Fra tuberkulosesanatorium til psykiatrisk senter

En beskrivelse av hvordan tidligere tiders stedsbruk får betydning for psykiatrisk praksis

Nedenfor er gjengitt prosjektplanen for mitt forskningsprosjekt Fra tuberkulosesanatorium til psykiatrisk senter - En beskrivelse av hvordan tidligere tiders stedsbruk får betydning for psykiatrisk praksis. Prosjektet danner grunnlaget for mitt doktorgradsarbeid ved Medisinsk Fakultet, Universitetet i Bergen, som ble påbegynt våren 2003.

Prosjektplanen er utarbeidet med økonomisk tilskudd fra Kulturavdelingen i Nordland Fylkeskommune ved fylkeskultursjef Aaslaug Vaa og museumskonsulent Frode-Ketil Pettersen.

Ved å vise interesse for sammenhengen mellom ulike fagfelt – historie og helse – viser disse personene at de satser på en forskning som ønsker å forstå nåtiden i lys av historien. De viser også at viktige helsepolitiske spørsmål må sees i relasjon til tidligere tider.

Fremdriftsplan og veiledning

Første del av prosjektet, 2003-2004, vil gå med til forberedelse, dokumentgransking og feltarbeid, etterfulgt av litteraturstudier, tolking av data samt utskriving av resultater. Prosjektet planlegges ferdigstilt i 2006. Veileder for prosjektet er professor Kari Martinsen ved Seksjon for Sykepleievitenskap, Samfunnsmedisinsk fakultet ved Universitetet i Bergen. Kari Martinsen har lang erfaring innen forskning og publisering. I de senere år har hun beskjeftiget seg med historieforskning bl.a. vedrørende Rikke Nissen samt utgitt publikasjoner vedrørende tidens og rommets betydning for omsorgsyrkene.

Introduksjon

”Det tvetydige sted”[1] tar utgangspunkt i et feltarbeid i et psykiatrisk senter. Denne institusjonen var opprinnelig et tuberkulosehjem[2]. I oppgaven betrakter jeg bygninger og rom som uttrykk som gjør inntrykk på personer. Arbeidet viser blant annet at verbalspråket endrer seg avhengig av hvilke rom pasienter og ansatte oppholder seg i. På vaktrom og undervisningsrom er monologen og et klassifiserende fagspråk fremtredende, mens på turer og hjemme hos pasientene (noen bodde i egne leiligheter i nær tilknytning til institusjonen) dominerer dialogen og hverdagsspråket. Arbeidet viser også at både pasientene selv og de ansatte knytter det som betegnes som allmennmenneskelige problemer til den psykiatriske diagnosen pasienten har fått. Diagnosen bekrefter at pasientene har en sykdom som gjør dem hjelpeløse og fordrer beskyttelse. Den beskyttende tilværelsen ser ut til å øke pasientens hjelpeløshet og lukke blikket for et mer selvstendig liv. Disse forhold synes å ha sammenheng med den opprinnelige stedsbruken – behandling av mennesker med tuberkulose.

Målet med dette prosjektet er å beskrive og analysere psykiatriske sentra (eventuelt institusjoner med andre bruksområder) som opprinnelig ble bygget til behandling av tuberkuløse[3]. Jeg hevder at både den historiske og nåtidige kontekst vil bidra til å forstå hvordan livet i et psykiatrisk senter kommer til uttrykk. Dette kan gjenkjennes som ”genius loci”, stedets ånd, eller det som er karakteristisk for stedet.

Arbeidet tar utgangspunkt i to perspektiver. Det første handler om stedets tidligere bruk som tuberkulosesanatorium. Her er fokus bygningens opprinnelig bruk med datidens ideologi for forståelse, beskrivelse og behandling av mennesker med tuberkulose. Det andre perspektivet har utgangspunkt i nåtiden. Det vil si forholdet mellom menneskene på stedet (ansatte og pasienter) og det bygde sted (institusjonen) slik det fremstår i dag. Her vil fokus være hvordan bygningen, rommene og interiøret kan bidra til å fastsette normer for forståelse, beskrivelse og behandling av pasientene. Her vil det også dreie seg om hvorvidt ideologier fra den gang stedet var en tuberkuloseinstitusjon kan sies å ”sitte i veggene” og medvirke til livet som leves i de psykiatriske institusjonene som skal danne grunnlag for dette prosjektet.

Problemstillinger

Steder der vi tilbringer tiden vår influerer på hvem vi er og kan bli. Inntrykk fra det omgivende sted (det bygde sted og naturlige omgivelser) er i individene som livshistorier, kunnskap og disposisjoner for engasjement og handling og bidrar til å konstituere vår identitet (Wiestad, 99). Vi søker å gjøre det meningsløse meningsfylt ved å skape relasjoner til hendelser og ting. Vi er både mottagende og handlende i forhold til omgivelsene. Det innebærer at vi også møter det bygde sted med sin historie og sine utforminger som mottagende og handlende mennesker. Men selv om steder alltid kan sies å være i oss mennesker er dette ofte å betegne som ”tatt for gitt” kunnskap, en kunnskap som uttrykkes i ord og handling uten at dens opprinnelse er oss bevisst. Følgende problemstillinger blir aktuelle:

Bakgrunn og begrunnelse for prosjektet

Det foreligger lite kunnskap på fagfeltet som er i skjæringspunktet mellom sykdomsforståelse, behandlingsideologi og arkitektonisk utforming av behandlingsinstitusjoner. For eksempel ble norske tuberkulosesanatorier, ca. 1880 – 1960, som i resten av Europa, tuftet på bestemte ideologiske og faglige syn på så vel sykdom som arkitektur. Dette gjaldt også asylene for de sinnslidende. Når institusjoner går fra et bruksområde til et annet kan dette forståes som et sammensatt fenomen som får betydning på samfunnsnivå, gruppenivå og individnivå. Mitt utgangspunkt er at mennesker som oppholder seg på steder ikke kan løsrives fra natur (her: skog, mark og andre mennesker) og kultur (her institusjoner og interiører). Steder er med andre ord i menneskene og menneskene er i stedene. På den måten betrakter jeg både menneskene i institusjonene - og institusjonene som byggverk - som subjekter for handling. Arkitektur blir derfor å forstå som steder som innehar dette både-og forholdet. Dette forholdet vil igjen si at arkitektoniske bygninger har betydning for pasienters og ansattes identiteter som henholdsvis de syke og de friske, og får betydning for pasienters mulighet til bedring eller ei.

Feltstudien søker å klarlegge om/hvordan tidligere tuberkulosesanatorier medvirker til folks oppfatninger av psykiske lidelser både når det gjelder forståelse, beskrivelse og behandling. Sanatorienes byggeskikk (formspråk), endret byggeskikk i forbindelse med bruksendringer samt ansatte og pasienters selvforståelser er vesentlig i en slik klarleggingsprosess. Utfordringen i arbeidet blir med andre ord å belyse hvordan kunnskap og erfaring om psykiatriske sentra[4] som opprinnelig ble brukt til å bekjempe tuberkulose gir opphav til ulike typer holdninger og atferder i møtene mellom ansatte og pasienter og bygde steder.

De fagdiskusjoner jeg vil bidra til er sammensatt av historie, arkitektur (stedsforståelse) og helse. Da min bakgrunn er helsefaglig vil feltarbeidet bli preget av dette. Men arbeidet vil også gi verdifull kunnskap om og bidra til dokumentasjon av de historiske forhold knyttet til de aktuelle institusjonene og deres bruk. De teoretikere jeg mener kan bidra til perspektivering av feltet er først og fremst Christian Nordberg-Schulz, Michel Foucault og Bruno Latour. I tillegg vil jeg benytte skjønnlitteratur og selvbiografisk litteratur. Teoretikerne viser på ulik måte hvorledes sosiale relasjoner mellom mennesker ikke kan eksistere uavhengig av de fysiske omgivelser og heller ikke av de ideer og begreper som bidro til å reise byggverk[5].

Nordberg-Schulz (1978, 1980, 1986, 1991, 1996) vil kunne bidra til diskusjoner omkring institusjonenes atmosfære. Han gjør det mulig å diskutere hvorvidt stemningen i de ulike institusjonene bidrar til å fremme eller hemme folks helse. Da hans tenkning også vektlegger menneskers tilknytning til steder som svært vesentlig for deres identiteter vil det bli aktuelt å diskutere hvorvidt det å være pasient i et tidligere tuberkulosehjem forsterker opplevelsen av å være syk og hjelpeløs eller motsatt. Ved hjelp av Foucault (1977, 1994, 2001) vil diskusjonen kunne fokusere på om bygningene i seg selv kan betraktes som maktdiskurser (eks. diskursen om hvordan tuberkuløse/psykiske lidelser skal forståes) som får ansatte og pasienter til å adlyde og dermed leve opp til denne diskursen. Latour (1996) hevder at tingene er til for (og i) menneskene og menneskene er til for (og i) tingene. Ting og mennesker er derfor subjekt og objekt på samme tid (aktanter). Inspirert av Latour vil man da både tenke at psykiatriske institusjoner er til for pasientene og de ansatte, men man vil også tenke at pasienter og ansatte er til for bygningens skyld. I skjønnlitteraturen finnes fenomennære beskrivelser av livet i tuberkulosesanatoriene; beskrivelser fortalt av/om mennesker som har vært smittet av tuberkelbasillen (Mann 2002, Scharff &Johansen 1985, Skogheim 1973).

Den norske arkitekt Christian Nordberg-Schulz’ (1978, 1980, 1986, 1991, 1996) stedsfenomenologi presiserer at arkitekturen inngår som en del av livet, og livet som en del av arkitekturen[6]. Dette innebærer at steder er rom som blir tillagt mening, om enn indirekte. Han presenterer begrepet genius loci (stedets ånd/atmosfære) som omhandler stedets egenart, eller det spesielle med nettopp det stedet. Han sier at ved å ha en tilhørighet til et spesielt sted finner vi fotfeste. Vi finner en identitet. Han påpeker betydningen av at steders historie må taes i betraktning og at slike betraktninger er nødvendige for å forstå steder hvis genius er blitt iverksatt og klargjort over et langt tidsrom. Nordberg-Schulz hevder at et steds atmosfære kan settes i forbindelse med hva som i tidligere tider har vært et steds intensjon. Han sier vi må lære å lese stedets språk. Dette språket omhandler både formspråk og grunnspråk. Formspråket har med stedets struktur å gjøre og han samler det i begrepet byggeskikk. Mitt arbeid vil som sagt fokusere tuberkulosesanatorienes byggeskikk, samt hvilken byggeskikk som er benyttet i forbindelse med stedsendringer. Dersom byggeskikkene harmonerer kan det tenkes at formspråket formidler et tydelig budskap, og motsatt kan man tenke seg at manglende harmoni vil føre til det Nordberg-Schulz omtaler som et stedstap. Et stedstap vil bidra til at mennesker opplever manglende identitet og tilhørighet. Grunnspråket kan derimot sies å gjelde for alle steder til alle tider. Dette språket skal manifestere livsverdenens grunnleggende tilstedeværelse – behovet for å bo. Behovet for å bo handler om noe mer enn å ha tak over hodet. Det handler om å forbli, å oppholde seg, å dvele og det handler om å ta vare på noe slik at det kan vokse og utvikle seg. Stedsfenomenologien vektlegger betydningen av at formspråk og grunnspråk spiller på lag slik at mennesker kan finne fotfeste i tilværelsen.

Den franske tenker Michel Foucault (1973, 77, 94 og 2001) er kjent for sin diskursive maktmodell. Ved hjelp av denne modellen vil en stedsforståelse få et annet perspektiv. I motsetning til Nordberg-Schulz som fremmer de gjensidige relasjonene mellom byggverk og mennesker, er Foucault opptatt av påvirkningen – det vil si fra byggverket til menneskene. Foucault skrev at da medisinen ble etablert som kunnskapsfelt på 1800-tallet bidro dette til en manifestasjon av sannheten om ”den gale”. Den gale er blitt syk. Denne sannheten er bygget inn i institusjonens vegger. En bestemt type viten påvirker og befordrer derfor bestemte maktforhold. Denne makten er ikke nødvendigvis synlig, men kan være inkorporert i subjektene. Foucault snakker om menneskers sosialt strukturerte, institusjonelle og kroppslige ”trang til bekjennelse”. Denne trangen viser seg som diskursivt bestemte strategier og regler for språk og praksis. Bygningers tidligere bruk og dagens praksis kan sies å være et system som er formende for språk og handling i for eksempel ulike institusjoner. Den sannheten som kommer til syne i tidligere tuberkuloseinstitusjoner kan bidra til at dagens psykiatriske pasienter blir holdt fast i et sykdomsgrep som forhindrer vekst og utvikling. Formspråket kan med andre ord fungere som utelukkelsessystemer i forhold til å sette i gang bedringsprosesser.

Foucault diskuterer også betydningen av ritualer og sier at de definerer egenskapene som individene må besitte. Psykiatrisk praksis er ritualisert, og ritualene (som medikamentutdeling, rapportering og låsing av dører) er tegn på ulike diskurser. Ved å tenke at sykdomsdiskurser kommer til utrykk gjennom bygninger og mennesker vil maktrelasjoner skapes, uttrykkes og repeteres fordi strategien normaliseres og ”kommer inn bakfra” på subjektet.

Den franske professor i filosofi og sosialantropologi, Bruno Latour (1996) kan sies å ytterligere utdype forhold vedrørende steders betydning for identitetsdannelse. Han hevder at vi i bunn og grunn aldri har vært moderne. Han kritiserer modernitetens renselsesmekanismer. Disse mekanismene har som hovedide å skille ut forstyrrende elementer slik at kunnskapen kan fremstå som ren og sann. Ulike åndelige relasjoner blir i en medisinsk, psykiatrisk forståelse å betrakte som urene og må renses bort for at denne disiplinen kan respekteres som en ren og sann vitenskap. Dette skjer på 1800 tallet da psykiatrien ble etablert som en medisinsk disiplin. Den gale er ikke lenger besatt av ånder; han er syk. Disiplinen forholder seg til ånder som må fjernes, og dermed forholder den seg til noe som tillegges en eller annen betydning. Tilsvarende refleksjoner kan gjøres i forhold til arkitektur. For å forstå menneskers atferd må vi skille ut det som forstyrrer. Arkitekturen er forstyrrende og derfor uten betydning for menneskers atferd. Men når den fjernes har vi allerede erkjent dens betydning. Latour presenterer sin aktør-nettverkteori (ANT) som en metode for å beskrive aktører, aktanter og forbindelsen mellom dem i et foranderlig og fleksibelt nettverk av humane og ikke-humane entiteter. Han lager nye ord for å gjøre det mulig å kunne forholde seg til hybrider som søker å oppløse dikotomier som natur/kultur, subjekt/objekt, human/ikke-human. Latour hevder at man ikke kan lage skiller mellom mennesker og ting i samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Teknologien vil derfor implisere det humane og det ikke-humane. Han er opptatt av hvordan det er å være i verden uten å tenke på at det har vært en Kopernikansk revolusjon som har skilt oss fra fortiden.

Det kan også være av interesse å nevne noen fellestrekk mellom tuberkulosen, eller den hvite pest, og galskap. Disse fellestrekk kan settes i forbindelse med en sykdomskultur som hersket på slutten av 1800-tallet og fremover og bidrar muligens til gjensidig å forsterke hverandre godt hjulpet av sanatorienes og asylenes bygningsmessige utforminger. Ideologien bak plasseringens helbredende virkning ved hjelp av frisk luft, sol og landlige omgivelser er påfallende lik både for sanatoriene og asylene.

Skogheim (2001) skriver om diskusjonen som hersket om tuberkulose som ”syndens sold, demoniske krefter som tok bolig i mennesker og derfra kunne flytte over til andre mennesker” (s. 22). Dette er også gjenkjennelig i forklaringen om demoner som årsak til sinnslidelse. Diskusjoner om umoral foregikk også på begge feltene. Dr. Mircoli (Skålevåg 2000) stilte spørsmål om tæringssyke kunne være ansvarlige for sine handlinger. Om tuberkuløse ble det også sagt at de var tilbøyelige til kriminalitet, at de var ukritiske, var i sine følelsers vold, viljesvake og hadde en forhøyet seksualdrift (Skogheim 2000, s. 30). Onani har vært fremhevet som en av de viktigste årsakene til galskap. Senere kom diskusjonen om arv og biologi og vektlegging av klassifisering og diagnostisering for begge typer lidelser. Begge retningene fremhever legens autoritet og pasienters ettergivenhet som veien til helbredelse. Både sanatoriene og asylene hadde også tiltro til at man kunne ”ligge seg frisk”. Gaustad asyl hadde på begynnelsen av 1900-tallet planlagt liggehaller i friluft, noe som de fleste sanatorier allerede hadde innført. I tillegg vektlegges sengeleie, bad, isolasjon og arbeidsterapi som behandling for både tuberkuløse og sinnslidende (Skogheim 200, Skålevåg 2000). Dette innebærer at ingen av lidelsene entydig ble behandlet som sykdom i medisinsk forstand, men som et sosialt produkt hvor disiplin ved hjelp av orden og system var et viktig terapeutisk prinsipp. Begge lidelsene har i tillegg hatt (har) lovverk som tillot tvangsinnleggelse.

Metoder

I Fortidsminneforeningens årbok 2000 – ”Norsk sykehusarkitektur” finner vi at det i 1921 var 99 tuberkulosehjem og tuberkulosesanatorier i Norge (se vedlegg I). Hvilke av disse som senere ble tatt i bruk av psykisk lidende mennesker finnes det i dag ingen oversikt over. Henvendelser er gjort både til våre Helseforetak, lokale Sanitetsforeninger, Nasjonalforeningen for Folkehelsen samt lokale historielag (se vedlegg II, III, IV og V). Etter hvert som svarene foreligger håper jeg å ha en slik oversikt.

Arbeidet med å innhente data vil i hovedsak bestå av tre deler. Den første delen vil ha hovedfokus på sanatoriebygningene og livet som finner sted på tuberkulosens tid. Den andre delen fokuserer på selve endringsprosessen; overgangen fra et bruksområde til et annet. Den tredje delen tar for seg eventuelle bygningsmessige endringer og livet i de psykiatriske sentra i dag. Jeg vil med andre ord forholde meg til stedet før, under og etter bruksendring.

For å få kunnskap om ”det som ligger i veggene” må jeg i første omgang gå til ulike skriftlige dokumentasjoner som omhandler det bygde sted og menneskene som den gang oppholdt seg på disse stedene. Birgitte Sauge som er arkivar på Arkitekturmuseet opplyser at det finnes tegninger og annen dokumentasjon om noen av disse bygningene. Mange er oppført på initiativ og med økonomiske midler fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Sigfrid Øksnes i sentraladministrasjonen forteller at Sanitetsforeningens lokallag sitter med mye dokumentasjon angående planlegging og organisering av mange av disse institusjonene. I tillegg finnes her en god del billedmateriell. Arkivene i landets ulike fylker kan også ha adekvate dokumenter. Dette gjelder i stor grad journaler vedrørende tuberkulosepasientene (Opplysninger fra Arkiv Nordland). Ved å studere arkitektens tegninger samt lese annen skriftlig dokumentasjon vil jeg få innblikk i datidens tenkning omkring forståelse, beskrivelse og behandling av mennesker med tuberkulose og derigjennom hvilken ideologi og kunnskap som lå til grunn for oppføring av disse institusjonene. Forfatteren Dag Skogheim (2001) har blant annet skrevet om betydningen av å se sammenhenger mellom ideologier og møter mellom mennesker i tuberkuloseinstitusjoner. Han var selv innlagt som pasient ved Vensmoen tuberkulosesanatorium i Saltdalen kommune. Denne institusjonen dekket store deler av Nord Norge og fremsto som en flerkulturell institusjon hvor så vel nordmenn som samer og kvener var innlagt. Det hersket atskillige kulturelle og ikke minst språklige motsetninger. Han mener at kunnskapen om slike møter er neglisjert. Ved å ta opp dette vil en lære noe om forhold i en institusjon også etter en bruksendring (Skogheim, 2001). I tillegg vil jeg søke arkitektonisk informasjon om bygningsmessige forandringer samt finne dokumenter som forteller om hvilken ideologi endringen til psykiatriske sentra er tuftet på. Disse nevnte dokumentasjonsområder vil bli gjort til gjenstand for analyse med utgangspunkt i mine problemstillinger.

Å få fatt på aktuelle dokumenter kan gjøres før, under og etter mitt planlagte feltarbeid. Noen aktuelle psykiatriske institusjoner har allerede sendt meg verdifull informasjon om bygningenes historie. Andre vil komme etter hvert. I tillegg vil møter med mennesker jeg treffer i forbindelse med mitt feltarbeide sannsynligvis avdekke ytterligere informasjon av betydning for min forskning.

Jeg tenker meg korte feltstudier av ca. 14 dagers varighet ved hver institusjon. Institusjonene som velges skal alle ha vært tuberkuloseinstitusjoner som i hovedsak nå er i bruk (eller nettopp har vært i bruk) som psykiatriske institusjoner. Følgende institusjoner blir forespurt:

· Vefsn Sykehus i Nordland, avd. for psykisk helse. Tidligere Vefsn Sanatorium.

· Vensmoen Eiendom A/S i Nordland. Tidligere Vensmoen Tuberkulosesanatorium.[7]

· Psykiatrisk senter for Midt-Troms, avd. Gibostad. Tidligere Gibostad Tuberkulosehjem

· Psykisk helsevern i Sør-Trøndelag, avd. Haukåsen. Tidligere Haukåsen Sanatorium.

· Lyster psykiatriske sykehjem (nedlagt ca. 1990). Tidligere Lyster (Harastølen) Tuberkulosehjem.

Jeg søker å komme i kontakt med mennesker (ansatte og pasienter) som oppholdt seg på disse stedene da de var ment for behandling av tuberkuløse. I tillegg søker jeg forbindelse med mennesker som var med i endringsprosessene. Disse er å betrakte som tradisjonsbærere med viktig kunnskap om stedets opprinnelige bruk og den endring som fant sted. Noen navn har jeg allerede fått, andre mener jeg dukker opp når jeg møter mennesker som oppholder seg i institusjonene i dag. Dagens ansatte og pasienter i de psykiatriske institusjonene, men også tradisjonsbærerne, ønsker jeg å treffe i den institusjonen hvor de har en tilknytning. Konkret ønsker jeg å bli med informantene fra rom til rom (eventuelt også utenfor institusjonen) og høre de fortelle hvordan de opplever rommene og hvilke handlinger som forekommer/forekom her. Her er deres egne ord, begreper og beskrivelser sentrale.

Inspirert av Højrups (1995) livsformsintervjuer ønsker jeg også å samtale med informanter omkring det å være i institusjon og deres tanker omkring forståelse, beskrivelse og behandling av tuberkulose eller psykiske lidelser. Højrup hevder at det er en anerkjent grunnantakelse at våre begreper og verdier er et produkt av kulturelle livsformer (s. 14). Informantene vil sannsynligvis ha fortellinger om dette som inneholder egne meninger som kan forståes i lys av en kulturrelasjonell dialektikk. Her vil beretteren komme med kommentarer, formuleringer og karakteristikker og gi sin egen fortolkning av aktuelle hendelser. Ved også å fokusere på bygningen i seg selv, rommene og interiørene vil dette kanskje sette sitt preg på fortellingene.

Jeg tenker også å fotografere bygninger, rom og uteareale. Disse fotografier kan sammenliknes med fotografier fra tuberkulosens tid og eksempelvis fortelle om endringer institusjonens formspråk har fått. Det kan også bli aktuelt å filme informantene mens vi beveger oss omkring. En kombinasjon av lyd og bevegelse vil kunne konkretisere og tydeliggjøre stedsbruken, og lettere gi innblikk i hvordan ulike rom eksempelvis fordrer ulikt språk, ulike bevegelse og handlinger. Dette ble gjort, og er beskrevet av Christina Grasseni (2001), i en studie av et bondesamfunn. Her blir sikring av personvernet en utfordring.

Innen kvalitativ forskning vil oppdagelser gjort i feltet og teoriutvikling være gjensidige prosesser. Derfor vil litteraturstudier hele tiden foregå parallelt.

Etiske overveielser

Studien vil bli søkt anbefalt i Den regionale komite for medisinsk forskningsetikk (REK), Helseregion Sør samt Datatilsynet (NSD). Solbakk (1998) påpeker viktigheten av å diskutere sentrale forskningsetiske problemstillinger i planleggingsfasen av et prosjekt. Friis & Vaglum (1986) fremholder etiske problemstillinger som særlig aktuelle i klinisk psykiatrisk forskning. De presenterer fem hovedpunkter som kan ivareta den etiske diskusjonen:

Refleksiv tolkning

Jeg beskriver perspektiver slik de oppfattes av ulike aktører; det som kommer frem via skriftlig kildemateriell, ved egen observasjon og i intervjuer/samtaler med nøkkelinformanter for eksempel vedrørende:

· opplevelsen av å være pasient eller ansatt i et tuberkulosesanatorium, og hvilke inntrykk aktørene har av det bygde sted, rommene og tingene og plasseringen i naturlige omgivelser.

· opplevelsen av å være pasient eller ansatt i et psykiatrisk senter (tidligere tuberkulosesanatorium), og hvilke inntrykk aktørene har av det bygde sted, rommene og tingene og plasseringen i naturlige omgivelser.

Jeg vil se på disse forholdene i lys av tuberkulosens og psykiatriens historie og dagens psykiatriske praksis. Datidens og nåtidens forståelse av helse og sykdom settes inn i et samfunnsperspektiv (politisk perspektiv), et gruppeperspektiv og et individperspektiv. Jeg vil vurdere og sammenlikne de ulike data med utgangspunkt i aktørenes egen selvoppfatning - et empirinært nivå, samt et teoretisk og et samfunnspolitisk nivå. Alvesson & Sköldberg (1994) sier at refleksjon og kunnskapsutvikling skjer når en type tenkning konfronteres med en annen. Sentrale begreper som kan være aktuelle med utgangspunkt i en refleksiv tolkning er: Identitet, tilhørighet, språk, makt, sykdom, helse, omsorg. Jeg vil sammenlikne folks beskrivelser av å være til stede i rommene og det språk de benytter, med de ideologiene som ligger til grunn for oppføring av tuberkulosesanatorier og de ideologiene som medførte en bruksendring. Disse data kan danne grunnlag for å si noe om hvilke betydning steder har for de menneskene jeg kommer i kontakt med, og vil kunne bidra til ny kunnskap om steders betydning i en tid hvor institusjonspsykiatrien nedbygges og psykisk lidende mennesker i større grad bor i egne leiligheter.

Noter

[1] Larsen, I. B. (2001). Det tvetydige sted. En beskrivelse av genius loci i et psykiatrisk senter – En stedbundet virkelighet. Universitetet i Bergen. Hovedoppgave i helsefag hovedfag.

[2] Jeg vil i planen veksle mellom å bruke betegnelsen tuberkulosehjem og tuberkulosesanatorium om steder brukt for pleie og behandling av pasienter med tuberkulose.

[3] En full oversikt over slike institusjoner finnes ikke, men på side 8 skriver jeg om hvordan jeg arbeider for å søke denne oversikten.

[4] Jeg velger å benytte betegnelsen psykiatrisk senter her, men det kan også være aktuelt å feltarbeide på steder som betegnes som ”psykiatriske sykehjem” eller ”distriktspsykiatriske sentra/DPS”.

[5] Byggverk kan her være en metafor for så vel autoriteter som fag og bygninger.

[6] Arkitekturen er her forstått som enheten av naturlige omgivelser, byggverket, rommene, tingene og menneskene.

[7] Stedet fungerer ikke som institusjon i dag, men har tidligere vært brukt som sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Stedet er likevel av interesse da bygningen og dens historie er godt bevart og vil inneholde viktige opplysninger om den opprinnelige ideologi.

Litteratur

Alvesson & Sköldberg (1994). Tolkning och reflektion: vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: studentlitteratur.

Andenæs, A. (1994). Utvikling sett innenfra og utenfra. Hvilke forståelse har fire-femåringer og deres foreldre av utvikling? Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. 31, 397-409.

Bjørnvik, S. (2001). Historisk sykehusmateriale. Rapport fra forprosjekt. Nordland fylkeskommune.

Blom, I. (1998). Feberens ville rose. Tre omsorgssystemer i tuberkulosearbeidet 1900-1960. Bergen: Fagbokforlaget.

Clausen, R.& Myrnes, P. (1989). Vefsn sanatorium 1915-1985. Mosjøen: Stiftelsen Vefsn sanatorium.

Grasseni, C. (2001). Developing Vision, Developing Skill: Locality, Identity in Rural Northern Italy. Verbatin CD

Højrup, T. (1995). Omkring livsformsanalysens udvikling. København: Museum Tusculanums Forlag.

Nasjonalforeningen for Folkehelsen (1987). ”Tatt avsides”-Tuberkulosen i Norge.

Foucault, M. (1961, 1973). Madness and civilisation: A history of insanity and the Age of Reason. New York: Pantheon.

Foucault, M. (1975, 1977). Det moderne fengsels historie. Oslo: Gyldendal Forlag A/S.

Foucault, M. (1973, 1994). The archaeology of knowledge and the discourse on language. New York: Pantheon.

Foucault, M. (1971, 2001). Talens Forfatning. København: Hans Reitzels forlag.

Greve, A. (1998). Her. Et bidrag til stedets filosofi. Avhandling for Dr. Art.-graden. Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø.

Greve, A. (1999). ”Dette bestemte stedet; om stedets krav på egen identitet.” I Mæhlum, B. et. al. i Stedet som kulturell konstruksjon. Trondheim: Nr. 27. Skriftserie fra historisk institutt. NTNU.

Heggedal, E. (1993). Lys i mørket. Reknes sanatorium i kampen mot tuberkulose. Hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen.

Jönsson, L. E. (1998). Det terapeutiske rummet. Rum og kropp i svensk sinnessjukvård. Stockholm: Carlsson Bokförlag.

Karlsen, J. & Skogheim, D. (1990) Historia om ein folkesjukdom. Tæring. Oslo: Det Norske Samlaget.

Lund-Johansen, F. (1960). Lyster Sanatorium 1902-1958. En epoke i kampen mot lungetuberkulosen i Norge. Bergen: Per Lund-Johansen.

Martinsen, K. (2001) Om huset. I Wyller, T. Skam: Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget.

Martinsen, K. (2002). Samtalen, kommunikasjonen og sakeligheten i omsorgsyrkene. Omsorg. Nr. 1.

Mæhlum, B., Slettan, D. & Stugu, O. S. (Red.) (1999). Stedet som kulturell konstruksjon. Trondheim: Nr. 27. Skriftserie fra historisk institutt. NTNU.

Nissen, R. & Martinsen, K. (1877/2000). Lærebog i Sygepleie for Diakonisser. Oslo: Gyldendal Akademiske forlag.

Nordberg-Schulz, C. (1978). Mellom jord og himmel: En bok om steder og hus. Oslo: Universitetsforlaget

Nordberg-Schulz, C. (1980). Genius loci: Towards a phenomenology of architecture. London: Academy Editions.

Nordberg-Schulz, C. (1986). Et sted å være: Essays og artikler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Nordberg-Schulz, C. (1991). Et sted å være: Essays og artikler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Norske Kvinners Sanitetsforening (1995). Veiviser til velferdssamfunnet. Bind 1. Otta: Boksenteret A/S

Norske Kvinners Sanitetsforening (1995). Veiviser til velferdssamfunnet. Bind 2. Otta: Boksenteret A/S.

Sandmo, E. (1999). Michel Foucault som maktteoretiker. I Engelstad, F. Om makt. Teori og kritikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Schaanning, E. (1997). Vitenskap som skapt viten. Foucault og historisk praksis. Oslo: Spartacus Forlag.

Scharff, K. W. & Johansen, S (1985). Fuglen og speilet. Oslo: Luther Forlag A/S.

Skogheim, D. (1998). Brytningstid-Med slukte lanterner. Skriftserie: Gjenreisningsmuseet for Finmark og Nord-Troms. Nr. 1

Skogheim, D. (2001). Sykdom og isolat. Tuberkulose som sosialt fenomen. Samtiden. 1, 21-31.

Skogheim, D. (2001). Sanatorieliv: Fra tuberkulosens kulturhistorie. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Skålevåg, S. A. (2000). En sykdom tar form. Om psykiatri og konstruksjonen av sinnssykdom i asylets aera. Historisk tidsskrift. 3, 352-375.

Skålevåg, S. A. (2002). Historien om grensesprengende galskap. Universitetet i Bergen. Magasinet.

Solbakk, J. H. (1998). Etiske sider ved medisinsk og helsefaglig forskning. I Lorensen, M. Spørsmålet bestemmer metoden. Oslo: Universitetsforlaget.

Thorsen, K. (1998). Kjønn, livsløp og alderdom: En studie av livshistorier, selvbilder og modernitet. Bergen: Fagbokforlaget.

Årbok 2000 – Fortidsminneforeningen. Norsk sykehusarkitektur. 154. årgang.

Aaslestad, P. (1997). Pasienten som tekst. Fortellerrollen i psykiatriske journaler. Gaustad 1890-1990. Oslo: Tano Aschehoug.