Doktoren svarer: Inger Beate Larsen
Om psykiatriske pasienters liv innenfor husets fire vegger.

Inger Beate Larsen disputerte nylig med doktoravhandlingen «Det sitter i veggene. Materialitet og mennesker i distriktspsykiatriske sentra» ved Universitetet i Bergen. Foto: Erik Sund

– «Det sitter i veggene» er tittelen på oppgaven din, og det handler om psykiatriske sykehus. Hva er det som sitter i veggene?

– Minner og erfaringer fra tidligere bruk av huset. Både fra samhandlingen mellom mennesker og mellom mennesker og bygninger.

– Hvilke hus er det vi snakker om konkret?

– Tuberkuloseinstitusjoner som ble bygget på 1920-tallet. Det var Norske Kvinners Sanitetsforening som drev de fleste av dem – på midten av 1930-tallet hadde foreningen 135 slike hjem i drift. Etter krigen betraktet man tuberkulose som utryddet, og byggene fikk andre bruksområder. Grunnen til at jeg ville skrive om dette var at jeg tidligere gjorde en studie i en psykiatrisk institusjon som opprinnelig ble bygget som tuberkulosehjem. Jeg fant ut at personalets kollektive historiske erfaringer og bygningenes egen historie spilte en mye større rolle i dagens behandlingsbilde enn jeg trodde, og dette fikk jeg lyst til å arbeide videre med.

– Hva er spesielt for denne arkitekturen?

– Tuberkuloseinstitusjonene ble bygd i naturskjønne omgivelser. De skulle ligge landlig for å forhindre at den friske befolkningen ble smittet – men også for at pasientene skulle bli friske ved hjelp av ro og hvile. De psykisk lidende pasientene som jeg møtte ønsket å komme bort fra hjemmene sine for å få det bedre. Så datidens ideer om behandling av tuberkuløse og utforming av institusjonene, passet på mange vis sammen med hva dagens pasienter mente var til hjelp.

– Og hva ved denne arkitekturen påvirker pasientene?
– Institusjonsarkitekturen har en disiplinerende funksjon. Den viser til en stor forskjell mellom ansatte og pasienter og den forsterker skillene mellom de friske og de syke. I dette tilfellet gjentar historien seg. De syke passer best i bygninger ment for syke. Samtidig var bygningene preget av sanitetskvinnenes idealer om nestekjærlighet og omsorg, og mange av dagens pasienter følte seg vel i disse bygningene. Selv om dagens miljøterapeuter ofte mente at disse gamle idealene kunne hindre pasientene i å bli bedre.

– Finnes det noen kloke teoretikere som har sagt noe om sammenhengen mellom identitet og arkitektur?
– At bygde steder har en identitet synes jeg er godt forklart for eksempel i den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz’ stedsfenomenologi. Han mener at alle typer steder har betydning for hvem vi er og kan bli. Jeg støtter meg også til Michel Foucault i avhandlingen min. Hans ideer om sammenhengen mellom kunnskap og makt viser hvordan bygninger og rom kan forme identiteter.

– Kan fin arkitektur gjøre oss friskere?

– Arkitektur har mye å si. Hva som er fin arkitektur er det jo ulike meninger om. Men arkitektur som knytter mennesker og steder tettere sammen er helt klart en av faktorene som fremmer helse.

Lena Lindgren


Morgenbladet - publisert 27. mars 2009