Håndverkeren
kurs- og konferansesenter , Oslo 10. desember 2001
Forelesere:
Psykiater Tom Andersen, forfatter Thorvald Steen, filosof Tore
Frost og historiker Erling Sandmo.
Program:
9.00
Åpning
Introduksjon til seminaret ved psykiatrisk sykepleier Bengt Karlsson
9.30
Retten til sitt eget hode ved forfatter Thorvald Steen
10.15
Refleksjoner rundt innspillene til Thorvald Steen,
ved Tom Andersen, Tore Frost og Erling Sandmo
10.30
Pause
11.00
Den gode samtalen – Finnes den i psykisk helsevern? Ved filosof Tore
Frost
11.45
Refleksjoner rundt innspillene til Tore Frost. Ved Tom Andersen, Erling
Sandmo og Thorvald Steen
12.00
Lunsjpause
13.0
Uttrykkene og uttrykkenes gjensvar. Ved psykiater Tom Andersen
13.45
Refleksjoner rundt innspillene til Tom Andersen. Ved
Tore Frost, Erling Sandmo og Thorvald Steen
14.0
Pause
14.30
Sannhetens historie – om forholdet mellom makt og sannhet. Ved
historiker Erling Sandmo
15.15
Refleksjoner rundt innspillene til Erling Sandmo. Ved
Tom Andersen, Tore Frost og Thorvald Steen
15.30
Avsluttende diskusjon
16.00
Slutt.
____________________
Tom
Andersen er professor i sosialpsykiatri og ansatt ved Universitetet i Tromsø,
Institutt for samfunnsmedisin. Han er en anerkjent foreleser både nasjonalt og
internasjonalt, og hans utvikling og tenkning knyttet til reflekterende
prosesser har fått innflytelse for utviklingen innen endel felt som
psykoterapi, psykiatri, evaluering (forskning), veiledning, undervisning,
fengselsvesen, rehabilitering etc.
Tore
Frost er filosof og ansatt ved Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt.
Han har engasjert seg i omsorgsfilosofi, er nylig kjent som praktiserende
Sokratiker i Bergens gater og har i en årrekke forelest landet rundt om
forvaltningen av menneskerettigheter i psykisk helsevern.
Erling
Sandmo har doktorgrad i historie og er ansatt ved institutt for
samfunnsforskning. Han er fast spaltist i Dagbladet, programleder i NRK og ihuga
Brannpatriot.
Thorvald
Steen er forfatter og tidligere leder av Norsk Forfatterforening. Han har i
en årrekke arbeidet som pleiemedhjelper ved Gaustad sykehus, de siste årene
også som hovedverneombud. Han har også markert seg som en forsvarer av
menneskerettigheter både nasjonalt og internasjonalt.
Inntektene
fra seminaret er ment til å opprette ”Prisen
til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern”.
Prisens hensikt er ikke å ta stilling
– verken i prinsipielle spørsmål eller i konkrete saker. Prisens
fremste målsetting er å kunne fremstå som et symbol og en støtte i arbeidet
for retten til fritt å kunne ytre seg og i arbeidet for å legge forholdene til
rette for den frie ytring. Dette gjelder både for den enkelte pasient, grupper
av pasienter og familier og pårørende og ansatte i møtet med det psykiatriske
systemet. Et sentralt siktemål er å aktualisere og problematisere de
prinsipielle betingelsene for ytringsfrihet og demokratiske rettigheter for aktørene
i norsk psykisk helsevern.
Alle
inntektene fra seminaret går uavkortet til dette formålet. Det betyr at alle
foreleserne deltar vederlagsfritt. Utgiftene til Håndtverkeren kurs- og
konferansesenter dekkes av Stiftelsen Fritt Ord, og annonsering i ulike
tidsskrifter dekkes av de respektive utgivere.
Vi
vil benytte anledningen til å takke alle for denne konkrete og viktige støtten!
------------------------------
Presseomtaler:
NY PRIS OM YTRINGSFRIHET
Fra Tidsskriftet Sykepleien nr 1 2002 ss 34-35
Skap debatt i psykiatrien, så blir du kanskje belønnet i løpet av våren: Tre psykiatriske sykepleiere har foreslått en ny pris for å fremme ytringsfriheten
Det står dårlig til med åpenheten i psykiatrien; fagfolkene er utrygge, redde for kritikk og unngår debatt. Slik konkluderte foredragsholderne på seminaret Språk, dialog og makt i Oslo 10. desember.
Inntektene fra seminaret skal brukes til å opprette et fond som hvert år skal dele ut Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.
Liten respons
- Vi tok initiativet til denne prisen allerede i 1998, men responsen var liten. Vi har søkt om penger, men fått avslag. Derfor laget vi dette seminaret, der alle foredragsholderne snakker gratis, forteller Bengt Karlsson, én av de tre psykiatriske sykepleierne som tok initiativet til prisen. De to andre er Inger Beate Larsen og Anders Johan Wickstrøm Andersen. Også advokaten Terje Bodin Larsen har vært med i arbeidet.
- Vi er bekymret for retten til å ytre seg i psykisk helsevern. Det gjelder både ansatte, pasienter og pårørende. Vi har tenkt å dele ut en årlig pris til en person eller gruppe som har gjort en innsats i så måte. Det kan være hvem som helst. Første gang blir våren 2002. Fristen for forslag til kandidater er 1. mars, sier Karlsson. Forslag kan meldes på e-post: benkar@online.no.
"Se om igjen"
I sitt foredrag på Oslo-seminaret sa filosofen Tore Frost at fagmiljøene sliter med selvforståelsen:
- Det er mye utrygghet og frykt for motforestillinger. Og det er store forskjeller innen miljøet. Psykiatrien er styrt av faste rutiner. Det har med utryggheten å gjøre. Der de arbeider utradisjonelt, er fagfolkene trygge på seg selv. Vi finner ikke dem i psykisk helsevern.
Frost viste videre til at pasienter er blitt grusomt krenket inntil vår tid:
- Fagmiljøene må bli trygge nok til å be om unnskyldning. Men denne dyden er dårlig utviklet i norsk helsevesen.
Samtalen
Frost definerte "den gode samtalen" som "en samtale hvor alle parter taler like meningsfylt":
- Det motsatte er den ekskluderende samtalen. Den er preget av makt og avmakt, autoritet og hjelpebehov. Den gode samtalen skal skape trygghet, tillit og troverdighet. Den bygger på tillit, sa Frost.
- Respekt betyr "å se om igjen". Det betyr å gå til siden, iaktta, tolke, lytte - og være tydelig på hvem vi er og på egne begrensninger, sa han.
Til Tidsskriftet Sykepleien sier han:
- Det er mye nytt i psykiatrien. Mange er urolig for hva de holder på med, særlig de som utdannet seg på 70-tallet. Motstandsviljen er stimulert.
- Mot hva?
- Mot det usunne i psykisk helsevern. Filosofer har en genuin faginteresse. De er vant til å kritisere hverandre. Dette mangler i psykiatrien. Mange har problemer med å definere sitt ståsted. I flere tiår har det vært en stillingskrig mellom de kjemiorienterte og de psykologiorienterte. Det er grunn til bekymring. Psykologien er blitt den tafatte part, mens det biologiske perspektivet har vunnet fram, sier Frost.
Åpne møter
- Er det noe poeng med en ytringsfrihetspris?
- Det er absolutt et behov, sier forfatter Thorvald Steen, en av foredragsholderne: - Men for meg er det viktigste at vi får et reelt og åpent debattforum om faget psykiatri.
I sitt foredrag snakket Steen om Amalie Skram og Arnold Juklerød.
- Skrams romaner Professor Hieronimus og St. Jørgen får oss til å spørre om psykiatrien noen gang vil bli ydmyk. Så vidt jeg vet har ikke psykiatrien kommet med noen form for selvkritikk. Den har ikke en gang tatt seg bryet med å gjøre rede for sine gjerninger. Det gjorde i det minste Knut Pontoppidan, alias professor Hieronimus. Han tok en åpen debatt. Han var intellektuelt redelig og sto fram med det han mente, sier Steen til Tidsskriftet Sykepleien.
Mobilisering i emning
- Selv i Juklerød-saken, som var offentlig til de grader, ble debatten lukket. Psykiatrien har ikke tatt et oppgjør verken med den saken eller med lobotomering. Det er nedslående.
Men Steen ser en kime til mobilisering.
- På dette seminaret var flere faggrupper til stede. Det er viktig. Mest av alt trengs det åpne møter - permanente møter med innlegg fra framstående og frimodige tenkere. Det er et godt poeng at det er sykepleiere som arrangerer dette. Jeg tror dessverre ikke at fire leger ville gjort det.
- Fordi de har noe å forsvare?
- Det kan være grunnen. Det er en forbløffende selvtukt innen psykiatrien. Det er ingen kultur for debatt. Det er lite intern debatt mellom den psykoanalytiske retningen og den naturvitenskapelige.
- Når vil du ha et nytt møte?
- Med en gang!
Koke suppe
Psykiateren Tom Andersen snakker om antakelser:
- Er mennesket det samme, eller er det foranderlig? Dette er grunnantakelser som får store konsekvenser. Jeg liker ordet "antakelser", og unngår "teori". Jeg skulle ha brukt "fordom", men det er for negativt ladet.
- På 80-tallet fikk vi i psykiatrien et kroppslig ubehag: Vi skjønte at vi fortalte hvordan folk skulle leve sine liv. Underforstått: Det dere gjør, er ikke særlig bra.
Andersen fortalte om sin ledetråd i sitt praktiske arbeid:
- Å klargjøre hvordan vi skal samarbeide - før vi begynner å samarbeide. Det er to slags samtaler; de monologe og de dialoge: Én spør, og én svarer. Eller alle spør og alle svarer. Jeg er mest opptatt av samtalens innhold, altså språket, som omfatter alle uttrykk: Ord, latter, dansing, koke suppe, male bilder.
- Beskrivelser er viktig i psykiatrien. Man kan ikke arbeide med personer med negativ beskrivelse. Vi vil ikke komme nær en person som er beskrevet som for eksempel aggressiv, fordi det får oss bare til å bli redde. Men den greske filosofen Heraklit sa: Livet er en bevegelse. Det er alltid to motstridende tendenser til stede. Selv om noen har gjort noe forferdelig, så er det noe annet der også. Vi blir det vi blir. Juklerød ble den han ble.
Andersen er opptatt av hva pasientene sier, ikke hva de mener:
- For da tolker du. Dette gjelder særlig de psykotiske. Det er magisk å ta imot det folk vil du skal ta imot. Det er ikke lett å gjenvinne verdighet hvis du må på kne og innrømme feil. Det er et helvete det, minnet han om.
- Sannhet og makt hører sammen
Historiker Erling Sandmo snakket om den problematiske sannheten:
- Vi er veldig glade i sannheten. De som står alene og kjemper mot usannheten, blir våre helter, sa han.
- Hadde Galileo Galilei rett? Snakket han sant? Det burde være lett i si ja - hans teori om at jorden går rundt solen, og ikke omvendt, var og er riktig. Men den gangen kunne det ikke systematisk bevises: Det stred mot observasjonene, mot vitenskapelig litteratur, mot verdensbildet. Han hadde ikke rett, men fikk rett. Eller han hadde rett, men var ikke i det sanne. For at du skal snakke sant, må du få rett.
- Den sterkeste har alltid rett. Men ser vi på historien, fungerer det slik: Den som har rett, er alltid sterkest, sa Sandmo.
"Virkeligheten er ikke for alle"
Han påpekte at virkeligheten er ikke for alle:
- Den er en historisk størrelse bygget på makt. Makt og sannhet hører sammen. Historien består av virkelighetsskifter. Vi har et krav om å være sann, men vår oppfatning av sannhet er snever, og det ekskluderer veldig mye. Dette må man være ydmyk for i psykiatrien.
- Vi har en idé om den gode, forløsende sannhet, der all strid legges til side. Men vi er fanget av vår tids sannhetsregime. Når vet vi at vi er utenfor?
- Jeg vil tro på den maktfrie sannheten. Jeg prøver å være bevisst oppfatninger av sant og usant. Den illusjonsfrie samtalen er et skritt på veien, sa Sandmo blant annet.
Til Tidsskriftet Sykepleien sier han:
- Det ble tydelig i debatten at det ligger et element av makt i all fungerende sannhet. Jo mer det blir snakk om den gode, maktfrie samtalen, jo mer relevant er det å peke på at hvis man later som om man ikke er autoritær som psykiater, og tror at man forvalter ingen sannhet, men bare har gode samtaler uten makt, lurer man alle.
Sannhet og makt fungerer sammen. Det trenger vi også, folk må jo ha behandling. Hvis man skal være kritisk til psykiatrien, må man ha et ståsted. Vaser man rundt og snakker om maktfrie sannheter, fortier du hele fundamentet for en samtale. Du undergraver eget ståsted for å være kritisk, sier Sandmo.
Tekst: Marit Fonn
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
YTRINGSFRIHETEN PRIS
Fra FOLKET - avisa om rus, oppvekst og folkehelse, nr 1 2002, ss 20-21
- Psykiatriens historie inneholder mange eksempler på at retten til fri ytring og grunnleggende demokratiske rettigheter er blitt satt til side. Dessverre forekommer dette også i nåtidas psykiatri, mener de fire ildsjelene som like før jul lanserte "prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern".
I 2002 skal for første gang den årlige "Prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern" deles ut. Initiativtakerne til opprettelsen av prisen er Inger Beate Larsen, Terje Bodin Larsen, Anders Johan Wickstrøm Andersen og Bengt Karlsson - tre av dem med bred erfaring fra arbeid i psykiatrien.
- Prisens fremste målsetting er å framstå som et symbol og en støtte i arbeidet for retten til fri ytring og i arbeidet for å legge forholdene til rette for ytringsfrihet, sier initiativtakerne. Og da tenker de ikke bare på pasientenes ytringsfrihet, men også på familiene og andre pårørende som må forholde seg til det psykiske helsevernet, og ansatte som jobber innafor denne sektoren.
Fond
Men å opprette en ytringsfrihetspris har sin pris. For å finansiere et fond arrangerte de fire et dagsseminar om "språk, dialog og makt" som skulle sette fokus på sammenhengen mellom språk, dialog og makt i forholdet mellom bruker og hjelper i det psykiatriske behandlingssystemet.
Seminaret var uvanlig godt for tanken. Og det var det visst mange som hadde forstått at det ville bli, for den store salen var fylt til randen av betalende deltakere som verken fikk vått eller tørt i løpet av dagen ( i 70-tallets ånd, som arrangørene lakonisk bemerka). Men med lokalisering midt i Oslo sentrum og en lang pause for egenproviantering var dette til å bære. For alle visste utmerket godt hva pengene deres skulle brukes til. Og penger kom det inn - ca 100.000.
- Dette var det vi håpet på, men lagt fra regna med, forteller en veldig glad Bengt Karlsson.
De glitrende foreleserne stilte også gratis opp for saken, og alle satt i panelet og kommenterte hverandres forelesninger hele dagen. Den faglige bredden var stor. Thorvald Steen, forfatter og tidligere leder av Den Norske Forfatterforening, Tore Frost filosof fra Universitetet i Oslo, Tom Andersen psykiater og ansatt ved Universitetet i Tromsø og Erling Sandmo historiker og forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
Det oppfordres til å sende inn forslag til kandidater til prisen for 2002. Ring, skriv, faks eller send en e-post til Folket så videresender vi forslaget.
Å SE OM IGJEN
- Den Sokratiske dialog er forbilledlig for psykiatrien! mener filosof Tore Frost. Både han og Thorvald Steen ser på Sokrates som den første psykiater.
- Den Sokratiske dialog er en samtale mellom to eller flere hvor begge eller alle parter forutsetter at den andre taler like meningsfullt, fortsetter Frost. Steen legger tørt til at for at dette skal bli et oppnåelig ideal for psykiatrien bør vi kanskje ikke stille kravet for høyt:
- Ta vekk "like" og forutsett i det minste at den andre taler meningsfullt.
Barn av filosofien
Steen observerer at den samtalebaserte og den naturvitenskapelige innfallsvinkelen til psykiatrien har levd hvert sitt liv uten dialog.
- Psykiatrien er et barn av filosofien, mener Steen. Mange psykiatere trekker inn filosofi,og mange vil ha mer filosofi inn i faget. Men samtidig kan det virke som om den største frykten innafor psykiatrien er frykten for nettopp filosofien - faget som skal hjelpe oss til å studere oss selv og vår egen tenkning.
Frost mener at mange av problemene for psykiatrien er at faget strever sånn med sin egen sjølforståelse.
Slik Frost ser det har psykiatrien sin opprinnelse i anestesiens oppkomst på midten av 1800-tallet: Medisinen lærte seg å lindre kroppens smerter, men hvordan lindre den psykiske smerten? Flere veier ble tråkket opp for å nærme seg en løsning på dette. En ved hjelp av medikamenter og en med mer psykologisk innfallsvinkel. Splittelsen mellom disse veiene ble alt for stor, og Frost mener psykoterapien må ta sin del av ansvaret for det. - Alle parter må bli mer ydmyke!
Psykiatriens akilleshæl
Frost mener videre at psykiatriens akilleshæl er mangelen på evnen til å forholde seg til kritisk tenkning rundt eget fag:
- Fagmiljøer som er trygge på seg sjøl har evne til å arbeide på tvers av rutiner og fag.
Han håper psykiatrien når den blir "voksen" kan tillate seg å være litt rundere i kantene.
- Hjelpetrengende har rett til å være originale i sitt eget liv. Folk som har hatt kontakt med det psykiske helsevernet har blitt så krenket helt inn til vår egen tid. Unnskyldninger er en dyd som er dårlig utviklet i dette faget, påstår han.
Gjensidighet
- Rammene må være respekt, fortsetter Frost. - Mange fagfolk strever med å få til den gode samtalen. Den gode samtalen som skal skape trygghet, tillit og troverdighet. Men hvis vi innser at vi alle står der med menneskelige utfordringer i forhold også i en behandlingssituasjon, har vi kommet langt på vei. Vi må utholde dette at vi er dypt uenige, vi må øve oss på det. Øve oss på å holde den gode samtalen i gang og ikke gå i skyttergravene. Respekt betyr å "se på ny", å se om igjen med egen synsevne og lytteevne, se om igjen på vårt møte med de vi skal hjelpe. Vi må også kunne se om igjen på oss sjøl med andres øyne.
Vi viser andre respekt ved å være tydelig på hvem vi selv er - ved å være tydelige på våre egne begrensninger og mangler. "Hjelp med til å forstå deg bedre og se deg bedre" går det faktisk an å si til den vi skal hjelpe. Det er lov å vise at vi strever.
Frost understreker at holdningene våre skapes av vår evne til tydelighet - utydelighet skaper diffuse holdninger og minsker sjansene for å møtes.
Men dette gjelder begge veier, og det er det ikke så ofte vi snakker om. Den gode samtalen trenger at begge parter ønsker å møtes.
Vi stiller vanligvis for lite krav til de hjelpetrengende. Begge parter må ha respekt for hverandres integritet, i betydninga å ikke utsette hverandre for unødvendige krenkelser. Dette må også den hjelpetrengende ta hensyn til dersom et møte skal være til hjelp, avslutter Frost.
UTTRYKKET SKAPER
"I mange år drev jeg mye med familieterapi. På 70-tallet skulle vi forandre - vi kalte oss forandringsagenter. Men etter hvert fikk enkelte av oss et kroppslig ubehag: det var noe som ikke stemte. Vi fortalte folk hva som var riktig for deres liv.
"Kan vi ikke bli her i rommet og snakke om denne familien mens de er her?" spurte vi hverandre. Vi mente det var en god ide, at det var det riktigste, men samtidig fant vi ut at vi ikke våget!
Siden våget vi. Og opplevde at vi ble berørt av en historie. Den gjør noe med oss og vi gir tilbake det som hendte med oss i møte med den. Det ble lett å snakke vanlig høflig. Den måten vi taler på blir preget av hvor vi taler. Vi taler ulikt i det åpne og det lukkede rom. Etter hvert ble jeg mindre pratende og mer lyttende, mer opptatt av språket, det språket som omfatter alle uttrykk: latter, dans, maling, suppekoking og andre kroppslige aktiviteter.
Når jeg snakker høyt følger jeg nøye med, for uttrykket kommer først - så kommer egenskapen. Uttrykket skaper. Det informative blir det formative. Når vi repeterer at noe er en sykdom, så blir vi okkupert av at noe er nettopp det: sykdom.
Om det dukker opp en negativ beskrivelse av en annen må jeg gjøre noe med det. Jeg må lage min egen beskrivelse - medd mitt eget språk. Det er umulig å jobbe med noen som en har en negativ beskrivelse av. Dette er essensielt for en psykiater, og særlig i møte med noen som har gjort noe riktig ille. Vi må alltid finne noe positivt for å kunne arbeide fruktbart sammen med dette mennesket. Realitetsorientering kan bryte kontakten og sjansen til møte.
Hør på hva folk virkelig sier, ikke etter hva de virkelig mener. Ta folk på alvor ved å ikke tolke. Tolker vi, så tolker vi dem inn i vårt eget perspektiv.
(Redigert utdrag av psykiater Tom Andersens innlegg på konferansen).
Tekst: Sidsel Skotland
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------