienten som gikk i kjelleren i fjor, justert sine medikamenter for å unngå å gå i kjelleren i år. Da ryddes pasientenes leiligheter av de ansatte, i stedet for at ansatte diskuterer og undersøker hvorvidt pasienten selv har forslag til hvordan man kan få bukt med rotet.

 

Slike handlinger kan selvsagt bero på god kjennskap til pasienten gjennom flere år, og handlingen kan derfor være god og riktig. Men handlingen kan også være til hinder for at pasienten får mulighet til å ta del i allmennmenneskelige erfaringer som handler om at livet går opp og ned for de fleste av oss, og at rot og kaos i perioder preger alle hjem.

 

 5.4 Gammel arkitektur, ny tenkning

 

”… også dette med at de (pasientene) har hatt en lang historie i psykiatrien…  også kommer det en ny ’trend’ nå som sier at de skal være med ut i kommunen. Det blir en sånn omskifting for pasienten sjøl. Det blir en ny hverdag. De kan bli skremt av det også.”

                                                                                                                      (Psykiatrisk sykepleier)

 

Solhøgda som bygget sted har en historie. Menneskene der har også sine historier. I følge Nordberg-Schulz vil steder som går fra et bruksområde til et annet, leve med i den endrede bruken. Når noen uttaler ”Jeg er pasient på Solhøgda”, vil derfor en slik uttalelse ubevisst romme stedets historie. Solhøgda er noe mer enn en nybygget institusjon beregnet på psykiatriske pasienter. Dette  merforholdet må taes i betraktning når ansatte sier at de arbeider på Solhøgda.

 

Den eldste arkitekturen – sveitservillaen –   rommer Sanitetskvinnenes kjærlighetsspråk. Det samme kan sies om det funksjonalistiske tilbygget, siden kjærlighetsspråket er Sanitetskvinnenes overordnede ide. Men her synes dette språket å kjempe mot en arkitektur som ikke vil kjærlighetsspråkets beste. En del av arkitekturspråket ivaretar en behandlingsideologi om frisk luft og ro i landlige omgivelser som det beste for mennesker med tuberkulose. Solhøgda lå – og ligger fortsatt – forholdsvis langt unna byen, godt skjermet fra naboer. En slik behandlingsideologi kan gjenkjennes i asyltenkningens ideer. Frisk luft og ro var også viktige faktorer det ble tatt stilling til når Gaustad, Dikemark og Blakstad ble bygget. Et slikt sammenfallende syn kan sies å forsterke fellesskapet mellom den hvite pest og galskap. Både de tuberkuløse og de gale skulle få beskyttelse, og samfunnet skulle beskyttes. De skulle bo på tuberkulosesanatorier eller asyler i den snevre betydningen av begrepet bo.

 

Grovt forenklet kan vi si at tuberkulosesanatorier og asyler som ble oppført på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var uttrykk for en byggeskikk, eller et formspråk som formidlet et tydelig sykdomssyn på pasienten. Store sovesaler til pasientene, vaktrom til personalet. Rommene og interiøret formidlet at pasientene var objekter for behandling og ansatte var handlende subjekter. Pasientene ble behandlet i tur og orden etter legens forordninger  Arkitekturen (jf. toalettenes inndeling) og redskapene (jf. nøklene) fordret menneskene der til å handle på bestemte måter. Måter som uttrykte stor avstand  mellom ansatte og pasienter. Ansatte som ansvarlige for pasientens liv. Pasienten som ansvarsløs.

 

Sanitetsforeningen arbeid har tatt utgangspunkt i samfunnets behov for helsehjelp. Når tuberkulosen var bekjempet, tok arbeidet nye veier. Senil demente pasienter ble senere betraktet som en viktig gruppe å rette søkelyset mot.  Solhøgda ble derfor omgjort til et hjem for disse menneskene. Stedsbruken endret seg, og endring kjennetegner stedet.

 

 

Noen av hjelpepleierne har erfaring med bruksendring. De husker godt den gangen 50 senil demente pasienter skulle tilbakeføres til kommunen, og nye, psykiatriske pasienter skulle komme til Solhøgda. De husker fortvilte pårørende som protesterte, og de husker at de senil demente pasientene døde i prosessen. Pasientene tålte rett og slett ikke endringen. Selv knytter de ikke faren for å dø til omorganiseringen som er i ferd med å skje, men de kan fortelle at de gruer seg til å fortelle pårørende at nå står deres sønn eller datter øverst på flyttelista. Vonde minner i forbindelse med bruksendring er blitt en del av deres erfaringskunnskap. Vonde minner kan slik sett bidra til frykt for endring.

 

Andre ansatte er tydeligere på sin skepsis. De er opptatt av hvordan en ideologisk og strukturell endring vil virke på pasientene. En psykiatrisk sykepleier mener at de planlagte omskiftningene blir for store for pasientene. Hun er opptatt av at pasientene har funnet tryggheten på Solhøgda. Pasientene kjenner stedet og menneskene der. De opplever tilhørighet til stedet i seg selv, og til stedets verdensanskuelse. Den psykiatriske sykepleieren sier at ”… når man både flytter pasientene ut i kommunene og begynner å forandre holdning til dem, vil hverdagen bli helt ny, og pasientene vil bli skremt av dette”. Hun sier med andre ord at når pasienten ikke er vant til å bli sett på som aktiv deltaker i eget liv, så kan man ikke vente at de plutselig skal bli i stand til å delta. Hun forteller at mange ikke engang ønsker å vite hva som står om dem i rapporten, selv om de har fått mulighet til å lese. En sykepleier sier at hun også har forståelsen av at ”… de vil vite minst mulig”. Pasientene uttrykker ikke ønske om å delta, og den psykiatriske sykepleieren ønsker ikke at de skal presses til noe som vil bli svært fremmed for dem. Pasientene på Solhøgda bør få være i fred.

 

Sykepleierne mener på den andre siden at Seikkulas tenkning har noe for seg i møte med nysyke. Alle kan da starte med blanke ark. Pasienter og pårørende som ikke har erfaring med det psykiatriske behandlingsapparat vil sannsynligvis fordre en annen type oppmerksomhet enn de som allerede er blitt et offer for systemet. Nysyke har ikke etablert en fastfrosset sykdomsforståelse og ansatte, pasienter og pårørende vil i langt større grad få mulighet til å starte med blanke ark. Seikkula er opptatt av at fagpersoner må evne å få i stand en åpen dialog i det sosiale nettverket og at alle stemmer er betydningsfulle. Den psykiatriske sykepleieren mener dette er bra for ”… å forhindre forutinntatthet”. Sykepleieren er likevel bekymret for at en slik åpenhet fører til at hun ikke kan si noe ”… på tankeplanet som noen ganger kan være feil”. Hun opplever fortsatt at hun må fremstå som en som har rett.

 

Ergoterapeuten forteller at de ikke har lang erfaring med dagpasienter i aktivitetsavdelingen. Siden de ikke sier nei til noen har dette langsomt ”…ballet på seg”. Hun er bekymret ”…for ressursene dette medfører”. Hun er bekymret for hvordan hun skal få tiden til å strekke til. En psykiatrisk sykepleier sier at hun har dårlig samvittighet hver gang hun reiser hjem til pasienter fordi det da blir en ekstra belastning på de som er igjen. De forteller begge om en begynnende omorganisering som er gitt uten at de selv har opplevd seg som aktive deltakere i prosessen.

 

Ingrids lange erfaring med psykiatrien, handler om å ikke få fred noe sted. Hun måtte ut og inn av institusjoner. Hun forteller at hun opplevde ”… nederlag på nederlag”. Ingrid sier videre at ”… en lege sa til meg at jeg aldri skulle innlegges mer. Han skjønte ikke at det var skremmende”. Hun forteller om alle gangene hun har prøvd å bo alene og hvor det har mislykkes. Men hun forteller også om takknemlighet i forhold til de ansatte som ”presset” henne ut i egen leilighet. De fortalte henne gjentatte ganger at det ville hun klare. Hun forteller med andre ord om en enetale fra de ansattes side. Denne monologen førte til en indre dialog hos henne som ga henne tro på at dette ville hun klare.

 

Solhøgdas historie er nedfelt i veggene. Arkitekturen taler et språk som kan sies å være på kollisjonskurs med DiKs ideologi. Veggene vil så å si protestere når menneskene begynner å tenke nytt. Arkitekturen forstyrrer nytenkning. En nytenkning som er opptatt av nærhet, oppmerksomhet og relasjoner, som ser på pasientene som ansvarlige og meningsberettigede, og forskjellig fra de andre pasientene. En tenkning som ser pasienten som en del av et nettverk, hvor også det øvrige nettverket er av betydning, innebærer å bruke et språk som er forskjellig fra det som ligger i veggene. Det blir problematisk å spille på lag. Solhøgdas gode atmosfære blir truet.

 

Veggene lager skiller mellom ansatte og pasienter, mellom syke og friske, mellom eksperter og ikke eksperter. Disse skillene opprettholder en medisinsk psykiatri. Bygningens protester kan synes å gå hånd i hånd med pasienters og ansattes skepsis i forhold til den nye trenden. En slik skepsis viser seg som tvil i forhold til en ny ideologi. Tvilen kan innebære at den ”gamle” forståelsen av psykiske lidelser blir bevart fordi dette er en forståelse man kjenner seg igjen i. Skjer dette, vil endring først og fremst føre til en strukturendring. Dette er et krav fra statlig hold, og er umulig å fri seg fra. Flere og flere pasienter må flyttes ut i kommunene, men entydiggjøringen av den syke som syk, vil flytte med som ”nissen på lasset.”  Så lenge stedets verdensanskuelse handler om andre verdier enn de verdier som Seikkula fremmer, kan det tenkes at nytenkning kun blir en form for glasur over en fortsatt kvelende omsorg. Pasientens muligheter for vekst og utvikling vil fortsatt undertrykkes fordi atmosfæren fortsatt kan oppleves god av ansatte og pasienter, selv om den ikke er det.

 

Innen dialogisk nettverkspsykiatri er tanken at pasienter, pårørende, øvrige nettverk og ansatte skal delta på likefot i omsorgen. Omsorgen skal hovedsakelig finne sted i pasientens hjem. Når pasientens stemme blir like mye verd som de ansattes, kan handlinger de ansatte anser som riktige, måtte vike for det de ansatte opplever som en dårlig ide. Nøkkelen, toalettene og røykeloven som til nå har symbolisert forskjellen på ansatte og pasienter kan ikke fungere som symboler i pasientenes hjem. I hjemmet har pasienten sin egen  nøkkel, han kan vise vei til toalettet og han kan bestemme om hjemmet skal være røykfritt eller ei. Dette skaper forvirring, og pasienter og personell blir rotløse. De vil ikke føle seg hjemme. Solhøgda er truet av en identitetskrise, og muligheten for et stedstap er nærliggende å tenke seg. Nordberg-Schulz (1978) skriver at steder som har vært gjenstand for gjennomgående forandringer har tapt noen av de kvalitetene som gir steder identitet. Dersom ansatte og pasienter på Solhøgda forsøker å neglisjere stedets historie,  vil identiteten svekkes (s. 17-18). En neglisjering vil innebære at man ikke får tatt vare på det som fortsatt er verdifullt, og man får heller ikke muligheten til å ta avskjed med gamle spøkelser – med den medisinske psykiatri. Man kan da tenke seg at påtvunget nytenkning og omorganisering vil svekke Solhøgdas identitet som behandlingsinstitusjon for psykisk lidende mennesker, og at det vil finne sted et stedstap når omorganiseringen blir et faktum.

 

Et distriktspsykiatrisk senter (DPS) skal inneholde et mangfold av tilbud. Fragmenterte tilbud kan virke forvirrende. Omorganiseringens mål er at hjelpepleierne skal erstattes med sykepleiere, pasientene skal helst ut i egne boliger. Hjelpepleiere og pasienter som har vært lenge på Solhøgda skal med andre ord bort. Faren blir at tradisjonsbærerne som har ført stedets ånd videre forsvinner. Dersom ledelsen for psykiatritjenesten i fylket overser betydningen av Solhøgdas historie er det forståelig at de kvitter seg med tradisjonsbærerne. De ser ikke behovet for å ta et skikkelig oppgjør med tidligere tider, og det bygde stedets språk, språket som protesterer mot endring, undervurderes.

 

Eller vi kan tenke motsatt. Bygningen vil ikke protestere. Kjærlighetsspråket som ligger i veggene vil rope ut et ”ja” til endring. Endelig går ”bygningens drøm” i oppfyllelse. Dette fordi bygningens arkitektur opprinnelig mente å formidle en sammenheng mellom Solhøgdas formspråk og grunnspråk. Dette språk, eller den gode atmosfære skulle støtte opp om pasienten som et boende vesen, og Solhøgda er også til tider betegnet som hjem og et sted hvor pasienter skal bo. Og når man kjenner seg hjemme, bor man i egentlig forstand. Man både dveler og deltar, og deltakelse fordrer til aktivitet og medbestemmelse. Da vil bygningens budskap være tilpasset mangfoldet i menneskers liv. Når Sanitetskvinnene sier ”… i små ting frihet”, kan vi forstå dette som pasientenes mulighet til deltakelse. Når de sier ”… i større ting enighet…” kan vi tenke oss at bygningene ønsker å spille på lag med pasientene. Knytter vi disse utsagn til kjærlighetstanken åpner dette opp for større grad av medbestemmelse hos pasientene.

 

Gammel arkitektur og nytenkning kan være på kollisjonskurs fordi Solhøgdas språk ikke møtes i det nye språket. Men hvordan få i stand et møte? Her er det mulig å tenke seg at Solhøgda har mange stemmer, men at mange av disse ikke har fått munn og mæle ennå. For å unngå at nytenkning ikke skal innebære et stedstap, blir det derfor viktig å rette oppmerksomheten mot alle stemmer og lytte til Solhøgdas ånd. Pårørendes ønske om oppmerksomhet, dialog og samhandling innebærer en levende kunnskap som kan være nyttig å ta med seg i møte med Solhøgda. En dialog mellom mennesker og rom vil gjøre det mulig å ta avskjed med det som er til hinder for å se på pasienten som ansvarlig for eget liv, og ønske velkommen det som fremmer en tenkning om ansvarlige pasienter.

 

5.5 Om å gå i dialog med stedet

 

”Atmosfæren kan være…. Det kan handle om kvelende omsorg…  som vi har hatt diskusjoner om her på huset (Solhøgda). Men vi må jo hele tiden ha i bakhodet at vi ikke må sovne hen.”

                                                                                                                                 (Psykiatrisk sykepleier)

 

Solhøgda kan sies å ha mange stemmer; beskyttelsens stemme, effektivitetens stemme og kjærlighetens stemme. Samlet sett kan vi si at disse stemmene er et uttrykk for vern omkring pasienten som entydig syk og et uttrykk for en medisinsk forståelse av psykiske lidelser. Det medisinske subjekt-objekt forhold er nedfelt i bygninger og mennesker og tydeliggjør pasienten som uansvarlig objekt som er gitt en identitet som syk. Identiteten kan synes bestandig og er skapt av den medisinske monolog. DiKs stemmer protesterer mot en medisinsk forståelse. Pasientens identitet som syk skal ikke lenger betraktes som bestandig. Det medisinske språket kan sies å ha bidratt til en slik identitet, men språket kan også bidra til at sykdomsidentiteten endres, og til at pasienten kan se på seg selv som ”en som kan og vil”. Identiteten er foranderlig. Ved hjelp av dialog kan monologen overvinnes.

 

5.5.1 Solhøgdas monolog

 

Solhøgdas monolog kjennetegnes av en tale hvor den medisinske psykiatri har ordet. Talen tilhører både det bygde sted og menneskene på Solhøgda. Den innskrenker menneskenes handlingsrepertoar og gir bokkunnskapen forrang. Når Foucault (1999) hevder at diskursen materialiseres, og Johansen (1992) at kulissene har regien, kan dette forståes som at den materielle kraften er sterkere enn menneskene. De ansatte og pasientene er blitt disiplinert og regissert. Deres handlinger er begrenset av bygningens språk. Menneskene på Solhøgda er blitt offer for den medisinske psykiatris verdier, selv om de ansatte av og til er kritiske til disse verdiene.

 

Solhøgda er betegnet som det medikaliserende sted. Her har monologen forrang – man vet og handler. På det medikaliserende sted sykeliggjøres pasientene av de ansatte, og pasientene sykeliggjør seg selv. På det samme sted, i uformelle samtaler, reflekterer personalet seg imellom omkring denne problematikken. De ser betenkelighetene, de viser bekymring. Likevel holdes synet på den andre som hjelpeløs oppe. Man fortsetter å ta kontrollen over pasientens penger, tobakk og klær og man fortsetter å holde ytterdøren låst. Man fortsetter med kardeksmøter og undervisningsmøter hvor hjelpeløsheten forståes og klassifiseres. Personalet tar ansvar for den andres liv. Pasientene gir dem dette ansvaret. Dette forholdet holder oppe atmosfæren som oppleves god. Den omsorgsfulle hjelper møter pasientenes lidelse , men hun møter også pasientens hverdagsproblemer som sykdom.

 

Dette kan forståes ut i fra Solhøgda som bygget sted. Solhøgda er bygget med tanke på uhelbredelig syke som har krav på all den omsorg og kjærlighet som er mulig å gi. Stedet er bygget med tanke på at det skal være stor forskjell mellom ansatte og pasienter, og har mange kjennetegn med den totale institusjon (Goffman 1961). Bygningens utforming, rommene, nøkkelen og røykeloven viser denne forskjellen. Den medisinske tenkning er stedets verdensanskuelse. Tenkningen har fra 1912 og frem til i dag lært menneskene der hvordan de skal handle. Slik sett bidrar ikke ansattes refleksjoner over, og oppmerksomhet mot, medikaliseringsproblematikken til vesentlige endringer i møte med pasientene. Bygningen i seg selv protesterer så  voldsomt at endring synes umulig. For når bygningens tale skaper forvirring, blir alle som bruker stedet forvirret på sin plass i verden. Og hvordan skal de ansatte da hjelpe og beskytte? Og hvilken form for hjelp og beskyttelse kan pasientene da kreve?

 

Solhøgdas bygninger og rom er en del av livet og den medisinske kulturen. Det kan tenkes at stedet enten formidler en taus monolog, eller at det roper ut et monologisk budskap. Å bli kjent med monologen vil kunne gi oss innsikt i hvordan denne kulturen er skapt og opprettholdt, og dermed hvordan den kan endres. Da blir det vesentlig å bli kjent med stedet. Dette innebærer kunnskap om Solhøgdas historie. Monologen kan da være utgangspunkt for dialog omkring fortidens bruk.

 

5.5.2 Dialogens muligheter på Solhøgda

 

På Solhøgda må noe skje fordi statlige føringer forteller at de fleste pasientene på sikt må flytte ut i kommunene. De pålegger psykiatriens ledere en omorganisering av driften. I tillegg har noen av de ansatte begynt å interessere seg for DiK. Disse tankene er litt etter litt blitt et diskusjonstema blant personalet. De er både skeptiske og nysgjerrige på den nye trenden.

 

I dialogen kommer medikaliseringens motvekt frem. Dialogen er en del av hva vi er og er hovedkilden til praktisk innsikt og kunnskap. I dialogen finnes ikke en  forståelsen av psykiatriske pasienter; den åpner opp for forskjellene. Dialogen bidra til et møte mellom ulike stemmer. Da kan nye og bedre perspektiver på psykiatrisk praksis åpne seg. På Solhøgda kan dette synes unødvendig da stedet formidler en atmosfære som, i følge pasientene der, rommer personalets kjærlige handlinger omkring den syke og hjelpeløse pasient. Selv om de gode handlingene har et mangfoldig uttrykk, er de i hovedsak et uttrykk for en medisinsk praksis.

 

Selvrefleksjon er en del av dialogen på Solhøgda. Når ansatte reflekterer omkring sin virksomhet kan deres refleksjoner være begynnelsen til en endret psykiatrisk praksis.  De reflekterer over hvorvidt de bidrar til å gjøre pasientene enda sykere. En av dem er usikker på om det er lurt å tilby en pasient hjemmehjelp og tenker at pasienten kan oppfatte det som et signal om at hun ikke kan klare seg selv. En annen uttaler seg om undervisningen på møterommet. Hun sier hun er betenkt over å høre ”…sannheten om en pasient”. Undervisningen kan skape forutinntatthet, og stenge oppmerksomheten ute. Hun undrer seg på hva pasienten selv ville sagt om han var tilstede. 

 

Ansatte på Solhøgda beskriver noen pasienter som kverulerende og manipulerende, men er likevel svært kritiske til å få slike beskrivelser om pasientene fra ansatte på Sentralsykehuset. De mener at dette er med på å skape forutinntatthet før de i det hele tatt har møtt pasienten. De sier at de ønsker å møte pasientene med ”blanke ark”.

 

Personalet snakker også om egen frykt for å mislykkes i forbindelse med at de sier: ”Alle skal ikke være der ute for enhver pris, noen trenger en låst dør”. De forteller at pasientene kan bli dårligere av å flytte for seg selv; at de kan gå inn i en psykose. Men de reflekterer over egne uttalelser og henviser til teorier som sier at man ikke bør være så redde for dette. Psykoser kan betraktes som kriser, og kriser kan man vokse på. Psykosen kan betraktes som mulighet til frihet og utvikling. De ser med andre ord at deres egen redsel kan være et hinder for pasientens mulighet til vekst og utvikling.

 

I forbindelse med at jeg spør en ansatt om hvorfor han betegner pasienten som egosvak, svarer han at ”… dette er en måte å forstå på, jeg ville aldri sagt det på den måten til pasienten.” Han velger å opprettholde sin identitet som ekspert i det lukkede rom, men ser betenkelighetene i forhold til hvordan slike betegnelser kan påvirke pasientene.

 

To ansatte diskuterer en dag problematikken omkring en ytterligere sykeliggjøring av pasientene på Solhøgda. De mener at de ser på pasientene som skjøre, og lurer på hva et slikt syn kan ha å si for pasientene selv. ”Kanskje vi gjør dem mer hjelpeløse enn de er, vi stiller jo opp i de fleste tilfeller”, sier de. De snakker om at de har et eierforhold til dem, og undrer seg på hvorfor båndene blir så sterke.

 

Nordberg-Schultz stedsfenomenologi fremhever betydningen av at livet skal skje i overensstemmelse med stedet, og kaller det et vennskapsforhold. I et vennskapsforhold kommer andre stemmer til uttrykk enn disiplinens stemme. Et vennskapsforhold handler om å akte livet som finner sted.

 

I vennskapsforhold rettes oppmerksomheten mot den andre. Som venner deler man livet. Det innebærer en åpenhet i forhold til hvem man er og hva man mener. Godt vennskap innebærer ikke nødvendigvis at man alltid er enige. Uenighet kan tvert om oppfattes som at noen bryr seg.  Å bry seg handler om å ikke ta den materielle livsverden for gitt, men erkjenne at livet på Solhøgda er influert av omgivelsene. Ved å innrømme at Solhøgda som bygget sted har et språk, kan vi få i stand en dialog med stedet. Dialog innebærer en lydhørhet for det som ikke passer inn. Det som ikke passer inn kan være idegrunnlaget til DiK som innebærer en annen forståelse av psykisk lidende mennesker enn den medisinske. Det kan være monologen over pasienten som objekt. Det kan være forståelsen av pasienten om hjelpeløs. Det kan være symboler som understreker ansattes kontroll og pasientenes mangel på sådan. Det kan være en tale som protesterer mot de verdier som er vesentlige for å ivareta pasientens iboende muligheter. Ønskes reell endring må menneskene på Solhøgda ta stilling til hva stedet skal være i fremtiden. Dersom disse endringene innebærer å ta avstand fra tidligere verdier og innføre nye, innebærer det å true det kjente. Det innebærer å legge noe nytt i hjelpebegrepet, og det innebærer å se pasientene med nye øyne.

 

Dialogen innebærer at vi personliggjør Solhøgda som bygget sted og spør, ”Hvem er du?” Noen svar vil stedet selv gi, dersom vi åpner oss og lytter, ser, lukter. Er vi opptatt av sansen for håndgripelighet, oppdager vi kanskje gamle bilder, gjenstander eller annet interiør som har noe å fortelle. Sanitetskvinnenes innsats har satt sine spor, og vi kan få innblikk i deres arbeid helt fra tuberkulosens tid. En del hjelpepleiere og pasienter har oppholdt seg på Solhøgda siden det var hjem for senile demente. Tradisjonen er videreformidlet fra generasjon til generasjon.

 

Dersom vi tar pasienters og ansattes ord på alvor, samt mine egne opplevelser, er atmosfæren på Solhøgda god. Folk har funnet fotfeste der. Men i tider med forandring er det viktig med en kritisk gjennomgang om hva som er holdbar praksis. Da blir det viktig å lytte til tradisjonsbærernes stemmer. Tradisjoner binder oss, men er samtidig grunnlaget for våre refleksjoner. Det er gjennom refleksjon og dialog at ansattes og pasienters fordommer settes på prøve. Dialogen kan bidra til utvikling av ny mening og en bedre psykiatrisk praksis. Den kan bidra til en fortelling om hvilket uttrykk den nye trenden på Solhøgda skal få.

 

På Solhøgda var det først og fremst på vaktrommet og undervisningsrommet hvor de ansatte var tilstede, at monologen var fremtredende. Men Ingrid forteller at hennes primærkontakt benyttet seg av en tilnærmet enetale da de mente det var på tide for henne å flytte til en omsorgsbolig. Hun forteller at de sa ”… du skal, du skal, du skal!”, og at hun til sist sa ”… jeg vil, jeg vil, jeg vil!”. En slik monolog synes hos Ingrid å sette i gang en indre dialog som førte til et godt liv for henne. Et liv i egen bolig. Og når  vi vet at Ingrid i svært mange år har blitt vant med at fagpersoner har bestemt over henne, er det lett å tenke seg at det ville skape uttrygghet dersom de forventet å høre hennes mening. Det er også lett å tenke seg at resultatet da hadde ført til at Ingrid fortsatt hadde bodd på Solhøgda uten å oppleve å få sitt eget hjem.

 

Selv om rommene og symbolene uttrykker beskyttelse og kontroll, og selv om dette språket rommer grunnspråket, kjærlighetens språk, er dette språk å betrakte som monologisk. Noen vet best, og det beste formidles til pasientene som ikke vet sitt eget beste fordi de er syke og hjelpeløse. Likevel ser vi at rommene alene ikke bidrar til en entydig monolog fra de ansattes side. Samtalene er også forskjellige avhengig av hvilke personer som er til stedet. Stemmen fra monologiske rom får ikke alltid overtaket. Vi ser at dersom pasientene deltar på planleggingsmøter i undervisningsrommet, er tonen mer åpen og lyttende. Oppmerksomheten rettes mot hvordan alle i fellesskap kan bidra til å løse det som er problematisk. Pasienten blir her deltaker i en dialog. Det samme skjer dersom representanter fra 1. linje tjenesten deltar. Når noen kommer utenfra og inn. I slike situasjoner er også dialogen i sentrum. Men det er likevel en markant forskjell på de samtaler som finner sted i pasientens hjem, sammenliknet med de som finner sted i institusjon. Dialogen er tydeligst hjemme hos Terje. I denne situasjonen er oppmerksomheten og lydhørheten rettet mot hva Terje og hans kone mener er best for dem – en ny, romlig inndeling som kunne gjøre livet mer levelig for alle. De er begge optimistiske og uttrykker stor tro på denne løsningen. Det ser ut til at ekteparet selv har vært i en dialog med hjemmet sitt. På Solhøgdas vaktrom er Terje få dager tidligere blitt omtalt som en som er så dårlig at han bør få permanent opphold i institusjonen fordi de ansatte mener at kona og barna ikke bør ha den belastningen det er å ha ham boende hjemme.

 

Avhandlingen viser at de fleste langtidspasientene på Solhøgda vil protestere mot å flytte for seg selv, noe ganske få vil juble. De statlige føringene har ikke tatt hensyn til langtidspasientenes ønsker . De har bestemt hvor flertallet av pasientene på Solhøgda etter hvert skal bo. Ansatte er forpliktet i forhold til dette og blir derfor pålagt å konstruere en ny virkelighet for pasientene, eller sammen med dem. En virkelighet som innebærer å formidle en tro på at dette vil de kunne klare. Dersom virkeligheten er en språklig konstruksjon, kan det da tenkes at en ny monolog – en ny fortelling – som handler om pasienten som en aktiv deltaker i eget liv kan føre til en indre dialog hvor pasientene selv oppdager dette. Ansatte kan da handle som de handlet i møte med Ingrid, fordi vi vet at mange psykiatriske langtidspasienter ikke har erfaring med å delta i en diskusjon. De kan fortelle hva det beste er. Watne (1995) sier at  for å få i stand en dialog i den brutte dialogens verden, må dialogen i første omgang foregå mellom ansatte som en undring, og med beboeren som tilhører.

 

5.5.3 Atmosfæren – språkskapt eller stedbundet?

 

Mennesker forandres hele tiden, og identitet kan forståes som et produkt av språkspill. Seikkula hevder at dialog mellom mennesker i den psykiatriske pasients sosiale nettverk kan opprettholde eller endre pasientens identitet nettopp fordi den blir til i språklige relasjoner. Identiteten er derfor ikke bestandig. Kanskje Solhøgda som bygget sted i seg selv har liten betydning for pasientens opplevde hjelpeløshet, men hvordan han omtales i språklige relasjoner. Da vil en ny og annerledes fortelling om pasienten som en som kan og vil, konstruere pasienten på ny og hjelpe ham til en endret identitet. Ingrid opplevde å bli tvunget ut i egen leilighet. Ble hun da gitt en annen identitet, en identitet som en som kan klare seg på egen hånd? Eller hadde hun en grunnleggende identitet som var der hele tiden, men som ikke hadde blitt møtt og fått mulighet til å komme til uttrykk?

 

Ved Seikkulas forståelse, med støtte i sosialkonstruksjonistisk tenkning, er Solhøgdas atmosfære språkskapt, og språket i seg selv kan opprettholde eller endre Solhøgdas atmosfære. Atmosfæren som bidrar til beskyttelse og vern, men som holder pasientenes identitet fast knyttet til sykdommen, kan ved hjelp av språket endres til en fortelling om en annen atmosfære som får frem flere stemmer, stemmer som taler mulighetens språk. Språket er foranderlig og ikke å betrakte som bestandig innen konstruksjonismen. Solhøgdas historie, ”det som sitter i veggene” vil derfor i en slik sammenheng få mindre betydning. Atmosfæren i dag kjennetegnes i hovedsak av en monolog  om pasienten som hjelpeløs. Dialogen kan bidra til å skape en annen atmosfære omkring pasienten som aktiv deltaker i eget liv. Dersom virkeligheten forståes som språkskapt, kan det derfor være problematisk å forstå hvorfor endring først skjedde når ansatte i Finland flyttet omsorgen bort fra institusjonen. Monologen ser ut til å være stedbundet – bundet til Solhøgda som psykiatrisk institusjon.

 

Nordberg-Schulz tar utgangspunkt i Heideggers forståelse av mennesket som tilstedeværelse, mennesket som boende vesen. Han betrakter livet og stedet som uatskillelige.  Dette innebærer at Solhøgdas atmosfære er mer enn språkskapt (se Kap. 2.3). Vi må betrakte Solhøgda som både bestandig og foranderlig. Formspråket og grunnspråket utgjør til sammen stedets genius og taler til de menneskene som bruker Solhøgda. Stedet er ikke historieløst, og dermed ikke upåvirket av tidligere tiders bruk. Først når vi tar slike forhold i betraktning kan vi få til en endring som bevarer den gode atmosfæren som rommer noe utover å bli vernet. Grunnspråket vil nå få frem den stemmen som kanskje har ligget på lur, stemmen om pasientens iboende muligheter. Dialogen mellom menneskene og det bygde sted vil da føre til at pasientene på Solhøgda opplever å bo i ordets rette forstand.

 

Dialogen forutsetter et subjekt-subjekt forhold. Fysiske omgivelser betraktes gjerne som objektive forhold som taler det bestandige språk. Språket påvirker menneskene, snarere enn å medvirke med sin stemme. Om en bygning påvirker taler den monologens språk. Dersom man likevel tenker på bygninger og rom som subjekter og sier at ”…the house is an extension of the body” (Kap. 2.3.4), vil man inngå i en dialog med rommene og bygningen. Mennesker i dialog med hverandre, og med bygningen, vil kunne endre perspektiv. Når subjekt-objekt forholdet oppheves blir mennesket deltaker i verden (Nordberg-Schulz 1996). For at det bestandige sted skal kunne delta i dialogen må Solhøgda derfor betraktes som uferdig fordi stedet skal tjene et liv i forandring.

 

 

6 OPPSUMMERENDE TANKER

 

Hva kjennetegner så Solhøgdas genius? Genius loci er en atmosfære som oppleves god av pasienter og ansatte. Atmosfæren er preget av et personale som uttrykker kjærlige handlinger og pasienter som opplever disse handlingene som kjærlige. Gode handlinger blir satt på prøve av det de ansatte beskriver som en kvelende omsorg. Selv om dette er et begrep som kjennetegnes av et fast grep om pasienten som syk og hindrer ansatte og pasienter i å se pasientenes iboende muligheter; er det også et begrep som rommer muligheter. Omsorg er i sitt vesen ikke kvelende. I sin bekymring for den kvelende omsorgen, uttrykker de ansatte at muligheter til endring finnes. Bygningens budskap støtter opp under den klassiske psykiatri og viser det vi kan kalle en helt vanlig forståelse av psykiske lidelser som noe som eksisterer inne i pasienten og som kan møtes med ulike former for ytre tiltak. Det som bidrar til at atmosfæren oppleves som god, er kombinasjonene av vanlige handlinger og det passelige uvanlige. Mine funn viser både vanlige og passelige uvanlige handlinger. Pasientene blir møtt som syke. Det er de vant til, og det ønsker de. Men livet på Solhøgda utmerker seg ved at de ansatte overskrider noen grenser som den klassiske psykiatri og stedet har satt.

 

Ansatte diskuterer fortsatt pasientens beste i det store og hele på vaktrommet uten at pasienten selv er til stede. Den beste løsningen bringes så til pasienten. Ikke som en sannhet, men som grunnlag for en videre diskusjon i tryggere omgivelser. Det vanlige er å gå til pasientens rom og gi svaret. Monologen har forrang. Går man derimot til pasientens rom og gjør svaret til gjenstand for diskusjon, gjør man noe passelig uvanlig, men som ikke er så uvanlig at pasienten blir skremt av det. På Solhøgda foregår det mye vanlig, men også mye som kan betraktes som passe uvanlig i psykiatrisk praksis. Det passe uvanlige er når man overskrider det vanlige. Når pasienten får tre over dørstokken – får komme inn på vaktrommet – til rommet som er forbeholdt ekspertisen, skjer det noe. En grense er overskredet. Pasienten er ikke lenger ”noe der ute”, ”noe et annet sted”  eller et objekt for forandring. Han hører passelig med i fellesskapet med de ansatte. Det passe uvanlige er at han får bidra til å kjenne etter behovet for kontakt, han har ikke bare en tilmålt tid gitt av andre, han er passelig deltaker som selv formidler behov. Når ansatte hjelper pasienten med å rydde i pasientens hjem utenfor Solhøgda, inviterer pasientene hjem til seg eller drar på besøk til andre pasienter som bor hjemme, overskrides også grensene til det vanlige. Det passe uvanlige bidrar til at pasientene ikke blir forvirret på sin pasientidentitet samtidig som de også får innpass i et liv som tradisjonelt sett ikke er kommet psykiatriske pasienter til del. Solhøgdas ånd synes i det store og hele å romme en kjærlighet som handler om beskyttelse og vern. Denne kjærligheten er tvetydig fordi den på den ene siden kun beskytter, mens den på den andre siden gir rom for pasientenes iboende muligheter dersom man åpner blikket og lytter til Solhøgdas grunnspråk.  En oppsummering av Solhøgdas genius er som følger: 

 

Stedets ånd omhandler en atmosfære som handler om gjenkjennelse av ideologi og praksis. Den bevarer og viderebringer pasienters og ansattes identitet gjennom tidene. Når en slik genius først er skapt blir den på godt og ondt en del av hvordan menneskene tenker og handler. Kjærligheten i veggene på Solhøgda verner og beskytter den syke, samtidig som den setter grenser for pasientenes utvikling og vekst. Når pasientenes utvikling og vekst blir hindret, er kjærligheten gått over i sin motsetning.

 

Institusjonspsykiatrien kan synes viktig på flere måter. For det første definerer den det faglige fellesskapets forankring, ansatte som eksperter. For det andre definerer den pasientenes felles forankring som noen som har behov for hjelp. For det tredje knytter den sammen Solhøgdas fortid og nåtid og bidrar til å gi respons på de nye utfordringene institusjonene står ovenfor.

 

Genius loci på Solhøgda er en måte å forstå og forholde seg til det kjente og det ukjente i en tid hvor fellesskapet er preget av overordnede statlige føringer som sier at pasientens beste er å bo for seg selv. Det kjente er det vanlige – å bo på institusjon. Det ukjente – å bo ute i kommunen – kan ta opp i seg det passelig uvanlige fra Solhøgda.

 

Genius loci forplanter seg gjennom pasienter og ansatte og uttrykkes i praktisk kunnskap. Den dukker opp hjemme hos dagpasienter og korttidspasienter. Den forplanter seg til 1. linjetjenesten. Den kan forplante seg på en måte som fortsetter å  beskytte og verne, eller den kan gi rom for noe å strekke seg etter dersom man går i dialog med den.

 

Til sist handler dette om hvordan Solhøgdas atmosfære har grepet stedets verdensanskuelse, meninger, skepsis, engasjement og lengsler. Og når viktige sider ved stedets ånd er beskrevet, kan disse bringes videre til pasientenes hjem. Da må atmosfæren holdes oppe av alle som på ulike måter bruker stedet.

 

Ved å gi Solhøgdas ånd næring ved hjelp av oppmerksomhet, dialog og samhandling vil visjoner og muligheter som ligger i dvale få muligheten til å vekkes til live og bryte ut når tiden er moden.

 

6.1 Refleksjoner helt til slutt

 

Solhøgda er i våre dager i gang med nedbygging av langtidsplasser for psykiatriske pasienter . Det polikliniske tilbud skal økes, og man skal i tillegg satse på oppsøkende virksomhet. Tidligere har den medisinsk ekspertise vært en rød tråd gjennom skiftende tider. Nå skal det et ideologiskifte til. På Solhøgda skal de ansatte bevege seg bort fra tanken om at den psykiatriske pasient er syk og hjelpeløs, og mot Seikkulas måte å forstå, beskrive og behandle pasientene på. Sykdommen skal forståes som skapt i språklige, mellommenneskelige relasjoner. Den skal beskrives ved hjelp av hverdagsspråket og behandlingen innebærer en dialog mellom ansatte, pasienter og det øvrige sosiale nettverk. Pasienten skal, ved en slik tilnærming, se på seg selv som ”en som kan og vil”. Pasienter og pårørende blir handlende aktører. Pasientene skal ikke lenger beskyttes. De skal ikke lenger få være i fred med sin lidelse; de skal få frihet til å representere seg selv med en ny stemme, eller med sine mange stemmer. Et viktig faglig og sosialpolitisk spørsmål blir derfor hvorvidt det er viktig å tillate psykiatriske pasienter å være syke?

 

En liten ettertanke er på sin plass. DiK er et forsøk på å skape en ny fortelling. Fortellingen er blitt til i et rom, undervisningsrommet, litt i utkanten av det levde liv. Fortellingen er skapt av ledere på Solhøgda og utenforstående som har kommet inn bakveien. Fortellingen er forsøkt overlevert til de ansatte på informasjonsmøter. Pasientene er ikke blitt invitert. Dette er absurd. DiK tar utgangspunkt i  Seikkulas tanker om at endring best skjer i situasjoner hvor mennesker som er involvert i problematikken får komme til orde i åpen dialog. I iveren etter å få til en endring til pasientens beste, har DiK glemt å tenke at dialog mellom pasienter, pårørende og ansatte også her burde vært en forutsetning for å få i stand en endring hvor alle deltar.

 

 

 

 

LITTERATURLISTE

 

Alvesson, M. & Sköldberg, K. (1994). Tolkning och reflektion: vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: Studentlitteratur.

Anker, N. (2000). ”Dikemark – et selvforsynt samfunn i miniatyr.” I Norsk sykehusarkitektur. Årbok 2000, Fortidsminneforeningen.

Agar, M. H. (1980). The professional stranger. An informal introduction to ethnography. London: Academic Press, Inc. Ltd.

Amiel, R. (1972). Psychiatric architecture and sociotherapy. Nineteenth international hospital report. Arkitekthøgskolen i Oslo.

Andersen, A. J. W. & Larsen I. B (2001). ”Fagfolk har bøkene – vi har virkeligheten.” Tidsskriftet Sykepleien nr. 5 s. 57-60.

Andersen, A. J. W. & Larsen I. B (2001). ”La alle stemmer bli hørt.” Tidsskriftet Sykepleien nr. 6 s. 48-51

Andersen, T. (1998). Reflekterende Processer. Samtaler og samtaler om samtalerne. København: Dansk Psykologisk Forlag.

Barham, P. & Hayward, R. (1995). Relocating madness. From the Mental Patient to the Person. London: Free Association Books.

Bengtson, J. (1993). Sammanflätningar. Husserls och Merleau-Pontys fenomenologi. Göteborg: Daidalos.

Bengtson, J. (1998). Fenomenologiske utflykter. Göteborg: Daidalos.

Bjelland, A. K. (1993). Psykiatrisk sykdomsdefinering – i sosialantropologisk perspektiv. Universitetet i Bergen. Institutt for sosialantropologi.

Bjerkek, O. P. & Retterstøl, N. (2000). ”En reforms idealanlegg.” I Norsk sykehusarkitektur. Årbok 2000, Fortidsminneforeningen.

Bø, S. (1999). ”Kroppslighet, handling og tid – sammenhengen rom – tid – subjekt, med særlig henblikk på Kant og Heidegger.” I første, andre og tredje person. Festskrift til Audun Øfsti. Filosofisk institutts publikasjonsserie. 28/99. Trondheim: Filosofisk institutt.

Carsten, J. & Hugh-Jones, S. (1995). About the house: Levi-Strauss and beyond. Cambridge: University Press.

Ersdal, I. Aa. (1999). Det komplekse omsorgsarbeidet: omsorgsprosesser i et sykehjem. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Universitetet i Oslo: Institutt og museum for antropologi.

Dahl, A. A., Malt, U. F. & Eitinger, L. (2001). Lærebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Danielsen, K. (1992). ”Om å forstå det som er annerledes. En sosialantropologisk tilnærmingsmåte.” Ger Art nr. 3/92. Oslo: Norsk gerontologisk institutt.

Eriksen, T. H. (1993). Små steder – store spørsmål: Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Foucault, M. (1999). Diskursens orden. Oslo: Spartacus Forlag A/S. (Overs. Schaanning, E.)

Foucault, M. (1999). Galskapens historie. Oslo: Gyldendal. (Overs. Engelstad, F & Falkum, E)

Fridell, S. (1998). Rum för vårdens möten: om utforming av fysisk vårdmiljö för god vård.                Stockholm: Institusjonen för Arkitektur och statsbyggnad, Kungl Tekniska Högskolan.

Fog, J. (1994). Med samtalen som utgangspunkt. København: Akademisk Forlag.

Gergen, J. K. (1999). An invitation to Sosial Construction. London: Sage Publications Ltd.

Goffman, E. (1961). Asylums. Essays on the social situation of mental patients and other immants. New York: Dobbleday Company.

Goolishian, H. A. & Anderson, H. (1991). Från påverkan till medverkan. Terapi med språksystemisk synsätt. Stockholm: Bokförlaget Mareld.

Hammersley, M. & Atkinson, P. (1987). Feltmetodikk: Grunnlaget for feltarbeid og feltforskning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hansen, H. P. (1989). ”Feltarbeid i egen kultur.” Specialrekke nr. 21, 1989. København: Institut for antropologi.

Hermundstad, G. (1999) Psykiatriens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Johansen, T. (1992). Kulissenes regi. Mellom ting og tekster: En sosiomateriell analyse av forutsetninger for makt og mestring. Oslo: Universitetsforlaget.

Josefsson, I. (1998). Läkarens yrkeskunnande. Lund: Studentlitteratur.

Knutson, H. (2000). ”Fra psykiatrisk sykehjem til psykiatrisk senter – en dynamisk

transformering.” Dialog nr. 1, årgang 10

Kolstad, A. (1997). Arkitektur og (sosial)psykologi. Universitetet i Trondheim: Psykologisk institutt.

Kringlen, E. (1997). Psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget.

Kvale, S. (1997). Det kvalitative forskningsintervju. (Anderssen, T. M. & Rygge, J. Overs.)

            Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Light, A. & Smith, J. M. (1998). Philosophies of Place. Lanham, Md. : Rowman & Littlefield.

Lundby, G.(1998).  Historier og terapi. Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Oslo: Tano Aschehoug.

Lundstøl, J. (1999). Kunnskapens hemmeligheter. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Lewis, C. (1992). Inside track: My professional life in amateur track and field. New York: Simon and Schuster.

Martinsen, K. (1997). Fra Marx til Løgstrup: om etikk og sanselighet i sykepleien. Oslo: Tano.

Martinsen, K. (2000). Øyet og kallet. Bergen: Fagbokforlaget.

Martinsen, K. (2001). “Huset og sangen, gråten og skammen: rom og arkitektur som ivaretaker av menneskets verdighet.” I Wyller, T (red.) (2001). Skam. Bergen: Fagbokforlaget.

Melhuus, E. C. (1992). Ikke sant vi deler alt? Barns sosiale organisering av vennskap – dets uttrykk og innhold. Oslo: Barnevernsakademiet

Mevik, K. (1997). ”Mellom praksis og forskning. Dilemmaer ved å kople og/eller bevege seg mellom praktiker- og forskerrollen generelt – og spesielt innen helse- og sosialfeltet.” Sosiologisk årbok 2.

Molander, B. ((1998). Kunskap i handling. Göteborg: Daidalos.

Monsen, J. (1991). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Oslo: Tano.

Morse, J. M. (1994). “Designing Funding Qualitative Research.” i Denzin & Lincoln (1994)

            Handbook of quality research. Thousand Oaks: Sage Publications, Inc.

Nielsen, F. S. (1996). Nærmere kommer du ikke: Håndbok i antropologisk feltarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.

Nordberg-Schulz, C. (1978). Mellom jord og himmel: En bok om steder og hus. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordberg-Schulz, C. (1980). Genius Loci: Towards a phenomenology of architecture. London: Academy Editions.

Nordberg-Schulz, C. (1986). Et sted å være: Essays og artikler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Nordberg-Schultz, C. (1991). Minnesjord. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Nordberg-Schulz, C. (1996). Stedskunst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Norske kvinners sanitetsforening (1982). Hvordan ”Solhøgda” ble til

Norske kvinners sanitetsforening (1994). Jubileumsskrift 50 år for X krets

Norske kvinners sanitetsforening: Tale ved x sanitetsforenings 90 års jubileum

Norske kvinners sanitetsforening (1999). Norske kvinners sanitetsforening 1940-1945.

Norske kvinners sanitetsforening (1997). X sanitetsforening 100 år 1897-1997. Et festskrift

Nygård, R. (1993). Aktør eller brikke?: Om menneskers selvforståelse. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Nyquist, A. (1995). Ungdom. Oslo: Aschehoug.

Ot.prp. nr. 11 (1998-1999). Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven).

Piippo, J. (2000). Psykiatriska Pasienter och Nätverksorienterat Arbetssätt. Uppsala Universitetet. Institutionen för folkhälso- och vårdvetenskap. Enheten för vårdvetenskap.

Ploug Hansen, H. (1994). Feltarbejde i egen kultur. Århus: Skrift-serie. Danmarks Sygeplejerskehøjskole; Nr. 15.

Politikens filosofileksikon (1994). Köbenhavn: Politikens Forlag A/S

Schaanning, E. (2000). Modernitetens oppløsning: sentrale skikkelser i etterkrigstidens idehistorie. Oslo: Spartacus Forlag.

Seikkula, J. (1991). Peerheen ja sairaalan rajasysteemi potilaan sosiaalisessa verkostossa. Family-Hospital Boundary System in the Social Network. English Summary. Dissertation. Jyväskylä Studies in Education, Psychology and Social Research, 80

Seikkula, J. (1996). Öppna samtal. Från monolog til dialog i sociala nättverk. Stockholm: Bokförlaget Mareld.

Seikkula, J. (1999). Fra forvirring til klarhet – åpen samtale skaper nytt språk for psykotisk pasient. Fokus på familien. 3, 153-167.

Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum – Nordli.

”Solhøgda” psykiatriske sykehjem: Informasjonsbrosjyre (ikke datert)

”Solhøgda” psykiatriske senter: Prosedyreperm 1999.

”Solhøgdanytt” (2000). Påskenummer nr.1 årgang 4

Sosial- og helsedepartementet: Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006). Utbygging

        av kommunale tiltak. Øremerkede tilskudd til kommunene. Rundskriv 1-4/99

Sosial- og helsedepartementet: Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006). Planer for 

fylkeskommunale tjenester. Øremerkede tilskudd til fylkeskommunene. Rundskriv 1-24/99.

Sosial- og helsedepartementet (2000): Faktarapport om årsaker til psykiske plager og lidelser.

Statens helsetilsyn nr. 2 (2000): Koordinering av psykososialt arbeid for personer med

            Langvarige og alvorlige psykiske lidelser.

Steinsholt, K. (1997). Dialogens rolle i det postmoderne samfunn. Foredrag holdt ved Norsk religionspedagogisk forskningskonferanse 13. – 14. juni 1997

St. m. nr. 25 (1996-97). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene.

St.prp. nr. 63 (1997-1998). Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Endringer i

            Statsbudsjettet for 1998.

Strand, L. (1993). Fra kaos mot samling, mestring og helhet. Psykiatrisk sykepleie til

          Psykotiske pasienter. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Vatne, S. (1995). Kan bortebane bli hjemmebane? Brukermedvirkning i miljøterapeutisk arbeid med unge mennesker med schizofren atferd. Hovedoppgave ved hovedfag i helsefag. Institutt for sosialt arbeid. Universitetet i Trondheim.

Wadel, C. (1991). Feltarbeid i egen kultur: En innføring i kvalitativt orientert samfunnsforskning. Flekkefjord: Seek AS.

Wifstad, Å. (1997). Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatri. En filosofisk   undersøkelse. Oslo: Tano Aschehoug.

X fylkeskommune: Årsberetning 1999

X fylkeskommune: ”Solhøgda” psykiatriske senter: Utvikling og fremtidsplaner 01.12.99

Årbok 2000 – Fortidsminneforeningen. Norsk sykehusarkitektur 154. årgang.

Aaslestad, P. (1997). Pasienten som tekst. Fortellerrollen i psykiatriske journaler. Gaustad 1890-1990. Oslo: Tano Aschehoug.